Året var 1989. Jeg gikk på gymnaset i Bjugn og skulle ha Operasjon Dagsverk. Skulle jeg jobbe i butikk for 200 kroner? Eller gjøre som året før – plukke gulrøtter på gården til tysklæreren?

Nja. Njo.

Jeg fant isteden fram den tjukke blekka som het «Telefonkatalogen for Sør-Trøndelag». Bladde meg fram til Orkdal – og til «Eggen».

Nils Arne Eggen.

«Eggen, vær så god.»

På den tida kunne Televerkets telefonlinjer forpurre enkelte abonnenters stemme til det ugjenkjennelige, men Eggens myndige, rustne røst tilhørte ikke den kategorien.

Jeg svelget.

Jeg hadde tatt meg vann over hodet. Og på den tida var jeg full av «Wannskrækk».

«God kveill, det herre e Øyvind Søtvik Rekstad frå Brekstad – og æg har eit problem.»

Prestasjon og personlighet

Trenerlegenden Nils Arne Eggen fra Orkdal, som gikk bort 19. januar 2022, var også en massiv personlighet.

Det hjemmesnekrede geniet fortjener en gedigen takk fra alle oss som vokste opp i Trøndelag på 80- og 90-tallet. Han prega mange av oss. Han viste oss at det var mulig å snakke kav dialekt uten at det gikk utover verken intelligensen eller resultatene.

Ikke de internasjonale resultatene, engang.

Eggen ga oss de største festene, enten det var på Lerkendal, Ullevål, Åråsen eller San Siro.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Men nå hadde jeg altså tatt meg vann over hodet.

Jeg hadde fått en slags idé om å samle inn eiendelene til «kjente og kjære trøndere» og auksjonere dem bort på lokalradioen.

Men det gikk trått.

Først hadde jeg ringt Rosenborg Ballklubbs såkalte «administrerende direktør».

Han var sørøstfra og hadde vært svært forretningsmessig i tonen. Nesten kjølig.

Han var en Hellas-proff som hadde vendt hjem i 1985, og av alle ting valgt å spille for «vårt lille» RBK.

Det var uvirkelig, og det ble ikke mer virkelig da han tok over som spillende trener på høsten og tok oss til seriegull.

Med unntak av denne bohemaktige triumfen, var Lerkendal mer kjent for målrike kamper og trofast publikum enn for stor fotball.

Men jeg sto på gresset i klokkesvingen under seriefinalen da Trond Sollied raga hundre meter over Lillestrøm-forsvaret og banka inn målet.

«Det fungerer ikke slik»

Men den hjemvendte Hellas-proffen kunne ikke hjelpe meg med effekter til inntekt for verdens fattige.

Jeg hadde «ringt feil».

«Det fungerer ikke slik. Vi har materialforvaltere til slikt.»

Byråkratisk, og sikkert helt riktig. Sett 32 år i ettertid.

Les også: Disse mistet vi i 2022

Men jeg ringte Eggen.

«Eggen, vær så god.»

«God kveill, det herre e Øyvind Søtvik Rekstad frå Brekstad – og æg har eit problem. Æg har skaffa mæg eit kjempeproblem.»

«Jaså, har du det, du», sa Nils Arne vennlig.

Det ble en kort, hyggelig samtale, før han litt bryskt fikk rykka meg tilbake til virkeligheta:

«Å ka består problemet i?»

Jeg forklarte, pekte og fortalte om Operasjon Dagsverk.

Jo da, klart jeg kunne få en Rosenborg-drakt.

Så jeg hadde ikke vært helt Dum Dum.

Han sa jeg også kunne få navnetrekkene til alle spillerne. På drakta.

Med sin rurale, rustne røst.

Autografer hadde jeg ikke engang tenkt på. Men det gjorde altså Norges beste trener.

Å vokse opp i Trøndelag under Eggen-alderen var å vokse opp med Rosenborg.

Og du fant dem i katalogen.

Brandy og gutta

Men auksjonen kunne ikke stoppe der.

Med blod på tann ringte jeg helten over alle helter:

Sverre Brandhaug.

Brandy, den lyse luggen som trippa ubekymra rundt på matta og kunne drible 40 Brann-spillere i en Narvesen-kiosk, uten å besitte et eneste defensivt gen i kroppen

«Klart du ska få sko'n min», sa Sverre.

Han jobba i Tollpost-Globe, så det var lett å få sendt skoene over fjorden, til samvirkelaget der mamma jobba.

