Formålet med paragraf 185 i straffeloven er å hindre hatefulle ytringer som kan skade vernet av den offentlige ro, orden og sikkerhet. I loven er hatefulle ytringer definert som ytringer som truer eller forhåner noen basert på hudfarge eller etnisk opprinnelse, religion, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller funksjonsevne.

Loven skal, med andre ord, beskytte minoriteter fra overgrep.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Spørsmålet er likevel dette: Bidrar denne loven til mindre hatprat og rasisme, eller er den med på å øke polariseringen mellom de ulike gruppene i samfunnet?

For fem år siden skjedde det noe

La meg ta det fra begynnelsen: På slutten av 50-tallet skjedde det en oppblomstring av antisemittisme i Norge. Klok av skade etter jødeutryddelsen under andre verdenskrig innførte myndighetene en ny lov som etter hvert skulle få tilnavnet «antisemitt-paragrafen». Loven ble opprettet for å hindre hat, forfølgelse og ringakt, men bakteppet for det hele var frykten for nye folkemord på en minoritetsgruppe.

Siden loven kom, har den blitt revidert og utvidet flere ganger. I 1981 ble det lagt inn en beskyttelse av homofile, og i 2003 ble det bestemt at loven også skulle omfatte symboler.

Frem til endringen av loven i 2005 ble få personer dømt for brudd på det som etter hvert hadde skiftet navn til «Rasismeparagrafen», som etter hvert også har fått tilnavnet «Hatparagrafen».

Men så skjedde det noe.

I løpet av fem år økte antallet anmeldelser, fra 189 anmeldelser i 2016, til 324 anmeldelser i 2020.

Om det er større kunnskap hos politiet, en faktisk økning i antallet hatytringer eller om folk anmelder slike hendelser oftere nå enn før, det vet man ikke.

Hvem skal tåle hva?

De fleste anmeldelsene går på rasistiske utsagn, men flere hendelser har avslørt store svakheter ved paragrafen.

For hva er fasiten når minoriteter bruker hatprat mot andre minoriteter? Undersøkelser viser at jøder opplever mest hatprat fra muslimer.

Da Shabana Rehman døde, opplevde hun sterk hets fra personer som er tilknyttet Islam Net. Hun ble blant annet sammenliknet med Hitler, og lederen av Islam Net, Fahad Qureshi, minnet sine følgere om at «det er ikke alle døde som skal respekteres».

Dette er saken: Hånet Shabana i døden: – Ekstremt stygt

Et annet vanskelig tema er debatten rundt kjønnsidentitet. Forrige uke dro rådgiver i Fri, Christine Jentoft, Hitler opp av hatten etter at en engelsk demonstrant uttalte at teorien om at «transkvinner er kvinner, er en stor løgn, «The Big Lie».

Uttrykket ble først brukt at Hitler, som mente at det er lettere å få en befolkning til å tro på en stor løgn enn en liten løgn. Uttrykket er senere brukt av blant annet Donald Trump. Jentoft stemplet på bakgrunn av dette fremtredende trans-kritikerne i Norge, hvorav mange er lesbiske, som nazisympatisører.

Spørsmålet blir derfor hvem som skal tåle hva, og hvordan man skal definere en minoritet.

Skal for eksempel en lyshudet jente på en skole med en overvekt av mørkhudede, finne seg i å bli kalt «hore» fordi landet for øvrig har en hvit majoritetsbefolkning?

Og hva med samer? Jeg har en samisk venninne som er like lys og fager som Synnøve Solbakken, men hun blir stadig hengt ut for å være en privilegert hater fordi hun er kritisk til lovverket.

Kan hindre sunn kritikk

Paragraf 185 kan i tillegg brukes for å hindre sunn kritikk av subkulturer i minoritetsmiljøer. Tanken på å bli stemplet som rasist kan være lammende i en offentlig debatt. Men hendelsen rundt Salam og Ytringsfrihetskommisjonen sommeren 2021, hvor lederen i Salam trakk seg fra arbeidet fordi hun var blitt seksuelt trakassert av et annet medlem i kommisjonen. Påstanden viste seg siden å være uriktig.

Året etter sto et annet medlem i Salam frem i media og hevdet at hun var blitt skutt under Pride-markeringen i Oslo. Også denne hendelsen viste seg å være usann.

