Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
(Østlands-Posten): Rusreform har vært på politikernes lepper i årevis. Formålet har vært at å endre oppfølgingen av tunge rusmisbrukere, slik at personer med sterk rusavhengighet først og fremst skal sees på som syke, ikke kriminelle. De skal i hovedsak ikke straffes, men få tilbud om behandling.
Demokratiet virker noen ganger sakte. Det er prisen vi betaler for åpen og fri debatt. Da rusreformen skulle behandles i Stortinget, ble det ikke fattet noen revolusjonerende nye vedtak fordi partiene var uenige om hvordan grensedragningen i en ny ordning skulle være.
Men hva skal vi med demokratiske prosesser når vi har en Høyesterett som synes de er bedre egnet til å styre ruspolitikken, enn de vi har valgt for å gjøre det?
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
I tre dommer har Høyesterett i realiteten revolusjonert norsk narkotikapolitikk. Basert på det Høyesterett mener er «signaler som ble gitt under Stortingets behandling av rusreformen.» Signalet fra Stortinget var imidlertid at gjeldende regelverk skulle opprettholdes.
Isteden har Høyesterett innført sin egen rusreform, i strid med Stortingets vedtak, som gir alle tunge rusmisbrukere rett til straffritak ved besittelse av 5 gram heroin eller mindre. En «vanlig» brukerdose utgjør 0,2 til 0,5 gram. Etter Høyesteretts reform kan tunge narkotikamisbrukere ha opptil 20 brukerdoser på seg, og slippe straff.
Med 24 gram amfetamin, er straffereaksjonen nå ikke lenger ubetinget fengsel som tidligere, men samfunnsstraff i 60 timer. Alt uten Stortingets velsignelse.
I tillegg har Riksadvokaten endret påtaleoppfølgingen og tvangsmiddelbruken ved narkotikasaker, også i saker der unge bruker cannabis. Konsekvensen vil i praksis være at politiets mulighet til å hjelpe unge til å ta riktige valg, og tilby alternativ til straff som oppfølging, reduseres dramatisk.
Hvorfor skal unge forholde seg til politiet, hvis alternativet til oppfølging ikke lenger er samtaler, megling, ungdomskontrakt og oppfølging, men ingenting. Da velger de fleste ingen oppfølging, og fortsetter på den veien ingen av oss ønsker.
Fremtidig rushelvete
I mange kommuner, blant annet i Larvik, som en del av Sør-Øst politidistrikt, har rusoppfølging av ungdom vært et viktig verktøy for å hindre at unge som har brukt cannabis, utvikler bruken til de blir tunge rusmisbrukere.
At kommunen sammen med politiet har et bredt spekter av konkrete virkemidler, inkludert straffeforfølgelse eller trussel om straff, gjør at mange unge får en ny forståelse av hvor viktig det er å unngå fortsatt bruk av narkotika. Dette arbeidet har reddet mange ungdommer fra et fremtidig rushelvete. For det er dette det egentlig handler om;
Hvordan skal vi hjelpe barna våre slik at de ikke tar idiotiske rusvalg, når så mange lyver for dem og forteller at dette ikke er så farlig?
På tross av en ekstremt sterk liberaliserings-lobby, som daglig bruker enorme summer på «informasjonsarbeid» som skal påvirke beslutningstakere og ungdom til å arbeide for å liberalisere narkotikapolitikken verden over, er det i Norge et viktig samfunnsmål å hindre ungdom i å bli brukere av narkotika.
Liberaliserings-lobbyen er tydelig til stede i den offentlige debatten. Latterliggjøring og mistenkeliggjøring er deres metode.
Det er ofte de samme som forteller at cannabis ikke er farligere enn alkohol, og at hallusinogener bare er morsomt. De roper også om «enkeltmenneskets frihet til å ruse seg på det de vil».
Kan får store konsekvenser
Bak dem igjen står ofte legitime og illegitime organisasjoner som kan tjene stort på en liberal narkotikapolitikk.
Det de ikke forteller er at rusvirkningen (andelen THC) i dagens cannabis er langt høyere enn på 1960-tallet, og at syntetisk cannabis kan ha ekstremt sterk rusvirkning. De forteller heller ikke at risikoen for å utvikle psykose er dobbelt så høy for brukere av cannabis enn hos andre, eller at veien fra cannabis til sterkere stoffer er svært kort.
I tillegg finansierer brukerne av narkotika noen av de mest hensynsløse kriminelle i verden. I Europa anslås omsetningen av narkotika å ha en «verdi» på 300 mrd. kroner årlig. Ca. 40 % av omsetningen antas å være cannabis.
Våre folkevalgte må ta tilbake kontrollen fra Høyesterett og Riksadvokat, og selv definere rammene i rusmiddelpolitikken. De kan ikke overlate rettsutviklingen på et så viktig område til institusjoner som ikke har som oppgave å se det hele bildet.
Politikerne må selv sette grensen for hva en tung rusmisbruker er, og hvordan det skal håndteres i strafferettspleien, i tillegg til behandlingstilbudet som skal gis.
Nå er det blitt ubetinget straffrihet, men det ikke på plass et alternativt oppfølgingstilbud for de tunge rusmisbrukerne. De er det tross alt ikke så mange av.
Det er flere av de unge som eksperimenterer med cannabis, fordi de «har hørt» at det egentlig ikke er så farlig.
Det kan få store konsekvenser for Lise og Kåre i deres første møte med politiet etter å ha tatt seg en hasj-røyk på en privatfest på Nanset. Hvorfor skal de bry seg om hva politiet sier, de slipper jo unna likevel. På neste fest tester de kanskje MDMA fordi dealeren de kjøpte hasj av forteller at den rusen er mye bedre, og at de kan prøve gratis.
Så går det noen år og Lise klarer seg godt. Hun blir ferdig utdannet jurist ved Universitetet i Oslo. Etter å ha fått vitnemålet sitt går hun kanskje ut for å feire med familien på Egon restaurant. På vei ned Karl Johan ser hun en hjemløs mann på samme alder som henne selv, i slitte klær, med dårlige tenner og tydelig helt ute av seg. Han setter seg ned på hjørnet ved Egertorget, og hun ser at han forsvinner inn i heroinrusen. Det er først da hun drar kjensel på den nedbrutte karen. Kan det virkelig være….., ja det er ham. Hennes barndomsvenn Kåre.
Tør vi virkelig ta sjansen på at flere skal oppleve dette?