Dette hendte den gangen toppspillere jobbet i Tollpost-Globe.

Men jeg var til stede den ene gangen Brandy foretok ei sklitakling – til enorm jubel fra publikum.

Ikke bare fotball

Men fotball er ikke alt her i verden – sjøl ikke i Trøndelag.

Så jeg ringte Oddvar Brå.

«Nja, njo, klart det ska ordn sæ med eit par ski», sa Oddvar med sin stødige Oddvar-stemme.

Vi avtalte overlevering under Magnar Lundemos minnecup på Meråker.

Les også: Oslofolk elsker fotball – og miljøet

Turneringa var en fast nyttårstradisjon. Som 16-åring ville det ha vært stort å få spille mot Rosenborg, men så heldige med trekninga var vi ikke. Det jeg husker best, var synet av Trond Sollied og Knut Torbjørn Eggen sitte i et mørkt hjørne under tribunen og tøye de massive lårmusklene sine.

Men av og til står Oddvar Brå rett opp og ned på tribunen bakerst i en idrettshall – som en helt vanlig mann. Jeg ble med ut til bilen og fikk skiene.

Det lå an til auksjon.

Og vel framme i lokalradioen begynte folk å ringe inn.

De la inn bud etter bud. De bød over hverandre. For signert RBK-drakt og Oddvar Brå-ski ville fosningene ha.

Jeg tror vi fikk inn 4-5.000 kroner.

Det første året.

For dette var bare begynnelsa.

Og det hele hadde begynt med Nils Arne Eggen fra Orkdal – tidenes beste norske fotballtrener.

Reale borteseire

«Dét ska dem ha, Real Madrid – dæm prøvd»

Sammen med borteseirene mot AC Milan og Borussia Dortmund, var Lerkendal-skalpen til Real Madrid høydepunktet under denne magiske RBK-æraen.

Som altså begynte med at Eggen vendte hjem fra Moss foran 1988-sesongen – hvor han hadde trent Kråkene til gull året før. Den første vinteren henta han to Bodø-gutter sørover og vant serien allerede første året.

Bare avbrutt av sølvpausene i 1989 og 1991 vant RBK samtlige seriemesterskap fram til og med 2004. De vant tretten år på rad! RBK var også et av ytterst få lag som fikk spille i Mesterligaen åtte år uavbrutt.

For oss med en fotballgal pappa som annenhver søndag hadde kjørt atten mil og tatt to ferger – to ganger i måneden – for å se feiere, postbud og malersvenner løpe etter en ball, var dette til å klype seg i arma av. Det er fortsatt til å klype seg i arma av.

Vi holdt auksjonen gående i tre år – med alt fra keeper-hanskene til Ola By Rise til chiffon-hanskene til Flettfrid Andresen.

Andreåret fikk vi inn 10.000 kroner.

Vi kunne fått inn mer, for folk ringte og ringte, men de voksne lydteknikerne sa vi måtte slutte til oppsatt sendetid. I studio hadde jeg med kameraten Jan Rune fra Bjugn. Han hadde langt hår, kunne null om fotball, mye om radio og alt om musikk.

Høyere enn himmelen

Før cupfinalen i 1990 avtalte jeg med Karl-Petter Løken at vi skulle få drakta hans, signert av alle.

Jeg foreslo å hente den i resepsjonen på Holmenkollen Park Hotel, der de bodde.

Det kom ikke på tale.

Kalle insisterte på at jeg skulle hente den kvelden før kampen – mens laget spiste middag.

Les mer: Fordummende undersøkelse fra byråden

Det var en dårlig idé.

Jeg ønska jo ikke å være til bry.

Og skrekk og gru – det var bare RBK-spillere i hele matsalen, og der satt de, alle sammen:

Brandy.

Kåre Brutter’n.

Rambo Henriksen.

Gøran.

Nils Arne – og alle.

Løken satt selvfølgelig helt innerst i kroken, så mine planer om å gjøre meg usynlig, eller i det minste unngå å skumpe borti en eller annen «kjent og kjær trønder», var bare å skrinlegge.

Men drakta fikk jeg. Og dagen etter scora Østfold-trønderen Kalle, som hadde kommet til Trondheim for å studere på NTH, men slengt seg med på RBK-treningene, to mål.

RBK slo Fyllingen 5–1.

Eggens eventyr av et ekspresstog var bare så vidt i gang.

Det var det mest unorske laget folk har sett.

Men samtidig det norskeste – og mest trønderske – av dem alle.