(Tønsbergs Blad)

Jeg fikk som 24-åring vite at jeg har ADHD.

ADHD? Jeg som var så skoleflink, og aldri gjorde noe galt?

På skolen ble jeg alltid bare fortalt at jeg var veldig egen, annerledes. Jeg visste ikke at jeg ble mobbet i ti år for noe jeg ikke kan noe for, og ikke visste om. At livet mitt ville vært helt annerledes om jeg fikk hjelp tidligere, om jeg ikke var feildiagnostisert i 15 år etter mobbingen. Behandlet for psykiske sykdommer jeg aldri hadde. Gitt sterke medisiner jeg aldri trengte.

Jeg tør faktisk ikke tenke på skaden det kan ha gjort.

I stedet ble jeg mobbet, utestengt, kjeftet på, og tvunget inn i et firkantet hull når jeg egentlig var en rund form. Det har ødelagt 20 år av livet mitt. Selvtilliten min er ikke-eksisterende. Jeg tør aldri be om det jeg trenger, si nei, eller be om hjelp. Jeg føler ikke at jeg fortjener det, at jeg er til bry, at jeg er i veien.

Jeg er vant til å unnskylde meg for å være for mye, for lite, for høylytt, for stille, for skjør, for kald, for intens og for tilbakeholden. For å eksistere.

De kan ikke være glad i meg

Det jeg ikke er vant til er følelsen av å bli akseptert for den jeg er. Jeg har alltid følt at det er noe galt med meg, at hvis noen liker meg så må de ha misforstått noe. Det føles som jeg har lurt alle venene mine til å like meg.

For de kan vel aldri være glad i meg, for meg? Jeg som er feil, stygg, rar?

Nei. Det er nok noe de ikke har sett enda. De forlater meg sikkert snart.

Les også: Et liv i permanent lockdown

En stor del av ADHD er en sterk frykt for å bli forlatt. Noe veldig få snakker om. For meg er dette noe som styrer livet mitt i så stor grad at jeg ikke lenger vet hvem jeg er eller hva jeg vil. «Beklager at jeg finnes, kanskje du ikke forlater meg hvis jeg gjør alt jeg kan for at du skal ha det bra», «Jeg er har det bra så lenge du har det bra».

«Kanskje hvis jeg gjør alt perfekt så har du ingen grunn til å gå fra meg» Vi er people pleasers. Vi strekker oss altfor langt for andre, for å unngå at de forlater oss.

Skyldfølelse og skam

ADHD er ikke bare problemer med oppmerksomhet og hyperaktivitet. Det er et helt annet operativsystem. Det er en helt annen måte å fungere på.

Jeg skulle ønske jeg visste at ADHD var grunnen til at følte som jeg gjorde, før jeg automatisk lærte å anta at alt alltid var min feil, og livet mitt ble overtatt av skyldfølelse og skam.

Jeg skulle ønske jeg visste det før jeg ikke lenger stolte på at mine følelser hadde noe å si. Før alle avgjørelser måtte ha andres godkjennelse, og jeg ikke lenger følte jeg fikk til noe som helst.

Før jeg lot andre bruke meg fordi jeg ikke lenger turte å si nei.

Jeg skulle ønske jeg visste at jeg måtte lære å forstå følelser, og at selv om mine var annerledes så var de fortsatt ekte. Jeg ble kalt kald, uinteressert, og ble fortalt at jeg ikke hadde empati. I virkeligheten var jeg følelsesblind. Noe jeg ikke hadde hørt om at eksisterte før i dag.

Jeg følte masse, jeg visste bare ikke alltid hva. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, så jeg sa det jeg antok var forventet at jeg skulle si. Jeg latet som jeg forsto. Jeg følte meg avkoblet fra andre. Og andre følte seg avkoblet fra meg. Det er vanskelig å ha relasjoner når man kanskje ikke reagerer slik den andre personen forventer eller trenger. Når man ikke klarer å trøste fordi man ikke forstår hvordan.

Et vulkanutbrudd

Jeg vet ofte ikke at jeg er trist før jeg knekker sammen, eller at jeg er sint før jeg skriker. Det må koke over, være krise, renne over, før jeg klarer å reagere. Jeg må nesten besvime før jeg klarer å sovne, eller være skrubbsulten før jeg kan spise.

Det er ikke rart jeg reagerer sterkt når det kan være timer eller dager med oppbygget frustrasjon, sorg eller sinne. Det er som et vulkanutbrudd når det først kommer.

ADHD-hjernen er annerledes. Og det er på tide at vi snakker om hvor annerledes. Det er på tide å snakke om de sterke følelsene, om perfeksjonismen, om frykten for å bli forlatt, om «alt eller ingenting» og om hvor krevende det faktisk er å passe inn i en verden som ikke er laget for oss.

Les mer fra Norsk debatt

Det er på tide å se hva vi kan bidra med, ikke hva vi ikke får til. Bak rotete leiligheter, ubetalte regninger og en kirkegård av gamle hobbyer så er vi ofte kreative, vi liker utfordringer, problemløsning og krevende situasjoner. Der vi føler annerledes ser vi også andre løsninger, og om de får plass er de en kjemperessurs for samfunnet. Det hender bare vi trenger litt ekstra hjelp, selv om vi hater å be om det.

Det er på tide å se jenta som gråter i hjørnet fordi ingen forstår henne.
Så slipper hun kanskje å bruke resten av livet på å beklage at hun finnes.