Filter nyheter kunne mandag avsløre at mennesker med tilknytning til kontroversielle Islam Net har kjøpt en eiendom til 60 millioner kroner i Groruddalen i Oslo.

Eiendommen har også en skytebane tilknyttet seg. De sterke reaksjonene viser at det er mange som nå vet mer om Islam Nets historikk enn offentligheten ante for bare noen år siden.

Mye takket være Åsne Seierstads bok To søstre , som handler om to Oslo-jenter som velger å reise til Syria og leve som IS-bruder, og som også skildrer godt islamismen til grunnleggeren av Islam Net og hans kone.

Les mer: Kraftige reaksjon etter Islam Nets oppkjøp av Oslo-eiendom til 60 mllioner

Leder av Islam Net, Fahad Qureshi, har rett i at norske politikere og samfunnsdebattanter kommer med krigserklæringer mot dem etter at det ble kjent at Islam Net og Stiftelsen Iman Aktivitetssenter de står bak oppkjøpet av en eiendommen til 60 millioner kroner. Her skal de etter sigende jobbe med barn og ungdom, og Qureshi svarer skarpt tilbake i et intervju med Nettavisen.

Iman betyr tro, eller overbevisning. Selv om de ikke skal etablere en ny bokstavtro, salafistisk orientert moske i Groruddalen, er det på det rene at dette skal bli et religiøst senter - som ikke akkurat er vennlig innstilt mot Vesten og vestlige verdier.

Hva har Den norske stat gjort?

Folk bekymrer seg naturlig nok over at det nå planlegges å rekruttere barn og ungdom til dette miljøet gjennom veldedig arbeid.. Men da må jeg spørre:

Hvilke alternativ har Den norske stat gitt disse ungdommene som det nå både forskes på og som det er stort samfunnsengasjement rundt? Hva har man egentlig gjort for å se dem og forstå utgangspunktet deres?

Hvor mange har faktisk jobbet i felt med dem, i stedet for å analysere dem med forstørrelsesglass og synse om dem på sosiale medier og i avisspalter? Selvsagt oppleves den unisone fordømmelsen av dette kjøpet som en krigserklæring mot miljøet.

For ingen sier et pip om hva de selv vil gjøre for ungdommene.

Hvor mange av de som nå har sterke meninger, har brettet opp ermene og vist ungdommene vei inn i det norske samfunnet, med norske verdier, og gitt dem en tilhørighetsplattform både på deres egne premisser og som en vei inn der hvor foreldre eller andre voksne rundt dem ikke har det?

Hvor mange av dem vet hva det er vi står opp mot i kampen om menneskesinnene? Jeg vet ikke om mange som har dedikert seg til de virkelige universelle frihetsverdiene i møtet med det som nå vokser frem i Norge.

Fahad Qureshi er en ytterliggående misjonær som har skjønt at det ikke er gjennom moskeene, men gjennom fritidstilbud og aktiviteter moderne ungdom vokst opp i Norge kan fanges opp. Selvsagt er han på linje med kristenpredikanter. Han er så smart at han til og med lener seg på dem når han svarer Nettavisen at: - vi har et standard kristenkonservativ syn.

Les også: Islam Net er en farlig organisasjon som bør legges ned

Qureshi ønsker å fremstå som en som gjennom Islam Net viser unge en vei vekk fra terror-rekruttering, ekstremisme og voldelig fanatisme. Og hvorfor skulle han ikke tro det?

Sannheten er at mens norske myndigheter og presse i årevis lot Islam Net gå under radaren, har disse menneskene jobbet i felt. I motsetning til Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDi) - som ikke eier riktig kompetanse på feltarbeid her. IMDi har 244 ansatte, og ingen av dem vet hvordan man snakker med ungdom.

Sammen med muslimske aktivister poserer de om negativ sosial kontroll, men hva det egentlig innebærer å jobbe mot den, den risikoen har de aldri tatt.

Jeg kaster ikke stein i glasshus her. Jeg har erfaring fra felt. Og jeg mener blod, svette og tårer. Vi snakker om Groruddalen. Stovner. Vi snakker om drapstrusler, kampanjer og vilje til å holde ut og se mulighetene ungdom har. I essayet Bare en skolerevy forteller jeg noe om å jobbe i felt med ungdommene, og hva det koster.

For noen dager siden døde min lærer

For noen dager siden døde min barneskolelærer Tora Mæhle. Hun ble 95 år gammel. Hun så hver og en av elevene og deres utgangspunkt, og lærte meg noe grunnleggende om det samfunnet jeg vokste opp i og tilhører.

