«Hotell i særklasse» skal renoveres. Ja, det skal visst få et helt nytt påbygg. Det er den britiske skuespilleren John Cleese som nå jobber med å gjenopplive en av tidenes beste, morsomste og mest sette komiserier.

Første gang denne BBC-produksjonen ble vist her i landet var på midten av 1970-tallet, og for en ung mann med ambisjoner om å lage humor og satire, ble den en viktig inspirasjonskilde.

Tenk sånn kunne det gjøres! For en nyvinning i forhold til det sidrumpa søplet vi var prisgitt på TV og revyscenen.

En humor som hadde til felles at den trodde godt humør var ensbetydende med god humor:

Gøyale sketsjer med fulle menn som fremstilte alkoholisme var et frodig og fargerikt østkantfenomen. Stusslige snusspyttende bygdeoriginaler med rare hatter, gule løstenner, gammelmodige dialektuttrykk og dårlige på-kanten-vitser om hva brura sa da gubben gjorde ditt eller datt. Rappkjefta vaskekjerringer med sneip i kjeften, som serverte sannhetsord om fiffen, og gjerne avsluttet med: «Ja, fint ska´ det værra om så hele ræva henger utafor!»

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Sinna menn med eller uten paraply som kjeftet på NSB, byråkratiet eller Gerhardsen. Pluss en uendelighet av familiekomedier, der far alltid var en distré fomlekopp som snublet i de to gøyale barnas leker og påfunn (spilt av voksne som prøvde å agere barn ved hjelp av caps og tyggegummi), mens en hjemmeværende mor kom på kollisjonskurs med alt og alle fordi hun ønsket å realisere seg selv.

Og der alle karakterene hadde det til felles, at de melket latter ved å stirre bedende rett inn i kamerat etter å ha servert flaue ordspill.

Det fantes noe oppegående humor her og der: Fleksnes (Rolv Wesenlund), Stutum (Rolf Sand) og Harald Heide Steens mange absurde figurer. Men helhetsinntrykket var heller magert sammenlignet med John Cleese & Co.

For «Hotell i særklasse» var ikke bare i særklasse, det hørte hjemme på en annen planet, syntes vi. Visst hadde vel hotellverten Basil Fawlty et kroppsspråk til felles med Lange-Leif (Juster). Og ærlig talt, forholdet mellom hotellverten og hans hjelpende hånd, Emmanuel fra Barcelona hadde et snev av Hellan og Hallan over seg, som ikke sto i stil til seriens ellers så høye nivå, men litt spillopper for bermen var vel uunngåelig selv i en BBC-produksjon.

Å ha samme type humor har alltid vært et viktig lim i forhold mellom mennesker. For mange av oss unge ble «Hotell i særklasse» en markør for hvordan vi ville at andre skulle oppfatte oss, og dermed et kodeord for etablering av nye forhold.

Når vi traff nye mennesker, kom fort spørsmålet: «Har du sett «Hotell i særklasse?». Fikk vi et bekreftende svar, kanskje til og med et: «Dont´t mention The war!», kunne bekjentskapet bli til vennskap.

Men var svaret: «Nei, det synes jeg er noe slitsomme greier», var det kanskje like greit å la det forbli et bekjentskap.

Men humor går fort ut på dato. Det fikk jeg bekreftet etter et nylig gjensyn med noen episoder av Fleksnes, der jeg satt igjen med en flau smak i munnen over at dette var noe vi en gang lo av.

Ja, til og med etter å ha lidd meg gjennom noen episoder av min egen humorserie «Hei serru hatten», som var en del av satiremagasinet «Egentlig». Serien ble sendt på NRK fjernsynet på tidlig nittitall, og jeg spilte selv hovedrollen. Uten at det dessverre gjorde den så mye bedre.

Men hva med «Fawlty Towers», har den stått seg?

Etter at det tidligere denne uka ble klart at John Cleese holder på å skrive en oppfølger av serien sammen med sin datter, Camilla, har jeg sett gjennom nesten samtlige episoder av serien sammen med min yngste sønn på elleve. Og konklusjonen?

Les også: Du kan jo selv tenke deg hvor kjedelig filmen hadde blitt, dersom den hadde fortalt sannheten

Ja! Dette er fremdeles humor på høyt nivå. Noe har naturligvis ikke tålt tidens tann, som for eksempel forholdet mellom Emmanuel og Basil Fawlty, men portrettet av en spyttslikkende hotellvert, som så inderlig gjerne skulle ha vært eier av et fornemt luksushotell for det britiske aristokratiet, er fremdeles like morsomt, for ikke å si rørende.

Timingen er ufattelig presis. Plottene som regel så velkonstruerte, komplekse, logiske og organisk strukturerte, at de gir meg assosiasjoner til en fuge av Bach. Karaktertegningen er konsekvent uten å bli mekanisk, replikkene morsomme uten å bli vitsete, og de enkelte komiske situasjonene av og til helt på høyde med Chaplin.

Les også: Man ikke kan forby alle ytringer som gjør folk sinte

Dette skyldes ikke minst karakteren Basil, spilt av John Cleese selv, som med sitt voldsomme kroppsspråk og sine uhemmede affekter, alt dette innestengt i et miljø med strenge høflighetsnormer og en to nummer for liten dress, viser oss hva som kan skje når naturen og kulturen er på kollisjonskurs. Det som Sigmund Freuds i sin bok «Der Witz» fra 1905 så på som selve kjernen i alle humor og den dypeste grunnen til at vi ler.

Men vil vi komme til å le av et nytt «Hotell i særklasse»? Jeg håper jeg tar feil, men jeg har mine tvil.

Jeg syntes kanskje de heller burde ha skrevet en serie om en avdanket humorist, som en gang hadde vært stor, men som nå sårt trengte penger, og som derfor forsøkte å vekke til live en gammel suksess uten helt å ta inn over seg at både han og verden hadde forandret seg.

Men han kommer vel neppe til å høre på meg. Kanskje jeg selv skulle prøve meg på noe sånt?