Gå til sidens hovedinnhold

Hva skal vi med Nord-Norge?

Det vi trenger er en nasjonal satsing på likeverdige landsdeler, vekst i distriktene og demokratisk balanse, der distriktsfylkene kan ha håp om å beholde sin representasjon i Stortinget. Alt annet er en fallitterklæring, som vil ende med distrikter som sakte blir gamlehjem og deretter kirkegårder. 

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Nordnorsk debatt)

De to siste årene har Nord-Norge mistet fire tusen innbyggere. Distriktene i hele landet opplever det samme: Fraflytting, eldre befolkning og færre barn. Alle som kan telle til to vet at dette er en oppskrift på undergang for «bygda» i utvidet forstand.

Utviklingen er resultatet av mange tiår med underprioritering. Et kjent eksempel er Nord-Norgebanen, som skulle bygges som en videreføring av Nordlandsbanen.

Da togskinnene kom til Fauske i 1961, stoppet byggingen, og dermed har vår landsdel med andre gått glipp av seksti års avkastning fra jernbane. Samme perspektiv kan vi bruke til å se på veiene våre, og for den del hele samferdselssystemet vårt. Friksjonen som oppstår når transport av gods og mennesker blir vanskelig, bremser utviklingen.

Les også: Fyrbøter fra helvete

Den samme friksjonen har over mange år økt gjennom sentralisering. Det blir vanskeligere og vanskeligere å bo i distriktene fordi man i mindre og mindre grad får tilgang på utdanning, ambulanse, politi, helsetjenester, fødetilbud, og offentlige tjenester overhodet. Hver for seg er alle disse faktorene ikke så viktige, og hadde alt det andre vært på plass, ville kanskje ikke to timer til et Nav-kontor gjort så mye.

Problemet er at disse tingene samvirker, og virker gjensidig forsterkende. Hvis absolutt alt ligger to timer unna, og offentlig transport aldri går, kan livet bli veldig komplisert.

Når det på toppen kuttes kraftig i overføringene til kommuner og fylkeskommuner slik at også lokale tjenester faller i kvalitet, er grensa nådd for mange. De blir boende i distriktene på tross av storsamfunnet, ikke på grunn av det, og opplever seg motarbeidet av svaksynte og maktarrogante ministre i sentrale strøk.

Motsetningen er Oslo og sentrale Østland, som er dynget ned av investeringer, fordeler, offentlige arbeidsplasser og tjenester. Denne overfloden av tilbud tiltrekker seg mennesker, som tiltrekker seg alle mulige private butikker og tilbud, som igjen forsterker sentraliseringen ytterligere i en evig runddans.

Problemet med norsk distriktspolitikk er enkelt sagt todelt: For det første har det aldri blitt satt noe skikkelig mål for hva som skal oppnås: Hvor mener vi folk skal bo, og hvordan skal vi oppnå det? For det andre har utviklingen aldri blitt tatt helt på alvor.

Hvert fjerde år har en ny regjering arvet problemet, bare for å sette underernærte distrikter på nok en offentlig diett. Langtidsvirkningene gjør at historisk vekst i næringslivet i nord ikke gjør noen forskjell for utviklingen.

Differansen mellom det som trekker i nord og sør er for stor, og dette er svaret på den internasjonale kuriositeten det er at Nord-Norge sitter på enorme naturressurser og skriker etter arbeidskraft, og likevel opplever fraflytting.

Skal man snu utviklingen må det radikale, og historisk kraftfulle grep til. Kombinert med at de fleste velgere bor sørpå, slik at politikerne alltid er insentivert til å prioritere midlene dit, konfronteres vi dermed av et skremmende spørsmål:

Hva skal vi egentlig med Nord-Norge? Er det ikke bare å legge oss ned før vi dør av alderdom?

Svaret er for stort til å gå i detalj på her, men jeg mener «det skal bo folk i husan». Men for å lykkes med dette på sikt, kan ikke folketallet falle mer.

