Gå til sidens hovedinnhold

Harry og Meghan: Når virkeligheten biter fiksjonen i halen

Dette intervjuet med Meghan og Harry, er det egentlig en promo for en kommende Netflix-serie?

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Noen ganger overgår virkeligheten fantasien, heter det.

Og her ligger selvsagt hemmeligheten bak selve ideen om «kongehus» og «monarki» også: Tanken om at noen har blått blod, og er mer opphøyde enn andre - og derfor arver en spesiell posisjon som (forhåpentligvis) gjør dem egnet til å være statsoverhoder.

Men akkurat nå er det som om vi har problemer med å skille.

For nattens intervju med det eks-kongelige paret i USA-eksil hadde ikke blitt «lest» på samme måte hadde det ikke vært for Netflix-seriene «The Crown» og for eksempel advokat-serien «Suits». Det vil si:

Den enorme interessen for prinsen og den nyslåtte prinsessen som må flykte til Amerika for å unnslippe det slemme «Firmaet» der hjemme, hadde kanskje vært den samme. Kongehusstoff har alltid vært megastoff i kjendisblader og -spalter.

Les mer: Sterke reaksjoner på Meghan- og Harry-intervjuet

Forskjellen er at denne gangen har vi «sett det selv».

Store deler av siste sesongen i Netflix-serien The Crown handlet om hvordan den ulykkelige prinsesse Diana ble behandlet av den iskalde kongefamilien, særlig av sin ektemann prins Charles og dronning Elisabeth selv. Vi så hvordan hun ble drevet inn i spiseforstyrrelser og psykiske problemer, og hvordan hun ble nektet hjelp.

Deler av serien er nok bygget på det sjokkerende og kontroversielle BBC-intervjuet med Diana i 1995, der hun både fortalte om bulimien og om ektemannens og hennes egen utroskap, og om hvordan de «var tre i det ekteskapet».

Serieskaperne bak The Crown har selvsagt også en rekke andre kilder, men serien er likevel fiksjon. Og på samme måte som vår egen, hjemlige «Atlantic Crossing» - om kronprinsesse Märtha og hennes påståtte innflytelse på president Roosevelt under krigen - så har også The Crown fått skarp kritikk av historikere.

Les også: Pinlige skrytehistorier om prinsesse Märtha

Det viktigste her er likevel ikke eventuelle faktiske feil, som jo er historikernes hovedoppgave. Men heller personskildringene, hvordan de ulike personene reagerer, hva de sier, hvordan de er.

Her er vi som seere fullstendig prisgitt serieskapernes oppfatninger, sympatier og antipatier. Likevel tror vi på dem - fordi vi har sett det med egne øyne. Vi så jo selv hvordan prins Charles snudde seg mot henne med det hoverende blikket, og hvordan stakkars Diana sank sammen idet han sa at ....

Og så sterkt er TV- eller film-mediet, at dette former oppfatningene våre enten vi vil eller ikke. Det er jo også derfor historikerne reagerer så kraftig. Fordi seriene faktisk kan lage misoppfatninger om historien som nesten er umulig å viske bort.

Jeg påstår ikke at det ikke er sant det som Harry og Meghan forteller av rystende historier fra det britiske kongehuset og omkringliggende hoff: Historier om at eventuelle kongelige titler ble knyttet til hvor mørk den kommende babyen ville bli, om Meghans selvmordstanker, og om at hun ble nektet hjelp fordi det kunne ødelegge det kongelige omdømmet.

Men vi skal ikke være et øyeblikk i tvil om historien vi fikk i natt er tilpasset det narrativet vi allerede har fått servert, og som vi tror vi har sett med egne øyne.

Les flere meninger på Norsk debatt

Her spiller til og med rene fiksjonsfilmer en rolle. De fleste av oss har det siste året fått rikelig anledning til å se flere strømme-serier enn vi ellers ville gjort, og i en av dem spiller Meghan Markle en sentral rolle. Og det kan vi slå fast:

Ingen som har sett den framtredende birollen Rachel Zane i «Suits», som Meghan Markle gestaltet fra 2011 helt til 2017, da hun forlovet seg med Harry og annonserte at hun ville avslutte skuespillerkarrieren, vil et øyeblikk tro at denne eiegode og uskyldsrene figuren kan ha gått rundt i Buckingham Palace og trakassert de ansatte.

Det må være ondsinnet sladder. Eller?

Noen må som kjent alltid ødelegge den gode stemningen, og om du vil ha motvekt kan du gjerne lese den britiske spaltisten og tv-personligheten Piers Morgan.

I tillegg til å beskrive det han mener er parets hykleri, skriver han for eksempel at «Det krever en sjokkerende stor grad av narsissisme å spille et hardt rammet offer fra et herskapshus i California, samtidig som verden prøver å komme seg gjennom en pandemi og prins Philip ligger alvorlig syk på sykehus».

Nå ser det vel ut som om prins Philip er på bedringens vei. Og jeg sier ikke at Piers Morgan har rett.

Men hvis du tenker at dette er den klassiske kampen mellom Askepott og den onde stemoren (eller dronningen), så tar du feil. For dette er titanenes kamp om sympati og oppmerksomhet. Og om penger.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Om det britiske kongehuset har et digert PR-apparat rundt seg, så skal du ikke være et øyeblikk i tvil om at også Harry og Meghan har det. I tillegg har de nok også apparatet til Oprah Winfrey, som har betalt et ukjent antall millioner for det åpenhjertige intervjuet.

Som de fleste andre heier jeg instinktivt på Harry og Meghan, og håper inderlig de omsider får leve ut sin kjærlighet i fred for det psykopatiske kongehuset (som burde avvikles) og den ondskapsfulle britiske pressen (som burde gå og skamme seg).

Men jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg gjør det, og om jeg egentlig burde.

Kommentarer til denne saken