Gå til sidens hovedinnhold

Hitlers nesten helt ekte dagbøker

For 38 år siden kom ukemagasinet «Stern» på gata med det sensasjonelle funnet av «Hitlers dagbøker» som oppslag. Men det hele var en gedigen svindel.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

På TV-bildene fra pressekonferansen - der forlaget bak Stern avslørte at de 62 håndskrevne dagbøkene vil gjøre det nødvendig å skrive om verdenshistorien - er det reporteren Gerd Heidemann som gjør det minneverdige inntrykket.

Triumf

Han holder opp det ene eksemplaret med et triumferende ansiktsuttrykk - som om han nettopp skulle ha vunnet olympisk gull. Men også Stern-sjefene omkring ham smiler om kapp med sola.

Stern hadde investert 9,3 millioner D-mark - eller 50 millioner kroner i den tidens kroneverdi - uten at de ansvarlige på forhånd fikk gjennomført verken en kriminalteknisk undersøkelse eller en faghistorisk evaluering. Nå ble det avslørt at landets største ukemagasin verken hadde utøvd kildekritikk eller søkt råd hos fagfolk - og derfor gått skikkelig på limpinnen.

Ribbet

For 15 år siden var jeg innom i Hamburg hos journalist Heidemann, som satt økonomisk ribbet tilbake - og bodde i en toroms sosialbolig - der stort sett all gulvplass var fylt opp med hyller fulle av ringbind.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Jeg hadde også tidligere besøkt den sympatiske skikkelsen, og tilbragt noen fascinerende timer med en vaskeekte historieforteller, som var propp full av legender og et oppkomme av minner om personlige møter med nazistørrelser som overlevde Det tredje rikets sammenbrudd.

Nazi-samling

Mannen var helt opphengt i nazitiden og hadde i årenes løp fått sammen en diger samling av angivelig helt ekte objekter fra den gangen - så som sjeldne utmerkelser og SS-dolker som hadde tilhørt tidligere nazigeneraler.

Heidemann presterte sågar å forlove seg med datteren av SS-general og massemorder Reinhard Heydrich, senere med selveste Hermann Görings datter.

Først og fremst var han gjennom årtier den store nazieksperten i Stern, men hadde også flere års fartstid som fotoreporter i afrikanske krigssoner.

Hitler-falskneren

I 1979 hadde han egentlig tenkt å si opp kontrakten, da redaktøren tildelte ham et helt spesielt oppdrag. Det gikk rykter om at Hitlers ukjente dagbøker ble tilbudt til salg - og nå måtte Gerd Heidemann trekke på alle sine kilder for å få oppsporet eieren.

Les også: 60 år siden Muren reiste seg: Tysk etterretning sov da Muren ble bygget - og også da den falt

Han fant til slutt den profesjonelle Hitler-falskneren Konrad Kujau, som kalte seg noe annet og bodde på et stusselig atelier i Stuttgart. Han erklærte seg villig til å selge, og Heidemann hadde ingen vanskeligheter med å få sjefene sine til å hoste opp millionene. (De drømte på sin side om å tjene styrtende med penger på internasjonalt salg av rettighetene.)

Hitlers dårlige ånde

I løpet av de kommende tre årene, ble det ikke bare - som opprinnelig avtalt - til 26, men hele 60 kladdebøker med Hitlers egne opptegnelser. I de mest berømte utsagnene som ble offentliggjort, klagde diktatoren over problemer med fordøyelsen og ubehagelige dunster som følge av at han alltid hadde oppblåst mage.

For øvrig var elskerinnen Eva Braun utilfreds med Der Führers dårlige ånde. Så hva trivialiteter angikk, var det åpenbart ingen grenser for Konrad Kujaus fantasi. Ved å finlese erindringsbøker og historiske verker, unngikk han åpenbare feil - som å plassere Hitler på galt sted til feil tid.

Ellers pøste Kujau på med dagligdagse problemer - gjerne av samme slag som forfalskeren personlig slet med.

Avslørt

Den store bomben i saken slo ned da ekspertene på Bundesarchiv i Koblinz avviste hitlerdagbøkene som plumpe forfalskninger - foretatt av en åpenbar sjarlatan.

Omtrent samtidig avslørte Bundeskriminalamt - det tyske Kripos - at de kriminaltekniske etterforskerne hadde funnet nylontråder i ryggen på kladdebøkene. Altså måtte det være snakk om bedrageri, for nylontråder eksisterte slett ikke i Nazi-Tyskland.

Flystyrt

Konrad Kuja hadde utstyrt svindelen sin med en legende om at Hitlers dagbøker befant seg om bord i et transportfly, som en av de siste krigsdagene ble skutt ned over en landsby i Sachsen. De lokale skulle - mellom vrakdeler og en rekke lik - ha funnet kasser med Hitlers private eiendeler. Disse var stukket unna, helt til Kujau oppsporet dem og fikk dagbøkene smuglet ut av DDR.

