Dette er enkle, men likevel essensielle spørsmål, som jeg gjerne skulle hatt svar på.

Kan noen i det hele tatt påberope seg sannheten om denne krigen, eller vil de mange fortolkningene som finnes, slå hverandre i hjel?

Norske myndigheters versjon

Vi har siden 2011 fått høre at presidenten i Syria, Bashar al- Assad, er en diktator som skyter, gasser, tønnebomber, eller sulter sin egen sivilbefolkning, for å kunne holde på makten.

Konflikten har i våre media konsekvent blitt omtalt som en borgerkrig, og Vestens rolle har kategorisk blitt fremstilt dels som en kamp mot IS, dels som en støtte til det som har blitt betegnet som en frigjøringskrig.

Intet nytt fra Syria-fronten

Nå begynner det imidlertid å bli en stund siden denne krigen har figurert i våre nyhetssendinger.

Verken opplysninger om de nåværende kamphandlinger eller konfliktlinjer, eller tilbakeblikk på noen av de mange krigshendelsene, gis lenger spalteplass i media.

Les også: Olavsvern er en skygge Forsvaret ikke kommer ut av

Tausheten er på mange måter så unison, at jeg har tenkt at det bare vil være et tidsspørsmål før hele Syria-krigen er skjøvet ut av folks bevissthet.

De glemte grusomhetene

De mange barbariske handlingene IS gjennomførte, som terroren mot yezidiene, eller de rituelle halshuggingene av syriske regjeringssoldater, burde jo vært gjenstand for en repeterende omtale, slik at man var sikker på at de aldri ble glemt.

I stedet forties de, mens fokuset rettes mot mer tabloide enkeltskjebner (som den norske IS-kvinnen).

Når krig fremstilles som humanitær deltakelse

Norges deltakelse i Syria-krigen har først og fremst blitt fremstilt som et humanitært prosjekt, og det deler dermed skjebne med alle våre tidligere, militære utenlandsoppdrag.

Norge var eksempelvis delaktig i «frigjøringen» av Libya i 2011, og bidro den gangen med en massiv bombekampanje.

Selv om det militære engasjementet resulterte i en fullstendig ødeleggelse av Afrikas rikeste og best fungerende stat, er våre politikere fortsatt stolt av Norges innsats.

Når det gjelder Norges bidrag til «frigjøringen» av Syria, har dette hovedsakelig handlet om statlige pengeoverføringer til diverse NGO-er, som gjennom mesteparten av krigen har vært aktive i opprørskontrollerte områder.

I tillegg valgte den norske regjeringen å ta imot noen tusen syriske flyktninger, for siden å tilby dem varig opphold i Norge.

Et krigsforlengende bidrag?

Det er likevel ikke til å komme i fra at Norges direkte eller indirekte støtte til ulike opprørsgrupper, kan ha ført til en unødig forlengelse av såvel krigshandlinger som ledsagende lidelser for sivilbefolkningen.

Om regjeringens intensjoner i utgangspunktet var aldri så gode, kan de likevel ha vært fullstendig urealistiske.

Hvor blir det av debatten?

Jeg tenker at dette er en viktig tematikk å diskutere, uansett om man er enig med regjeringen, eller ikke.

Det er i den forbindelse viktig å understreke at krigen i Syria hele tiden har vært særdeles innfløkt.

En rekke aktører har vært involvert i krigshandlingene; hundretusener av jihadister fra ulike land, finansiert av oljediktaturene og tyrkiske myndigheter, og støttet av vestlige militære rådgivere, i kamp mot Syrias regjeringshær, støttet av Iran og Russland.

Både regjeringen og Stortinget valgte altså å involvere Norge i dette høyst uoversiktelige krigsteatret, som pågår for fullt den dag i dag.

«Norges krig mot Syria»

Etter som årene har gått, og nye sider ved Syria-krigen har blitt kjent, er det ikke til å komme ifra at Solberg-regjeringens versjon av hendelsene har blitt utfordret av stadig flere.

Én av dem som har et diametralt motsatt syn på begivenhetene i Syria, er Lars Birkelund, som ganske nylig utgav boken, «Norges krig mot Syria» (2020).

Birkelunds versjon

Birkelund er av den oppfatning at hele historien om Syria-krigen har blitt fortalt feil fra begynnelsen av. I boken han har skrevet, går han grundig og systematisk gjennom hele konflikten, fra den startet i 2011 (eller kanskje allerede i 2003?), og frem til i dag.

Birkelund hevder blant annet at det aldri var fredelige demonstrasjoner som utløste denne krigen, men tvert imot væpnede grupper som helt bevisst skjøt og drepte regjeringens soldater og politifolk, nettopp for å fremprovosere voldelige sammenstøt.

