Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Kjønn er diskutert og debattert hele tiden i vesten: Ikke fordi menn og kvinner er så viktige, men fordi det å være «intet kjønn» eller «hen» er svært eksotisk. Derfor ser vi et kontinuerlig overfokus på temaet – slik som fokuset på LGBTQ – og alt som har med LGBTQ å gjøre.
Vi er kommet så langt som samfunn at vi til og med har konkludert med at det ikke finnes kjønn i det hele tatt – selv om vi nå skal feire kjønn allikevel, på kvinnedagen.
Jeg liker 8. mars like mye som jeg liker valentines day, og det er ikke mye. Ikke fordi jeg ikke tror på kvinnekamp eller på kjærligheten – men fordi jeg synes kvinnekampen ikke trenger en egen dag.
Temaer som er problematiske i etter hvert samfunn slik som vold mot kvinner, diskriminering på arbeidsplassen, ekskludering av grupper – er ting som ethvert samfunn skal kjempes for hver dag – slik som kjærligheten som skal feires hver dag, og ikke bare en gang i året.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Skal vi feire alle?
Budskapet bak 8. mars er i utgangspunktet bra, fordi mange kvinner over hele verden kjemper hver dag for sin egen trygghet, sine rettigheter og det å bli behandlet med respekt. Men trenger vi egentlig en spesiell dag for kvinner likevel? Spesielt nå, når det snart ikke finnes kjønn lenger i vesten?
Jeg sier det spesielt fordi det finnes mange andre grupper i samfunnet som også kunne trengt en dag, kanskje langt oftere enn kvinner i 2023: Fattige for eksempel. Her kunne vi gjort store endringer raskt, om vi ville.
Det er ikke lettere å være enn fattig mann enn å være en fattig kvinne i Norge. Ironisk nok, er det derfor slik at om vi er fattige så er vi plutselige mer likestilte som kjønn også. Så hvorfor fortsetter vi derfor å feire kvinnedagen? Er det fordi vi kvinner ønsker å få mer oppmerksomhet, eller få mer makt? Og hvorfor finnes det ingen mannsdag?
Tilbake i tid
Det er helt riktig at fordi det på et tidspunkt ble lagt såpass mye fokus på kvinnekampen i samfunnet, så fikk kvinner rettigheter slik som menn – sånn som retten til å stemme. Men det var vel ikke bare fokuset fra kvinner i samfunnet som gjorde at disse endringene fant sted?
Det var ikke opprop og demonstrasjoner som i dag som gjorde at kvinner fikk sine rettigheter, men det var nød og behov i samfunnet – altså krigen, som gjorde at kvinner måtte ut i arbeid: Industrialiseringen av vesten førte med andre ord til kvinners likestilling i vesten.
Før det skulle kvinner ta vare på hjem, familie, matlaging – og være hjemmeværende – og ha en usynlig rolle i samfunnet. Kjønn var med det også ganske ubetydelig, om ikke man var mann.
Men vi kan vel konkludere med at kjønn betyr lite – og derfor betyr vel også kvinnedagen lite og. Vi er først og fremst mennesker, ifølge både politikken og media. Og siden vi ikke egentlig kan ha dager «for alle gruppene i samfunnet» burde vi kanskje heller ikke ha en dag for kvinner. Det blir jo rart når kjønn er noe som hører fortiden til?
Les også: Knask Paracet og bit tennene sammen, kvinne
Men – siden dagen allerede finnes, så vil jeg gjerne legge inn noen ord til slutt, og vise min støtte til alle mine medkvinner der ute i dag, uavhengig av om de feirer kvinnedagen eller ikke.
Fjern kvinnedagen
Som kvinne i dagens samfunn har jeg måttet kjempe meg gjennom en hel del av kamper – kanskje mindre i det daglige her i Norge enn da jeg bodde i Midtøsten, Øst-Europa eller til og med i Frankrike, men likevel: Den vanskeligste perioden jeg har opplevd var da jeg jobbet som kvinne i et stort statseid konsern her i Oslo, og følte at det mannsdominerte miljøet så på meg som en del av interiøret – og ville tilsidesette meg – fram til de skjønte at det ikke var mulig.
Da ble jeg istedenfor forsøkt tiet, i min stilling som intern etterforsker. Det ble også ganske vanskelig. Men det er en historie jeg vil fortelle en annen gang.
Den viktigste erfaringen jeg tok med meg derfra som kvinne, var at vi alltid måtte være tro mot oss selv – og alltid ta de tøffeste valgene med en gang.
Som kvinner i 2023 må vi sørge for at vi gir og får respekt hjemme, på jobb, og ellers i samfunnet. Og det gjør vi gjennom at vi gjøre mot andre slik vi vil de skal gjøre mot oss. Vi behandler menn slik vi ønsker å bli behandlet.
Så da får vi enten begynne å også feire mannsdagen (den 19. november) eller eventuelt fjerne vår egen kvinnedag.