Gå til sidens hovedinnhold

Hva i all verden er det Erik Solheim driver på med?

Tidligere SV-leder Erik Solheim er enda en av disse profetene som hjemlandet ikke forstår seg på.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Den tidligere partilederen og statsråden, som en periode også var fredsmegler på Sri Lanka og leder for FNs miljøprogram, er blitt stadig mer aktiv på sosiale medier.

I helga la han ut en tweet om naturens store visdom - som dessverre slo litt feil:

Tweeten er nå fjernet.

Og her hjemme i Norge blir Erik Solheim ofte mistenkeliggjort - i alle fall i egne øyne.

Ikke minst for alle Kina-tweetene sine, der han på den ene siden forherliger den kinesiske satsingen på miljø, den fantastiske covid-19-håndteringen, eller kommunikasjons-utviklingen.

Eller han forsøker å dempe den økende kritikken mot kinesernes brutale og undertrykkende politikk, særlig mot de mye omtalte uigurene i de nordvestlige delene av landet:

Jeg er blant dem som tidligere har stusset over Solheim, særlig da han begynte å reise verden rundt med fly for å redde miljøet, og til slutt måtte trekke seg som FNs miljøsjef og betale tilbake masse penger på grunn av den sammenblandingen med privatreiser.

Etterpå har han forsøkt å «stille seg til disposisjon» for Arbeiderpartiet, som det heter, og deretter for Miljøpartiet De Grønne (MDG). Her har han hatt suksess som rådgiver - men også her kan det se ut som om tålmodigheten er i ferd med å løpe ut:

Selv benekter Solheim at han på noen måte får betalt fra Kina, til tross for arbeidet sitt i det såkalte World Resources Institute (WRI) i Washington, hvor han særlig arbeider opp mot Kinas store «Ett belte, en vei»-prosjekt.

– Nei. Like lite som jeg er lønnet av India for å spre suksesshistorier derfra, sa han i et intervju med Nettavisen for litt over et år siden.

Og kanskje er det bare vi norske heimfødinger som er smålige overfor nordmenn som gjør suksess i utlandet?

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) ble direktør i Verdens helseorganisasjon. Tidligere statsminister Thorbjørn Jagland (Ap) ble generalsekretær i Europarådet. Og tidligere statsminister Jens Stoltenberg (Ap) er generalsekretær i NATO.

Kanskje skal vi ta med Børge Brende (H), president for Verdens økonomiske forum, og Hilde Frafjord Johnsen (KrF), som en periode var FNs spesialutsending for Sør-Sudan.

Alle disse har nok til en viss grad kjent på mangelen på respekt og anerkjennelse hjemmefra, særlig Jagland - som selv trekker fram hjemlig mobbing i sin siste bok.

Les også: Også en ærlig og lojal sliter kan framstå som bitter og sutrete

Den som virkelig har ment seg misforstått og forfulgt hjemme, er nok likevel tidligere statsråd og FN-visegeneralsekretær Terje Rød-Larsen. Han fikk til slutt sparken fra International Peace Institute i New York på grunn av sitt samrøre med seksualforbryteren Jeffrey Epstein.

I dette selskapet finner Erik Solheim sin naturlige plass.

Men på ett område skiller han seg ut fra de andre hot-shotene i utlandet. Det gjelder det aktive forsvaret for Kina, hvor særlig hans kronikk i Dagens Næringsliv fra slutten av mars blir mye sitert:

«Dagens kinesere lever friere individuelle liv enn noen tidligere generasjon. De kan kle seg som de vil, flytte dit de vil, spise den maten de vil og delta i debatt om de fleste spørsmål», skrev han der.

Han kunne umulig tenke på de rundt en million menneskene som ifølge Amnesty International blir holdt fanget i såkalte «omskoleringsleire». Å skrive en hel kronikk om Kina, uten overhodet å nevne uigurene, som mange mener er utsatt for folkemord, er rett og slett godt gjort.

Les også: På tide å sette foten ned for de kinesiske bøllene

Men å føle seg misforstått hjemme er slett ikke bare et norsk fenomen. Det var faktisk Jesus som sa det først, etter litt for store forhåpninger om helbredelses-mirakler i heimbygda:

Sandelig, siger jeg eder, at ingen Profet er anerkendt i sit Fædreland. (Lukas 4:24)

Noen år senere ble visdomsordet spissformulert av Ibsens Peer Gynt, nå til og med på rim:

Jeg har lest på trykk og satsen er sand,
ingen blir profet i eget land.

Så kanskje er det noe i det? Kanskje er det bare vi som er misunnelige på de som, mot alle odds, klarer å gjøre det stort ute?

Kanskje er det bare vi som ikke klarer å se hvor dyktige de er, der de går fra toppjobb til tobbjobb i utlandet og flyr på første klasse og drikker cocktails med den internasjonale eliten?

Ja, som hovedregel tror jeg faktisk det må være noe i det som både evangelisten Lukas og Henrik Ibsen har formulert så bra.

Men noen unntak må det jo være fra regelen.

Så, til tross for det alvorlige bakteppet, kan vi kanskje koste på oss litt humor til slutt:


Kommentarer til denne saken