Jeg opplevde aldri utenforskap, selv om jeg vokste opp på Holmlia, Norges mest flerkulturelle bydel. Den lærdommen tok jeg med meg da jeg skulle jobbe med ungdom på Stovner videregående skole. Tora hadde de første urdu-elevene i sin klasse. Måten hun behandlet oss på skriver jeg om i en kommende biografi.

Men kristne, religiøse Tora lærte meg også at toleranse, ytringsfrihet, humor og livsutfoldelse kan foregå uansett etnisk eller religiøs bakgrunn. At både gutter og jenter skal ha samme muligheter. Hun ga oss fundamentet om å aldri mer føle seg fremmed i Norge. Hun lærte oss at forskjeller er helt ok, så lenge man lærer Norge og den norske kulturarven, språket, og landskapet å kjenne.

Man føler seg ikke hjemme før man kan sette ord på hvilket navn, natur, miljø, norsk kulturarv, grunnen under dine føtter og nordavinden du puster inn er skrudd sammen.

Det kommer ikke ungdommene til å lære hos Iman Aktivitetssenter, for å si det slik. Med mindre de inviterer meg for å holde foredrag for dem. No kidding.

Værsågod, ungdommen er servert

Slike lærere er det mindretall av i Norge i dag. I praksis har Den Norske Stat servert ungdommen - ikke til fremmedkrigere - men til fremmedarbeidere i ordets rette forstand. Mennesker som arbeider med å gjøre barn og unge enda mer fremmed i det landet de er vokst opp i. Med de alvorlige konsekvenser det kan få.

Da Stiftelsen Født Fri fikk økonomisk støtte, visste vi alt dette og hva slags utfordringer vi sto overfor. For første gang i norsk historie bestemte Stortinget at et slik prosjekt - utenfor moskeene - skulle støttesl. I tillegg fikk arbeidet vårt i Groruddalen støtte av Stiftelsen. Scheibler med 700.000 kroner.

Men vårt arbeid med barn og unge ble vingeklippet før vi fikk rapportert tilbake til offentligheten hva vi så da vi jobbet i felt. Ved hjelp av et falskt varslerbrev gikk IMDi og betalte nesten to millioner kroner til et globalt, privat konsulentfirma som videreformidlet rykter om arbeidet vårt i Groruddalen som hadde kostet blod, svette og drapstrusler, men som resulterte i at unge fikk sin egen plattform, og ble utfordret på verdikrysningene de levde under.

Med ytringsfrihet og scenekunst som premiss. I Bare en skolerevy forteller jeg historien bak dette prosjektet.

Dette er realiteten i hvilket svik som er blitt begått, ironisk nok av Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet. Stovnerrevyen var ikke et prosjekt for moro skyld. For ungdommene var det - og kommer aldri til å bli noe annet enn en revy. Men mennesker som har stått i stormen, og som har kjent hva det koster å skape seg tilhørighet til nasjonen Norge på kroppen, som vet hva ytringsfrihet, humor og satire koster, for oss var dette et viktig samfunnsoppdrag.

Vi ville gi ungdom i Groruddalen verktøy i møtet med et land som vi visste ville forvente mer av dem enn de gjør fra ungdom fra andre bydeler. Dette var kulturarven vi ville gi videre til neste generasjon.

Globale konsulentselskaper som Ernst & Young består av menneskene som aldri har jobbet i det feltet vi hadde kompetanse på. Derfor klarte de heller ikke å verdsette dette arbeidet, men kjørte en trailer over oss uten å spørre oss hvorfor og hva vi jobbet med.

Det endte med at det i år ikke blir satt opp revy på Stovner. Men et religiøst senter med 60 millioner i ryggen og mennesker som vil rekruttere dem som sine disipler - det kan nå skje.

At noen gidder

Å jobbe med barn og unge er ikke et spørsmål om verken 60 millioner eller 700.000 kroner.

Det er et spørsmål om rett kompetanse, rett arena og at noen gidder. For vi trenger ikke flere moskeer, vi trenger flere arenaer hvor barn og unge kan ytre seg fritt uten å måtte følge en bestemt bok og uten overvåkere som kontrollerer om det de sier er innafor den rette tro eller ikke.

Det eneste vi kan gjøre, er å gi dem et bedre alternativ uten å la være å ikke utfordre dem. Mitt spørsmål til Staten Norge er:

Er vi i stand til det? Hvis ikke: Hello Islam Net, ungdommen er servert.