(Trønderdebatt): Søndag kveld tok jeg toget fra Levanger til Trondheim. Klok av skade etter år med pendling, var jeg temmelig sikker på at min beste sjanse for å få sitteplass sammen med reisefølget mitt, var å plassere meg omtrentlig der «stillevogna» vanligvis stopper, når jeg så toget rulle inn på perrongen. Og jeg hadde rett. Toget var relativt fullt, men i stillevogna var det plass.

Stillevogna er vanligvis den siste vogna som fylles opp. Det har nok noe å gjøre med at man ikke skal høre på musikk, bruke tastatur, snakke sammen eller i telefonen mens man sitter der. Altså, man må være stille.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

De aller fleste respekterer dette. Da er det veldig deilig å ta toget. Mulighetene til å slappe av med en god bok eller lukke øynene, gjør toget og stillevogna til et fristed i en hektisk hverdag.

Derfor er det også så forbanna provoserende når noen mennesker ikke klarer å følge den ene regelen i stillevogna. Å være stille.

Det hender litt for ofte at én person begynner å snakke med enten sidemannen, eller i telefonen. Fordi det er stille i resten av vogna – fordi det er stillevogn – høres denne samtalen ekstra godt. Det er så og si umulig for de andre å ikke få med seg det som blir sagt. Vi blir ufrivillig dratt inn i en samtale som ikke har noe med oss å gjøre, men likevel ødelegger både boklesing og høneblund.

Les mer fra Norsk debatt her

Det er vanskelig å forstå hvordan noen sliter slik med denne regelen. Resten av oss klarer jo å være stille.

Og dét er kanskje stillevogn-problemet. Vi er så stille at vi ikke engang sier ifra. Meg selv inkludert.

Konfliktskyheten min, og alle andre i vogna, gjør at vi ikke sier ifra. Min konfliktskyhet har ført til at jeg har irritert meg over dette i ei uke.

Noen folk må lære seg å holde kjeft. Andre (som meg) må lære seg å si ifra.