Hardcore islamister

Han mener også at organisasjonene som Vesten støttet fra dag én i denne konflikten, enten det var snakk om Nasjonalkoalisjonen eller Den frie syriske hær (FSA), i virkeligheten bestod av islamistiske fundamentalister, selv om de konsekvent har blitt omtalt som moderate opprørere.

Her kan du lese flere kommentarer av Fred Heggen

Heller ikke De hvite hjelmene (The white Helmets), har vært noe annet enn al-Qaida i forkledning, hevder Birkelund, og peker på det faktum at denne organisasjonen kun har operert i områder som har vært okkupert av islamistene.

Han mener gassangrepene som angivelig fant sted i 2013 og i 2018, var iscenesatt, blant annet av De hvite hjelmene, for å legge skylden på regjeringsstyrkene og/ eller deres russiske allierte.

(Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, OPWC, har utgitt rapporter med motstridende konklusjoner om hvem som stod bak disse angrepene.)

Den islamske staten

Birkelund mener Vesten aldri har gått til reell krig mot IS, men heller har brukt denne terrororganisasjonen som en unnskyldning for å kunne involvere seg militært i Syria.

Birkelund refererer blant annet til den norske oberstløytnanten, Tormod Heier, som i NRK URIX den 11. april 2018 uttalte følgende:

«Man må passe på å ikke slå ut IS. For det er IS som på mange måter legitimerer en fortsatt amerikansk tilstedeværelse i Syria».

Selv husker jeg at USA for noen år tilbake, i forbindelse med at de bombet IS-hovedstaden, Raqqa, tilbake til steinalderen, gav hundrevis av IS-krigere fritt leide ut av byen.

Dette overrasket meg veldig, fordi en slik manøver innebar uomtvistelig at disse IS-krigerne bare ville få anledning til å fortsette kampen andre steder i Syria.

Ingen borgerkrig?

Birkelund nærmest fnyser av påstanden om at konflikten handlet om en borgerkrig.

Hvordan kan dette være en borgerkrig? Spør han retorisk, når hele 18 land er involvert i en militær konflikt, som innbefatter leiesoldater fra mer enn 100 land.

Nei, dette har vært en regimeskiftekrig fra første stund, mener Birkelund. Han minner i den forbindelse om at mer enn 150.000 regjeringssoldater og titusenvis av sivile, så langt har blitt drept i denne krigen.

Snakker vi egentlig om den samme krigen?

Birkelund gir altså en helt annen beskrivelse av Syria-krigen enn hva som må kunne karakteriseres som den offisielle, norske versjonen.

Ja, så forskjellig er disse narrativene at det blir nesten som om man snakker om ulike virkeligheter: Er det det samme krigen vi snakker om her?

Nå vil kanskje noen si at sannheten finnes et sted midt mellom to så ulike versjoner av samme historie. I så fall vil begge parter ha rett i deler av sin fremstilling.

Enten - eller

Det som taler mot denne hypotesen, er at historiene som fortelles, divergerer i så stor grad at det skal godt gjøres å finne en fellesnevner.

Ingen av historiene gir egentlig rom for kompromisser:

Enten har dette vært en borgerkrig hele tiden, eller så har det helt fra begynnelsen av vært en krig for å styrte det sittende regimet.

Enten stod Assad bak de ovennevnte gassangrepene, eller så var det hele en bevisst provokasjon.

Enten var «opprørerne» frigjøringssoldater, eller så var de terrorister.

Litt forenklet betyr dette at enten lyver det politiske etablissementet, inkludert media, eller så lyver Lars Birkelund.

Vi har med andre ord to historier, men kun èn sannhet!

Debatt savnes!

Den beste og mest effektive måten man kunne fått klarhet i dette spørsmålet, er å ta boken til Birkelund opp til debatt.

Er det slik at forfatteren farer med spekulative fortolkninger eller direkte usannheter, bør dette påpekes og avsløres i full offentlighet.

Ingen kan vel være tjent med at påstander - hvis disse ikke har rot i virkeligheten - blir stående ukorrigert.

Les flere innlegg fra Norsk debatt her

Skulle derimot media eller myndighetspersoner fortsette å overse Birkelunds bok, vil det etter hvert bygge seg opp en mistanke om at man ikke ønsker noen offentlig diskusjon om bokens innhold.

Hvis det skulle foreligge en slik motstand mot en åpen debatt, kan dette faktisk tolkes som en gjenstridig innrømmelse av at Birkelunds fremstilling av begivenhetene i Syria, kan være meget vanskelig å tilbakevise.

Men bare en åpen og fordomsfri meningsutveksling vil kunne avgjøre dette.