Hun som gjorde uttrykket Annus horribilis berømt – i 1992 (etter at Windsor Castle brant) – dronning Elizabeth II, gikk selv ut av tiden i år. Uten dramatikk for jordens kvinner, men hun var jo et kvinnesymbol. Takket være «The Crown» vet vi at det ikke bestandig har vært lett å være henne.

Ukrainas kvinner har det atskillig verre. Fra 24. februar har de levd i krig. En krig i Europa som ingen trodde skulle være mulig, men som bare fortsetter.

I Kyiv er det en mann som er landets symbol, men det er kvinnene som lider mest.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

De ser mennene bli mobilisert, vel vitende om at mange av dem aldri kommer tilbake. De blir selv utsatt for vold. Gruppevoldtekter, væpnede overgrep og voldtekter begått foran barn, hører ifølge The Guardian med til deres hverdag.

Les også: Zelenskyj ber alle i Ukraina være obs på angrep i romjula

Tusenvis av kvinner flykter til land der de i prinsippet er tryggere, blant annet Norge. Men ofte tar de krigen med seg i form av psykiske traumer. De som blir igjen sliter med kulde, mangel på mat og andre basisvarer. Sykehus blir bombet, og fødende kvinner har dødd.

En del kvinner, også noen politikere, har tatt til våpen for å gjøre noe konkret. Ingen vet når marerittet vil ta slutt.

Nekter å la kvinner bestemme over egen kropp

Det vet derimot amerikanske kvinner, for det har skjedd i 2022. Det nye konservative flertallet i høyesterett parkerte like godt den historiske kjennelsen Roe v, Wade fra 1973. Den tillot abort på føderalt nivå. Nå tok det brutalt slutt.

Avgjørelsen ble begrunnet med at det er det politiske USA, ikke rettsvesenet, som skal avgjøre et så viktig spørsmål. Resultatet har blitt at den ene delstaten etter den andre forbyr abort, eller pålegger så mange betingelser at det i praksis er umulig.

Les også: Kristne abortmotstandere som er for abort – når det passer dem

Vedtaket skaper strid, og Biden forsøker å finne en løsning. Det ble tatt trass i at aborttallene har gått ned de siste 30 årene, og at de nå er på nivå med andre industrialiserte land. Foreløpig gjelder forbudet 13 delstater. Tallene viser en økning i kjøp av abortpiller på nettet, eller andre selvhjulpne midler, som før abort ble tillatt. Uansett er kvinners rett blitt tråkket på og satt årevis tilbake.

På verdensbasis er situasjonen like mørk. Ifølge vedens helseorganisasjon (WHO) er 45 prosent av alle aborter utrygge, aller mest i utviklingsland.

Kvinner, liv, frihet

16. september døde 22 år gamle Mahsa Amini i Iran. Hennes forbrytelse var en hårlokk utenfor det pålagte sløret. Hennes død utløste et opprør, ja en revolusjon. Utrolig modige kvinner tok av seg sløret og demonstrerte i gatene, etter hvert fulgt av menn. Med slagordet «kvinner, liv, frihet» brøt det ut protester over hele landet, brutalt slått ned av revolusjonsgarden.

For mullaene var det ikke nok å sikte og skyte ned unge som protesterte. Galgen måtte fram. Ennå ikke for kvinner. Mohsen Shekari (23) ble første offeret av en lang rekke.

Kvinner og menn blir også ulikt såret. Politiet skyter kvinner med bly, i ansiktet, skrittet og brystet – for å fjerne all skjønnhet. Menn blir skutt i beina, rumpa og ryggen. Iranske kvinner utviser et enestående mot.

Les også: Moralpolitiet er ikke avskaffet

Deres søstre i Afghanistan har det ikke stort bedre. De tar ikke sløret av, men på, i heldekkende form. Hvis ikke risikerer de livet. I løpet av året har de blitt nektet skolegang, å kunne reise alene, en rekke yrker, å studere på universitetet og nå sist – på julaften – å kunne jobbe som frivillig, i lokale og internasjonale organisasjoner.

«Vi blir levende begravet,» sier de, og listen over ting som er forbudt blir lengre og lengre. Noen modige menn protesterer, ikke minst medisinstudenter og professorer, mens andre syns det er helt naturlig, for kvinner er jo menns «eiendom».

Være deres stemmer

Hva gjør vi kvinner i andre trygge land? Vi blir sjokkerte. Men sjelden mer.

Så spørs det hva vi kan gjøre. Iranske medsøstre ber oss om å være deres stemme. Det er et beskjedent krav. Egentlig er det vi som burde demonstrere og klippe av oss håret, for å få våre myndigheter til å reagere.

Her i Norge er vi så heldige å ha én klar stemme når det gjelder Iran, nemlig Masud Gharahkhani. Og nå har flere andre politikere «adoptert» en ung iraner. Andre tviholder på dialog. Det er vel og bra, men dette er vel mer en monolog?

Les også: Det er bedre å prøve å gjøre noe, enn å la bødlene ture fram

Eksiliranere oppfordrer til sterkere virkemidler, som å kalle hjem ambassadørene eller stenge ambassadene i Iran, og hvorfor ikke Afghanistan også. Hvis mange gjorde det samtidig, ville det garantert virke.

Det haster. Vi må ikke begynne 2023 slik vi avslutter 2022. Modige afghanske kvinner som demonstrerte for noen dager siden i Kabul beklaget at verden var taus. «Hva skal vi gjøre? Ta våre egne liv?»

Nei og atter nei. Det er vi som ikke må tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.