Det politiske spillet, som er å sette ulike grupper i samfunnet - eksempelvis («rik og fattig») - opp imot hverandre i kampen om stemmene til oss velgere, rakner i debatten om høye strømpriser.

Ulikhet hører ikke hjemme når billig strøm er en rettighet vi har alle sammen. Om det er Kjell Inge Røkke eller Kari og Ola Nordmann er således uten betydning.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Loven er klar

I 2008 fikk vi en ny formålsbestemmelse i vannfallrettighetsloven § 1 som sier:

«Landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette skal sikres gjennom offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå».

Etter bestemmelsen er det oss velgere som er de rettmessige eierne av vannkraften og alle ressursene, herunder økonomisk overskudd som den skaper, jf. Landets vannkraftressurser tilhører allmenheten.

Les også: Støre lover strømavklaring før jul

Vi eiere har valgt å sette bort arbeidet med å forvalte vannkraftressursene til ulike driftsselskaper. Driftsselskapene har vi bestemt at kun kan eies av staten og kommunene. Videre har vi bestemt at driftsselskapenes formål skal være å forvalte ressursene, herunder overskuddet til «det beste for allmenheten.»

«Allmenheten», slik bestemmelsen bruker begrepet, skal forstås som alle eierne. Det har sammenheng med at det er alle vi velgere som er eiere, da må også alle eierne få lik andel av ressursene og det økonomiske overskuddet vannkraften skaper.

Loven skiller altså ikke mellom fattig eller rik. Kjell Inge Røkke på Konglungen i Asker og Kari og Ola Normann på Lambertseter er dermed likestilte etter loven.

Det er slik bestemmelsen i vannfallrettighetsloven skal forstås.

Problemstillingen og spørsmålet

Problemstillingen er om politikerne har lovlig adgang til å bruke det økonomiske overskuddet, ressursene fra vannkraften, på formål som ikke godskrives alle eierne, men kun enkelte grupper i samfunnet vårt, (fordelingspolitikk).

Spørsmålet er om politikernes bruk av det økonomiske overskuddet fra driftsselskapene er ulovlig.

Les også: Strømskurken Raymond Johansen

Enorme overskudd i driftsselskapene våre

Vi vet at kostprisen driftsselskapene våre har til å produsere 1 kWt er cirka fem øre. Mens prisen vi betaler varierer fra 167 øre til 400 øre per kWt. I tillegg betaler vi nettleie.

Forskjellen mellom kostprisen og salgsprisen ut til oss eiere utgjør 3240 prosent (der vi betaler 167 øre kWt) og 7900 prosent (der vi betaler 400 øre kWt).

Det trenger ingen forklaring på at det gir ekstreme høye inntekter hos driftsselskapene som drifter vannkraften på våre vegne.

Politikernes lovstridige bruk av pengene våre

Driftsselskapene deler ut overskuddene sine til staten og kommunene i tråd med formålsbestemmelsen i vannfallsrettighetsloven § 1. Men pengene går derifra ikke videre tilbake til alle eierne. Istedenfor bruker politikerne bruker disse pengene til å finansiere andre valgløfter, for eksempel gratis SFO, helsetjenester og barnehager.

Det er ikke til allmenhetens beste, slik det skal forstås etter bestemmelsen. Vilkåret i bestemmelsen sier at alle eierne skal få lik fordel av overskuddet. Der pengene brukes på goder som kun noen er brukere av, så er ikke vilkåret oppfylt.

Les også: Strømkrisen angår alle, men den rammer skjevt

Politikerne har fått kunne holde på med denne praksisen i mange år uten innblanding fra oss eiere. Forklaringen på det er at strømprisene aldri har vært så høye som nå. Vi som eiere av vannkraftressursene har derfor ikke sett behovet for å kreve overskuddet tilbakebetalt.

I dag er situasjonen snudd.

Strøm er vi avhengige av

Strøm er en vare vi alle er helt avhengige av, men nå er den ekstrem dyr. Så dyr at prisen er økonomisk uakseptabel fordi den er uforsvarlig. Og siden fordelingspolitikk er uvedkommende vårt eierskap og vår styringsrett til strømresurssene, krever vi overskuddet tilbake.

De enorme økonomiske overskuddene politikerne har tilranet seg og som de fortsetter å bruke på valgløfter som utelukkende tilgodeser enkelte grupper i samfunnet vårt, er lovstridig. De er forpliktet til å gi oss dette tilbake i form av billigere strøm.

Forklaringen på de høye strømprisene

Systemet som politikerne våre har etablert, som gir driftsselskapene våre anledning til å selge strømmen vår dyr til land utenfor norske grenser, er økonomisk lønnsom. Det er positivt at disse landene er villige til å betale oss gull for strøm vi produserer nesten gratis. Men det legitimerer ikke at prisen her hjemme er tilsvarende høy når vi som eiere av strømmen samtidig ikke får utbetalt overskuddet dette skaper.

Les også: Det er noe som brister

Politikerne kan fortsette praksisen med at våre driftsselskaper får anledning til å selge strømmen vår på det utenlandske markedet. Men det forutsetter at politikerne samtidig uavkortet betaler tilbake overskuddet det gir, slik at vi som eiere får lavere strømpriser. Praksisen er nemlig ikke lenger til alle eiernes interesser, allmenhetenes beste, fordi konsekvensen er skyhøye strømpriser her hjemme.

Ingen valgmuligheter

Vi har ingen valgmuligheter. Strøm må vi ha. Varme i boligen må vi ha. Og varmmat spiser vi minst én gang hver dag.

At covid-19 har pålagt mange hjemmekontor, hjemmeskole og et ellers nedstengt samfunn som tvinger de fleste av oss til å oppholde seg mer hjemme enn normalt, gjør heller ikke situasjonen bedre.

Les mer fra Norsk debatt

Det politiske spillet rakner

Tilliten til politikerne har raknet. Historien viser mange eksempler hvor ledende politikere gjør seg skyldig i lovbrudd, og hvor de får støtte av andre ledende politikere. Pendlersaken er det nyeste eksempel på det.

Tilliten til politikerne blir ikke bedre når de i strømdebatten bevisst unnlater å følge det som står skrevet i loven.