Gå til sidens hovedinnhold

Hjernen vår ønsker straff, hjertet vårt trenger at vi ser menneskene

Norsk ruspolitikk har vært inhuman, uverdig og kunnskapsløs. Man må anerkjenne at et helseproblem bør være anliggende for helsetjenesten, ikke justissektoren. 

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Regjeringens rusreform er et historisk taktskifte i norsk ruspolitikk.

I mange tiår har straffeforfølgelse og «krigen mot narkotika» ført til mye lidelse, og har hatt store konsekvenser for mange mennesker med rusproblematikk.

Da er det gledelig å bemerke seg at regjeringen ønsker å legge all skytset på å hjelpe, følge opp og forbygge. Samt frigjøre ressurser i politiet til å straffeforfølge narkobaroner og bakmenn.

Straff hjelper ikke

Norsk ruspolitikk har vært inhuman, uverdig og kunnskapsløs. Straff er blitt benyttet som et virkemiddel for å eliminere og redusere rusmiddelbruk.

Det er finnes dog ikke noe empirisk belegg for å hevde at straff er et godt bøtemiddel for å redusere rusmiddelbruk. Vi har erfaringer fra land som har avkriminalisert rusmiddelbruk, internasjonal forskning, faginstanser og andre brukerorganisasjoner, som kan bekrefte at straff ikke begrenser eller forebygger rusmiddelbruk.

Les også: Rusreformen betyr ikke at det er fritt fram

Likevel er det flere partier på Stortinget som ønsker tviholde på virkemiddelet straff. Det til tross for at straff ikke har den allmennpreventive og individualpreventive effekten de skulle ønske seg.

Skeptikerne til denne reformen har derfor bevisbyrden.

Det var med oppgitthet at jeg i VG leste følgende sitat fra Trygve Slagsvold Vedum:

«De personene som er syke, blir brukt som en unnskyldning for at det skal bli fritt frem for narkotika».

Dette sitatet føles som en knyttneve for mange som sliter med rus. Det er ikke slik at regjeringen bruker denne reformen som en brekkstang for å gjøre narkotika fritt frem for unge og andre voksne.

Det snarere tvert imot en erkjennelse av at narkotikaproblematikk i all hovedsak er et helseproblem. Et helseproblem som bør være et anliggende for helsetjenesten, ikke justissektoren.

Vi må se mennesket bak rusen

Det kan foreligge flere bakenforliggende årsaker for hvorfor noen velger å ruse seg. Vi er nødt til å se mennesket bak rusen.

Rus kan for veldig mange være et smerteuttrykk. Psykisk sykdom kan ligge til grunn, eller andre traumatiske opplevelser fra barndommen.

For å møte disse menneskene på en riktig måte må terskelen som var der i utgangspunktet bort.

Og den terskelen er straff.

For mange kan straff virke forlokkende og fornuftig, det gjelder inklusiv meg selv. Mange har negative assosiasjoner til narkotika, og for veldig mange mennesker kan tanken om straff impulsivt falle inn dersom en ung person blir tatt for å bruke marihuana. Hjernen vår søker etter en treffsikker reaksjon.

Dette vet Vedum og Bøhler rimelig godt. Deres utsagn resonnerer godt med hva vi impulsivt tenker.

Realiteten er at rusproblematikk er et kompleks problem som krever komplekse tiltak.

Rusrefomen er en sosialpolitisk reform

Det er et paradoks at ungdommer fra familier med lav sosioøkonomisk bakgrunn rammes av dagens ruspolitikk.

Tallene fra Ung i Oslo-undersøkelsen er klare og entydige: ungdom på østkanten straffes tre ganger så mye som ungdom på vestkanten, selv om ungdom på vestkanten bruker dobbelt så mye cannabis.

Har først en ungdom fra en familie med lav sosioøkonomisk bakgrunn havnet på et straffespor, blir det mye vanskeligere for ungdommen å komme seg ut av det. Veien til utdanning og jobb blir mye lengre.

Les mer fra Norsk debatt her

Med den nye reformen vil en ung person som blir tatt for bruk av narkotika møte en kommunal rådgivende enhet gi tilpasset informasjon om risiko og konsekvenser av narkotikabruk. Ved samtykke skal livssituasjon, rusmiddelbruk og behovet for hjelp kartlegges. Den enkelte skal få god oppfølging og behandling.

Stortinget er i ferd med å skrive historie. Tiden er overmoden for å bytte straff med hjelp.

Reklame

- Den beste barbecuesausen vi har smakt