Organisasjoner som jobber for minoriteter i Norge mottar mange titalls millioner kroner i statlig støtte hvert eneste år. Arbeidet de gjør er viktig, men som mottagere av store summer fra staten burde også disse vært sett på med kritisk lys.

Fordi vi vet at ukultur lett oppstår når ingen passer på. Men foreløpig virker det som at få har lyst på den oppgaven av frykt for å bli stemplet som rasist eller fob.

Hvor er beskyttelsen for disse?

Et annet spørsmål som melder seg, er hvilket regelverk som skal gjelde for andre utsatte grupper. Hva med unge gutter og menn som har falt utenfor storsamfunnet, og hva med kvinner?

Kvinnelige politikere er blant de som mottar mest hets, men de har ikke noe vern basert på sin særart. Betenkelig er det også at de to gruppene som har vært utsatt for mest hatvold siden andre verdenskrig ikke vernes av hatparagrafen. Det ene er de 69 ungdommene og voksne på Utøya som ble drept på grunn av sin politiske tilhørighet. De tilhørte den største politiske bevegelsen i Norge siden andre verdenskrig, og er altså en majoritet.

Det andre er de 167 kvinnene som er drept av sine partnere de siste 20 årene. Hver fjerde voksne kvinne oppgir samtidig at hun har vært utsatt for vold i nære relasjoner. Hvor er beskyttelsen for disse? Kan hatprat mot kvinner bidra til at kvinner utsettes for mer vold?

Det største problemet med paragraf 185 er at den gir en beskyttelse til enkelte, utvalgte grupper – en beskyttelsen som burde gjelde alle.

For i et multikulturelt samfunn vil grensene for hva som er en minoritet, ofte være flytende. Det kommer mest an på hvor stor utvalgskretsen er. Eller skal man kun gå ut fra nasjonale statistikker?

Hvor går grensen?

Et annet stort problem ser for øvrig ut til å være at verken befolkningen eller politiet har det helt klart for seg hvor grensen for hatprat går. Politiet har flere ganger vært ute og bedt publikum om å anmelde hatprat på nettet. Man kan undre seg på om årsaken er at de ønsker flere dommer å støtte seg til, men vi kan ikke ha et lovverk som er så omtrentlig at man trenger en rekke dommer for å avgjøre hva som egentlig står der.

Paragraf 185 er ikke finjuss, men en paragraf som hele befolkningen skal forholde seg til hver eneste dag, og da må den være krystallklar.

Slik loven er utformet i dag, har folk som Abid Raja og Anette Trettebergstuen et større vern i loven på bakgrunn av etnisitet og legning, enn en hvit hjemløs mann i 50-årene som lever på gata.

Hvem av dem trenger mest beskyttelse? Hvem av dem har mest makt til å påvirke det offentlige ordskiftet?

Paragraf 185 overser fullstendig betydningen av klassetilhørighet, et parameter som er brukt i all samfunnsforskning og i alle forklaringsmodeller frem til vår tid. Det er lett å si dumme ting når man er ruspåvirket. Det er også lett å unngå å havne i baret når man sier stygge ting, om man bare er skrivefør nok.

Men til syvende og sist er det ingen forskjell på «Fuck You» og «Fanden ta dem».

Behov for et tydelig, felles lovverk

Det er mye som tyder på at paragraf 185 verken bidrar til mindre rasisme og hat, eller en mer levende offentlig debatt. Heller tvert om. Men hva kan man gjøre for å endre dette?

Jeg tror det var jurist Anine Kierulf som sa at man ikke kan lovregulere dårlig oppførsel. Og det holder jeg med henne i. Å naziststemple og fasciststemple meningsmotstandere i en debatt, er dårlig oppførsel. Å true noen derimot, er fullstendig uakseptabelt. Og mellom de to ytterpunktene har vi et utall av nyanser i grått.

Dette er Nettavisens spaltister

Vi trenger så absolutt grenser for hva som er akseptabelt å si til andre mennesker, men en slik lov må være lett å forstå for de som skal følge den.

Samtidig bør det være en lov som omfatter hele befolkningen. Å la èn gruppe mennesker komme unna med utsagn som for andre vil medføre bøter og fengselsstraff, utfordrer folks rettsfølelse.

I dagens multikulturelle samfunn er det viktig å finne grunnsteiner som limer oss sammen istedenfor å splitte oss opp. Å lage et tydelig, felles lovverk som sier hvor grensene for hatefulle ytringer går, er en god start.