Her kan du lese flere kommentarer av Asbjørn Svarstad

Reporter Heidemann mente at hvis han kunne finne bevisene for flystyrten, så måtte det også være nærliggende å gå ut fra at resten av historien var ekte. Så han tok kontakt med Stasi og fikk tillatelse til å oppsøke landsbyen Börnersdorf, der det riktig nok viste seg å ligge en kirkegård hvor blant andre flykapteinens navn sto på en grav.

Stasi?

Noen timer etter avsløringen var den totale ydmykelsen et faktum, og Stern-ledelsen sto avkledd og latterliggjort tilbake.

Det var da sjefredaktøren gikk ut med en teori om at det måtte være Stasi som sto bak. Hitler-dagbøkene var så dyktig laget at det måtte være snakk om profesjonelle gjerningsmenn. Som antatt offer for en trollfabrikk i det kommunistiske nabolandet, sto sjefredaktøren og resten av ledergruppa i et litte bitte grann mindre negativt lys.

Heidemann i knipa

Men ingen trodde på at journalist Heidemann var uskyldig. Det var kjent at han hadde kjøpt Hermann Görings luksusyacht og hatt alvorlige vanskeligheter med finansene. Altså gikk Stern-ledelsen og politiet ut fra at han hadde stukket millioner i egen lomme og brukt pengene til å betale åpne regninger. Ved å anmelde ham for bedrageri, ble det skatteteknisk mulig for forlaget å utgiftsføre tapet.

Dommen

Konrad Kujau fremsto i retten som en sjarmerende lurendreier, og la slett ikke skjul på at det var ham som hadde diktet sammen Hitler-makkverket. Dommere, statsadvokater, forsvarere og tilskuere lo så de trillet, da Kujau fortalte om sine ulike køpenickiader.

Gerd Heidemann lo ikke, for Kujau mente ikke bare at han fra første øyeblikk hadde vært involvert i svindelen - men også at Stern-reporteren faktisk hadde fått flere millioner enn ham selv ut av affæren.

Mens Heidemann nektet all skyld, la Kujau øyensynlig kortene på bordet. Så journalisten fikk fire år og åtte måneder, mens falskneren slapp med to måneder mindre.

Og mens Heidemann måtte sitte til siste dag, ble Kujau benådet etter tre år bak lås og slå.

Hjelpsom

Da han omsider slapp ut, sto Gerd Heidemann på økonomisk bar bakke - med en gigantisk gjeld - fordi han ble dømt til å dekke hele Sterns økonomiske tap. Etter hvert flyttet han inn hos sin senere kone og gjorde om sin egen sosialleilighet til kontor og arkiv.

Selv om han ikke selv kunne regne med å få publisere artikler under eget navn, var Gerd Heidemann i mange år en populær hjelper for kolleger som var på sporet av store eller små nazi-saker. Han bidro der han kunne og fikk noen hundrelapper som takk for hjelpen.

Kjempedust

Hitler-dagbøkene har gått inn i tysk pressehistorie som etterkrigstidens verste katastrofe, og i tidens løp er saken blitt gjenstand for bøker og spillefilmer. I den morsomste fremstillingen blir Gerd Heidemann fremstilt som en naiv kjempedust. Han fortalte meg - med et smil om munnen - at han greide å få en rolle som statist i filmen. Men ikke i rollen som seg selv.

Flyvinduene

Mens han var i full sving med å erindre reisen sin til Börnersdorf, forsvant Heidemann inn i dypet av samlingen sin, før han kom triumferende ut igjen med to ovale stykker pleksiglass. «Dette», sa han «er to av vinduene fra transportflyet som styrtet i 1945. Jeg kjøpte dem for noen vest-mark av en bonde som bodde rett ved.»

Flere år senere så jeg en TV-reportasje fra Börnsdorf, der en velvoksen mann husket godt at det en gang hadde dukket opp to Stern-reportere og et par stasifolk. Selv var han bare guttungen. «Den ene av vesttyskerne maste fælt om at vi sikkert hadde gjemt unna noen vrakdeler fra flyet. Til slutt gikk jeg inn i garasjen, hentet to sidevinduer fra min fars gamle Lada - og solgte dem til ham som ekte flyvinduer».

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Ikke Stasi

Til 40-årsjubileet om to år skal det for tiden befinne seg flere bøker og filmer i støpeskjeen, melder avisen die Welt.

Historikeren Maximilian Kutzner har gått gjennom mengder av Stasi-dokumenter for å finne ut om den østtyske tjenesten virkelig hadde noe med falskneriene å gjøre. Konklusjonen hans er at Stasi-sentralen i Øst-Berlin ikke ante noe på forhånd - og antakelig ikke ville ha medvirket, hvis spørsmålet skulle ha kommet opp.

Selv for Stasi ville hjemmelagde hitlerdagbøker være et nummer for risikabelt.

Kommentarer til denne saken