(Nordnorsk debatt): Jeg regnet litt på det. Hvor mange menneskeliv jeg har fått være med å påvirke gjennom jobben min så langt.

Det er vanskelig å finne et nøyaktig antall, men jeg har i god tro rundet av nedover. Så langt; 450. 450 ungdommer. Hvis jeg holder ut videre, forbi denne streiken - vil tallet være ganske nøyaktig 2000. Gi eller ta.

I kraft av kun yrket som lærer, får jeg muligheten til å påvirke 2000 liv. Det er en helt sprø tanke. Og vi snakker ikke om å «si noen velvalgte ord» til 2000 mennesker, nei, jeg mener at jeg skal kjenne, bli kjent av, og dele hverdag med 2000 elever. Hvis jeg holder ut.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg skal hilse på dem med fornavn og etternavn. Noen av dem vil feste seg til sjela mi, og noen går videre i livet uten takk eller farvel. Men jeg kommer til å vite hvordan de ligger an i mine fag. Jeg kommer til å vite hvilke venner de har, hvilke interesser de har, og jeg kommer til å følge med på om de studerer eller jobber når de er ferdige hos meg.

Ikke som en besettelse, selvfølgelig, men når de hilser på meg på butikken vil jeg komme til å smile til dem, og kanskje nøle litt. Klønte foreslå det jeg tror de het, sånn at vi ler når det viser seg å være feil.

Jeg sier at jeg aldri glemmer et ansikt og en historie, og det er sant. Vi mimrer til overnattingsturen i 8. klasse, da det snødde i juni. Tenk at vi var der, begge to. At det er lenge siden.

I hvert møte med mine elever ligger et potensiale for et livsforvandlende øyeblikk. Jeg håper jeg rekker å være der, være våken og klar til å ta imot når øyeblikket kommer.

Det betyr nemlig noe hvordan du bli møtt av læreren din.

Når kjæresten har slått opp, når katten har blitt påkjørt eller mamma og pappa har flyttet fra hverandre. Når livet er godt, du klarte å få en firer på den matteprøven du gruet deg til, eller du har klart å skvære opp med bestevenninna.

Lærerjobben er å stelle i hagen slik at alle får vokse i eget tempo. Litt beskjæring her, litt gjødsel der. Jeg blir slått av beundring over miraklene som bare jeg er får være vitne til - min egen hage.

Les også: En hilsen fra en ung lærer – på vei ut av yrket

Men jeg krever også at de leser et gammelt dikt av en kjip, historisk poet. For jeg skal ruste dem for årene videre, ikke bare dette semesteret. Jeg må få dem til å lese ting som er uinteressant og vanskelig.

Jeg må utsette dem for det irrelevante, ellers gir jeg dem dårlige odds når de må stå i ting som ikke gir belønning i øyeblikket. Den kjipe, gamle poeten har en historie de kan lære av, for det har levd mennesker før dem som har kjent på hva det vil si å leve. Vokst opp, jobbet, død, begravet.

Jeg vil utsette dem for det perspektivet. Jeg krever at de tolker og analyserer, ikke bare for diktets del, men fordi man være villig til å tolke, både ord som skrives og sies. Eller ord som aldri blir sagt. Jeg krever at de skriver, jeg maser, oppmuntrer og håper de klarer mer enn sist – fordi de har bruk for å fange tankene sine med ordene.

Er diktanalyse uviktig, mener du? Nei, for plutselig, midt i alt det irrelevante, kjedelige, og tørre – så skjer det. En av dem forstår metaforen, en annen klarte endelig å skrive et helt avsnitt. En av dem hørte forfatterens stemme i seg selv, og ser at det finnes flere som er som han. En av dem skjønte hva diktet handlet om. De glemmer poeten, men sitter igjen med lærdommen. Mirakel. Et barn er en samling av mirakler.

2000 liv. Dersom de 2000 får seg en kjæreste, så kommer jeg i praksis til å kunne påvirke 4000 voksne i nær fremtid. Skulle de i gjennomsnitt få to barn hver, så blir det 4000 barn også. Jeg sier ikke at jeg er avgjørende, men for noen er jeg det. Og ja, mattestykket er kanskje frynsete. Men selv jeg forstår lærerens eksponentielle påvirkningskraft.

Les også: Viktige yrkesgrupper mister sin streikerett

Jeg leser hos utdanningsdirektoratet at det finnes 69 361 lærere i grunnskolen her i Norge. Tallet for lærere på videregående må legges til. Du kan få gjøre den utregningen selv, og bestemme selv om du tenker at lærere er en liten, irrelevant gruppe mennesker man ikke skal lytte til.

En liten gruppe som du kan slenge dritt om rundt middagsbordet, og som du kan skylde på for alt som har gått galt. Som du kan håne i beste sendetid.

Hvem vil vi skal stå der, i klasserommet? Hvem ønsker vi skal påvirke barna våre?

Å svekke lærere år etter år, er å svekke barnas muligheter. Punktum.

Om vi håner lærerne, bruker avspaseringen om sommeren mot dem, latterliggjør dem i kommentarfelt eller debatter, fortsetter å be dem sette plaster på en arterieblødning, fortsetter å love dem ting vi ikke holder, fortsetter å la dem undervise uten skolebøker, fortsetter å la dem stå der med elevene i råtne klasserom, fortsetter å si at utdannelse ikke teller, fortsetter å late som at deres kompetanse ikke er viktig – da er det et valg.

De voksne velger. På vegne av barna, slik har det alltid vært. Dersom vi ikke ønsker godhjertede, våkne, snille, morsomme, kompetente lærere som er der når øyeblikkene kommer, så kan vi fortsette å gjøre det vi har gjort siden 2004. Og tirsdag kveld ser det ut som at de voksne var valgt. Husk at dere ble advart.

Les mer fra Norsk debatt

Men det på tide at vi som faktisk valgte skolen som arbeidsplass, som valgte å arbeide på gulvet mellom miraklene – at vi krever å få være med å definere hva skole burde være. Vi kan ikke lengre tillate at politikere uten et snev av relevant skolefaglig erfaring, får sitte ved et så viktig ratt som fremtida.

Vi kan ikke lengre tillate at yrkesgrupper som har spesialisert seg innenfor et smalt felt, skal få diktere hvordan helheten skal se ut. At de skal få slippe unna med all ryggslikkinga og pratet om å tale barnas sak.

Det er tull. Vi er de som ikke trenger stemmer i valgkampen, eller får betalt millioner for å late som vi gjør noe.

Det er på tide at vi som vet hva vi snakker om, begynner å snakke. Vi som har lært folk å argumentere, regne, rekke opp hånda, vi som har lært barna om hva streikerett og revolusjon er (for helsikke!), det er jo nettopp vi som må begynne å gjøre det vi kan best – arbeide helt til det kommer et mirakel. Et gjennombrudd.

Politikerne har ført en utmattelseskamp, og de har absolutt overtaket. Men vi kan med sikkerhet si, at hvis noen er godt trent i å vente på mirakler, så er det nettopp lærerne.