Les også: Det må bli fette najs å bo i nord

Vi må tvert i mot ha en målsetning om folketallsvekst i distriktene. Hvordan skal det oppnås? Kun en massiv, tverrsektoriell satsing vil være nok:

  • Kommuner og fylkeskommuner må få kraftig styrket økonomi og selvråderett.
  • Det vil for vår landsdels vedkommende måtte innebære en storsatsing på samferdsel, med bygging av Nord-Norgebanen og dobbeltspor på Ofotbanen, innhenting av vedlikeholdsetterslep på fylkesveiene, styrking av fiskerihavnene med videre.
  • Det vil kreve en kraftig styrking av høyere utdanning som grunnlag for en storsatsing på rekruttering til blant annet sykepleier og læreryrkene, samt en storstilt desentralisering av statlige arbeidsplasser.
  • Industrireising: Det grønne skiftet i industrien må handle om distriktene, for det er der ressursene og kraftproduksjonen ligger. Skal vi ha hydrogenproduksjon, batterifabrikker, biogassanlegg osv. må de i all hovedsak lokaliseres i distriktene. Staten må inn med lån og støtteordninger i størrelsesordenen flere hundre milliarder, hvis vi skal ta ledelsen i det internasjonale, grønne kappløpet.
  • Virkemiddelapparatet må vris til fordel for distriktsrettede forsknings-, utviklings-, innovasjonsmidler, næringsstøtte osv. I dag går for eksempel 49 prosent av Innovasjon Norges midler til de fire største byene, fordi det er der det er størst innovasjon. IN skal stimulere til innovasjon i hele landet, men ender med å sentralisere den.
  • Personrettede tiltak må styrkes bl.a. ved å utvide områdene for, samt øke midlene til redusert skatt og arbeidsgiveravgift og avskriving av studielån. Man bør også tilby gratis barnehage/SFO, og gi flyttetilskudd. Ungdommen selv sier dette er de tingene som vil være viktigst for å få dem til å flytte til distriktene.
  • For fiskeri og jordbruk sin del må man legge om politikken til å favorisere mindre, desentraliserte enheter, sikre rekruttering og utnytte ressursene bedre, for på den måten å gi større lokal avkastning og sysselsetting.

Distriktsnæringsutvalget og demografiutredningen peker på mange av disse løsningene, men det er lite fremtidstro å spore hos de to utvalgene. Det virker ikke som de tror det vil komme noen slik satsing. Deri ligger enda en puslespillbit av problemet, nemlig at distriktene har lang erfaring med å bli nedprioritert.

Alle som bor desentralt «vet» at det vil bli verre, ikke bedre. Derfor er det ekstra viktig at det settes et tydelig mål om folketallsvekst i distriktene. Det vil skape fallhøyde, som igjen øker gjennomføringskrafta i distriktspolitikken.

«Men», vil noen si, «den demografiske utviklingen betyr at vi ikke vil bli særlig flere her i landet fremover, med mindre innvandringen øker dramatisk. Hvordan kan du tro på folketallsvekst i distriktet?»

Svaret er at folketallet i de store byene bør gå ned.

Noen av våre største byer bør stabiliseres, men foreksempel Oslo har altfor mange mennesker som det er. Boligprisen er tredoblet på tjue år, og samferdselssystemet må opprustes kontinuerlig med nye tunneler, veier og baner for å holde tritt.

Oslo er byen der fattigdomskrisa virkelig har bitt seg fast, fordi levekostnadene i forhold til inntekt er så høye. Oslo er også byen som er mest sårbar for fremtidige pandemier. Og Oslo har en tredjedel av landets statlige ansatte, som gjør at byen støvsuger landet for nyutdannet ungdom som ønsker jobb i det offentlige.

Les mer fra Norsk debatt her

Når de først har slått seg ned blir de gjerne også gift der, og blir boende med barna resten av livet. Folketallsveksten i Oslo med omland har for lengst løpt løpsk, og det er på tide vi tar politisk styring. Ingen kan fortelle folk hvor de skal bo, men man kan gjøre andre steder så attraktive at folk selv velger å flytte.

Vi vet at det er fullt mulig å redusere folketallet i storbyer, det så vi på syttitallet.

Det vi trenger er en nasjonal satsing på likeverdige landsdeler, vekst i distriktene og demokratisk balanse, der distriktsfylkene kan ha håp om å beholde sin representasjon i Stortinget. Alt annet er en fallitterklæring, som vil ende med distrikter som sakte blir gamlehjem og deretter kirkegårder.

Et godt sted å bo er et sted der folk ønsker å bo. Hvis hele landet skal bli et godt sted å bo, må vi søke et stabilt balansepunkt, og det kan bare skje gjennom folketallsvekst i distriktene.