München, 5. september 1972: Åtte palestinere fra bevegelsen «Svart september» tar seg inn hos den israelske delegasjonen, dreper to, og tar ni andre som gisler. Historiens mest spektakulære terroraksjon er i gang.

For Tyskland var det fra første stund en katastrofe. OL i München skulle få alle til å glemme Hitlers nazileker i Berlin i 1936 og markere Tysklands olympiske gjenreisning. «Alt var pent, pastellfarget og positivt,» forteller en fransk utøver i podkasten «Ils l’ont vécu» (Det var slik de opplevde det).

Dette koselige inntrykket skulle ikke vare lenge. I stedet ble det et blodig mareritt. Terroristenes krav var ikke småtterier: 234 palestinske fanger skulle løslates fra israelske fengsler, og to andre fra tyske fengsler – selveste Andreas Baader og Ulrike Meinhof, lederne av den vesttyske terrorgruppen Rote Armee Fraktion, som på den tiden hadde et aktivt samarbeid med palestinske terrorgrupper. Hvis ikke kravene ble innfridd skulle et gissel bli henrettet hver time.

Hasteevakuert

Tyske myndigheter forhandlet på spreng og fikk utsatt ultimatumet flere ganger. 3000 politimenn omringet den olympiske landsbyen. Den jødisk-amerikanske stjernesvømmeren Mark Spitz ble i all hast evakuert til USA. Egypts delegasjon sa de ville reise hjem, på grunn av uenighet med terroristene. Men Israel nektet enhver forhandling, og situasjonen var låst.

Til slutt gikk terroristene med på å bli evakuert med fly, med gislene. I flyet skulle tysk politi være utkledd som flyvertskap, men de syntes ikke planen var tilstrekkelig og forlot flyet. I det hele tatt var tysk politi og myndigheter overhodet ikke forberedt, eller i stand til å håndtere situasjonen. Det endte med vill skyting på den militære flyplassen.

Samtlige gisler og flere terrorister unntatt tre ble drept. Reporteren for franske AFP var den eneste som fikk vite sannheten, for den ville tyske myndigheter ikke innrømme før mange timer senere. Tvert imot lot man som om operasjonen hadde lykkes.

Israelsk hevn

Trass i dette tragiske utfallet ble det bestemt at lekene skulle fortsette, etter en minnestund for de døde. «The games must go on,» het det.

Det skulle ta nesten 50 år før ofrene ble offisielt hedret, i lekene i Tokyo i 2020.

Israel nektet å være passiv. I all hemmelighet organiserte Mossad en hevnoperasjon mot de gjenlevende terroristene, som Tyskland raskt utvekslet. De fleste husker sikkert filmen Steven Spielberg laget om dette, «München» i 2005.

Den beskrev så vidt operasjonens store feil, drapet på den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki i Lillehammer, 21. juli 1973, på vei hjem fra kino med sin gravide norske kone. Mossad trodde han var Ali Hassan Salameh, en av lederne for «Sort september». Drapet førte til at flere av Mossads agenter ble arrestert og dømt i Norge.

50 år senere får vi kanskje vite flere detaljer, for politiet skal offentliggjøre hittil hemmeligstemplede dokumenter. Endelig skal også ofrenes familier få erstatningen de er berettiget til.

De truet med å ikke komme til minneseremonien hvis det ikke forelå en avtale. Men bitterheten på begge sider er fortsatt til å ta og føle på.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Palestinernes president Mahmoud Abbas var nylig i Tyskland, men nektet å be om unnskyldning. Han mente at Israel hadde begått minst 50 Holocaust siden da. For Tyskland var det uutholdelig at israelske jøder ble drept på tysk jord bare 27 år etter annen verdenskrig. Derfor er minneseremonien for München-massakren desto viktigere.

Flykapring

Og hva med «Svart september» som kom midt i verdens søkelys i 1972? Bevegelsen oppstod i 1970, og tok navn etter massakrene mot palestinere i Jordan, der kong Hussein hadde fått nok av at palestinske grupper holdt til og planla terror.

Her kan du lese flere kommentarer fra Vibeke Knoop Rachline

De tre overlevende medlemmene ble ikke sittende lenge i tysk fengsel. Allerede 29. oktober 1972 kapret to palestinere et Lufthansa-fly fra Damaskus til Frankfurt, og forlangte de tre «brødrene» frigitt. Dette ble raskt innvilget av tyske myndigheter. Jamal Al-Gashey, Adnan Al-Gashey og Mohammed Safady ble mottatt som helter i Tripoli. Jamal Al-Gashey lever fremdeles.

«Jeg er stolt av hva jeg gjorde i München fordi det hjalp den palestinske saken enormt. Før München hadde verden ingen anelse om vår kamp, men den dagen ble navnet Palestina repetert over hele verden», sier han i dokumentaren «One Day in September».

Kastrert

Først 20 år senere fikk enkene til de israelske sportsutøverne vite detaljer om hva som egentlig hadde skjedd. En eller flere av dem hadde blitt kastrert. Foran øynene på de andre, som satt med hendene bakbundet, skriver New York Times.

Det skal ha vært nettopp denne «detaljen» som fikk de israelske myndighetene til å se rødt og utløse hevnaksjonen «Guds vrede». Den endte som vi vet på Lillehammer. Den mislykkede operasjonen kostet Ahmed Bouchiki livet, men fikk stor betydning. For første gang ble Israels (Mossads) innblanding bevist. Statsminister Golda Meir ble nødt til å stoppe operasjonen.

Hevn er uansett ikke det riktige svaret på terror. En rettssak hadde vært mye bedre, men de tre «Svart september»-medlemmene rakk ikke engang å bli tiltalt.

Charles Pietry, AFP-journalist, var den eneste som visste at alle gislene var døde. Han møtte borgemesteren som kom fra flyplassen, oppløst i tårer. Men siden alle hevdet det motsatte ventet han med nyheten.

Så kom den. «Alle er døde».

Les mer fra Norsk debatt