Gå til sidens hovedinnhold

Hun som var Willy Brandts dørvokter

Helen fra Tromsø ble pressetalskvinne for de tyske sosialdemokratene - og hun elsket Willy Brandt. Jeg lurer ofte på hva hun ville sagt om utsiktene til en Olaf Scholz som ny forbundskansler.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Hun så ut som en variant av teskjekjerringa på krykker, da vi første gang møttes under en festlighet i den norske ambassadørens hjem. Samtidig med at regjeringen og det tyske parlamentet flyttet fra Bonn til Berlin, fulgte selvsagt både de politiske partiene og de utenlandske ambassadene med på ferden østover.

Til Berlin

Det var ved årtusenskiftet og mesteparten av Berlin sto på hodet, mens enorme lass trillet inn for å fylle opp Forbundsdagen og de mange regjeringsbygningene i den nye hovedstaden. Norges ambassadør het Morten Wetland og kunne flytte inn i den splitter nye praktboligen i Grunewald, mens staben hurtig fant seg til rette i «De nordiske ambassadene».

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Under en mottakelse i «residensen» - som en slik representasjonsbolig med statskunst på veggene og norske skulpturer i hagen kalles - var hun der og insisterte på å få kommentere noe jeg hadde skrevet. Først forsøkte jeg å styre unna med å snakke om vær og vind. Men den kortvokste kvinnen, med et snev av nordlandsdialekt, lot seg ikke avspore. Og da taleflommen kom veltende, skjønte jeg hurtig at Helen Golombek ikke var tapt bak noen vogn.

Hun kjente tysk politikk og hadde også tydelige posisjoner. Og så kunne hun fortelle historier om Willy Brandt (1913-1992) - en mann hun hadde kjent og beundret til grensen av ren, skjær kjærlighet.

God kilde

Vårt første møte skulle bli begynnelsen på et langt vennskap og utallige formiddagstimer på telefonen, mens hun la ut om hvordan ting i VIRKELIGHETEN foregikk på innsiden av det sosialdemokratiske partiet hennes. For meg ble samtalene en opplæring i nyere tysk historie, samtidig med at Helen greide å sette de fleste ting i politisk relasjon til dagens begivenheter.

Hun var født Ragvåg og kom fra Tromsø. Da Helen fylte ti, flyttet familien til Oslo der faren hennes arbeidet hos NSB i Groruddalen. Jentungen ble lommekjent på verkstedet - og kunne konkurrere med alle gutta i tyskerbrakka der hun bodde, om hvem som kjente typebetegnelsen på statsbanenes ulike damplokomotiver.

Studentopprøret

Som 27-åring var hun ferdig utdannet magister i statsvitenskap, men ville mer - og dro til Tyskland for å ta doktorgrad. Da hun ankom Vest-Berlin, var det 11. april 1968 og byen var preget av Molotov-cocktails og steiner som fløy lavt gjennom gatene. Den opprørske studentlederen var samme dag blitt meiet ned på åpen gate på Kurfürstendamm, og nå gikk tusenvis i gatene for å protestere.

Les også: Kanskje Støres politikerkollegaer i Tyskland kunne trenge noen flere råd før valget

Å plutselig befinne seg i sentrum for tidenes første ungdomsopprør var spennende, og en sterkt medvirkende årsak til at det aldri ble noen doktorgrad. Men hun utvikler heller aldri noen fascinasjon for de stadig mer ekstremistiske kreftene på venstresiden.

I stedet meldte hun seg inn i Willy Brandts sosialdemokratiske parti. Hun hadde en gang hilst på forbundskansleren, da han en sen aften kom innom på Arbeidernes Pressekontor, der Helen i noen år hadde jobb som assistent i redaksjonen.

Til Bonn

En studiekamerat stjal hjertet hennes og siden han ville gjøre politisk karriere flyttet de nygifte til hovedstaden Bonn. Der ble det fast jobb på henne som talskvinne for partiledelsen i SPD.

I SPD-sammenheng hadde hun aldri noe å gjøre med Willy Brandt - i hvert fall ikke før han i mai 1974 gikk av som kansler.

Men på 60-årsdagen sin ble partiformannen hyllet av medarbeiderne i partisentralen. Helen ropte «gratulerer» så høyt - på norsk - at Brandt stoppet og kikket nærmere på henne, før han utbrøt - på norsk - at «vi har visst truffet hverandre før, vi to».

Da var det gått ti år siden deres flyktige møte i Oslo.

Brandts dørvokter

Fra den dagen var det Helens oppgave å pleie Willy Brandts mange kontakter til partikamerater og fagforeningsfolk i alle de nordiske landene - noe hun drev med frem til hans død i 1992.

Hvis noen ville ha Brandt på tråden, måtte de først gjennom Helens nåløye, og hvis Brandt ønsket å få satt opp en samtale, var det hun som fikk ta seg av opplegget. Ellers skrev hun hver tredje måned en politisk analyse for Brandt av den politiske situasjonen i Skandinavia.

Rett som det var kom partiets fredsprisvinner og store fortenker slengende innom for å veksle noen ord med henne - på NORSK. Og hvis de snakket tysk sammen, tiltalte Brandt henne med «DU» - til kolleger og sjefer ble grønne og gule av misunnelse.

Grisete vitser

En av de viktigste arbeidsoppgavene ble den norsktalende duoens hemmelighet helt frem til Brandts død i 1992. Han reiste årlig tre-fire ganger til Sverige og/eller Norge - og alltid med Helen som reisefølge og vokter av avtaleboka. I slike sammenhenger forsøkte Brandt å få til et møte med Olof Palme - som var hans nære venn og på mange måter politiske tvilling.

Les også: Et syn som ville fått en norsk byantikvar til å sette grillpølsa i halsen

Palme elsket å fortelle vitser om hvor dumme nordmenn var. Brandt ville ikke være dårligere, så før hvert møte måtte Helen få sanket sammen et helt knippe med svenskevitser. Noen var dem var så vulgære at hun hevdet å ha fortrengt innholdet. Men en absolutt vinner av en slik konkurranse ble Willy Brandt.

Med den om: Hvorfor svensker som dør i Norge alltid begraves med ansiktet ned? Jo, slik at rumpa kan brukes som sykkelstativ.

Olaf Scholz kommer

Helen befant seg nok ganske langt ute på sitt partis venstreside og mente at hun merket hvordan kolleger i SPD-sentralen beveget seg stadig lengre mot høyre, i takt med at forbundskansler Gerhard Schröder førte en politikk som hun ikke syns var særlig sosialdemokratisk.

Jeg husker som det var i går, den dagen hun ringte for å gråte i telefonen. Det var skjedd noe helt forferdelig - nemlig at partiets landsmøte hadde valgt en mann ved navn Olaf Scholz som generalsekretær. Hun kjente ham fra før og fryktet at en av Gerhard Schröders nærmeste støttespillere kom til å bli en fæl sjef.

Tiden var kommet for å bli pensjonist, mente hun.

Helmut Schmidt

Helsa ble stadig dårligere, men i årene som fulgte så fortsatte hun å ringe hvis det skjedde noe spennende. Innføringen av «Harz 4» og de voldsomme innstrammingene for arbeidsløse og sosialklienter var ødeleggende for SPD som folke- og arbeider-parti, mente hun.

Navnene Schröder og Scholz greide hun knapt å ta i sin munn.

Noe av det verste med Olaf Scholz, var en grenseløs beundring for Brandts etterfølger som forbundskansler. Helmut Schmidt (1918-2015) hadde stått for opprusting og lo høyt av alt som luktet menneskerettigheter eller freds- og/eller kvinne-sak.

«Folk som får visjoner, skal oppsøke lege», uttalte han en gang - et sidespark til rivalen Willy Brandt.

Her kan du lese flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad

Helmut Schmidt fremsto som en autoritær manne-mann med liten respekt for lover og regler. Etter flommen i Hamburg i 1962, der flere hundre mistet livet, skapte Schmidt en myte om at det hele - uten hans hurtige og resolutte inngripen - hadde blitt mye verre.

Han skulle i egenskap av å være delstatens innenriksminister - ha overtatt ledelsen av redningsarbeidet og føyset unna overvektige byråkrater som for det meste satt i veien for ham.

Ja, han brøt jo selvsagt også en og annen paragraf for å nå frem til sitt strålende resultat, høhø.

Et løgnaktig forbilde

Et av «gamlekanslerens» varemerker var at han kjederøkte mentolsigaretter. Røykeloven hadde han ikke noe til overs for - og hvis han ikke fikk dampe løs i studio, så var det heller ikke snakk om at han ville stille opp.

Til slutt var det ikke igjen andre enn Helmut Schmidt som fikk røyke på TV. Så DET gjorde han, de siste årene antakelig bare i ren skjær trass - mens stadig færre tyskere syns det verken var morsomt eller sjarmerende.

Historikerne har for lengst gjort det klart at Helmut Schmidts rolle under flommen i 1962 ikke en gang lignet den han selv likte så godt å skryte av. Redningsaksjonen ble gjennomført etter en på forhånd fastlagt plan, og det hadde slett ikke vært bruk for hans «inngripen».

Men etter hvert som Schmidt merket at ingen kom til å si ham imot - lot han den gradvis få vokse til et enormt heltekvad.

Les mer fra Norsk debatt

Helens Willy

Helen Golombek ville nok hatt mye å si om dagens SPD og han som nå leder tårnhøyt i konkurransen om å få overta etter Angela Merkel. At Olaf Scholz - og hans valgkamp-team - forsøker å fremstille mannen som en gjenoppstått Helmut Schmidt, ville nok utløst et par kommentarer.

De siste gangene jeg besøkte Helen i høyhuset på Fiskerhalvøya - med utsikt direkte til TV-tårnet - satt hun som en teskjekjerring i rullestolen sin. Men stemmen - og det nordlandske tonefallet - var helt i orden. Hun erindret også noen episoder med Willy Brandt mens hun strøk katta over pelsen.

Den lød navnet Willy. Og på stueveggen hang et digert bilde - SPD-plakaten fra 1967 som viser en tenksom Willy Brandt med en ukulele.


Kommentarer til denne saken