Samfunnet har aldri endret seg raskere enn nå, men samtidig vil det aldri gå så sakte igjen. Da nytter det ikke å insistere på at alt var bedre før.

Før er en tid vi aldri får igjen. Derfor er det noe uendelig gammeldags over Senterpartiets holdning til kommune- og fylkesstruktur.

Les også: Ansetterne må unngå Tinder-sveiping

Onsdag 28. april ble jeg i Stortinget utfordret av en stor bukett representanter fra Senterpartiet, ledet an av partileder Vedum selv, som fremførte variasjoner over det samme temaet: Vi må tilbake til gamle fylkesgrenser og vi må for all del unngå nye kommunesammenslåinger.

Total mangel på ambisjoner

Det som er slående med Senterpartiets linje i disse spørsmålene, er den totale mangelen på ambisjoner for samfunnsutviklerrollen fylkeskommunene har.

Fylkeskommunene er tilført en rekke nye oppgaver, alt fra administrasjon av 42.000 kilometer med fylkesvei, til bredbåndsmidler, havner, næringsutvikling og kultur. Senterpartiet insisterer likevel på en diskusjon om form over innhold. Geografi over tjenester.

Det er tjenestene som betyr noe

Jeg har ingen problemer med å anerkjenne at noen skulle sett enkelte av fylkessammenslåingene unngått. Fremst blant dem er antakelig Viken.

Men samtidig kan det heller ikke være noen tvil om at det er tjenestene som betyr noe for hverdagen til folk og bedrifter. Om den videregående opplæringen treffer elevenes og de lokale bedriftenes behov.

Om fylkesveiene holder en standard som gjør at varene kommer raskt frem og folk kommer trygt hjem. Om fylkeskommunen bruker mulighetene den har til å fremme bedriftsintern opplæring og legge til rette for vekst, utvikling og nye jobber i regionen.

Les også: I dag kom verdensrankingene norsk idrett må lære seg å lese

På besøk i en kommune i Troms og Finnmark i fjor høst, fikk jeg klar beskjed fra både lokale industribedrifter og Senterpartiets ordfører: Fylkeskommunen er mer opptatt av å bruke tid på å trenere Stortingets vedtak om sammenslåing, enn av å utvikle en videregående opplæring som er tilpasset lokale bedrifters behov og holde fylkesveiene på en standard som gjør det mulig å få folk inn og varer ut.

Det er de lokale tilbakemeldingene. Sp på Stortinget lytter ikke på det øret. Til det er larmet fra politikkens spill for øredøvende.

Identitet er knyttet til stedet du bor

Halden vil fortsatt være Halden, uavhengig av hva navnet på fylkeskommunen er. Eller som den tidligere ordføreren i Andebu (Sp) så godt sa det; Andebu kommer fortsatt til å være Andebu selv om vi nå er en del av Sandefjord kommune.

Identiteten er knyttet til stedet du bor, ikke navnet på verken kommunen eller fylkeskommunen.

Teller rådhus heller enn sykepleiere

Det er slående hvordan Sp er mer opptatt av å telle antall rådhus enn av å telle antall sykepleiere, lærere og barnehageansatte.

Fra 2015 til 2019 ble det 20.000 flere ansatte i den kommunale helse- og omsorgssektoren og 4000 flere lærere i grunnskolen. For oss som er opptatt av gode tjenester nær folk, er det dette som er det viktigste. Evnen til å levere tjenester må være god.

Utfordrende rekruttering i spredtbygde kommuner

Det er ingen tvil om at kompleksiteten i oppgavene som kommunene skal løse er blitt mye større enn de var på 60-tallet, da Sps foretrukne kommunestruktur så dagens lys. I forrige uke hadde jeg møte med åtte kommuner i Finnmark, som nå tester ut en omfattende form for interkommunalt samarbeid med klar funksjonsdeling mellom kommunesentraene. Det er det behov for. Små fagmiljøer gjør tjenestene sårbare, men gjør det også vanskelig å rekruttere folk.

I de mest spredtbygde kommunene svarer 90 prosent av kommunene og 67 prosent av bedriftene at de har problemer med å rekruttere folk med rett kompetanse. Rådmannen i Berlevåg satte ord på dette: «Helse- og sosialavdelingen i kommunen består av én person, og de siste fem månedene har det vært meg».

Langt mellom nye og bedre løsninger

Vi vet at det er noen trender som treffer distrikts-Norge først og hardest. Vi blir stadig flere eldre, og færre i yrkesaktiv alder.

I Innlandet er det allerede flere over 67 år enn det er unge under 20 år. Samtidig blir handlingsrommet i norsk økonomi vesentlig mindre i årene fremover, enn det norske politikere har blitt vant til.

Kommunesammenslåing er på ingen måte svaret på alle utfordringer, men vi må være villig til å vurdere både innovative måter å løse oppgavene på og strukturelle grep som kan avhjelpe situasjonen. Så langt er Senterpartiet på Stortinget mer opptatt av å fortelle hva de er mot enn hva de er for. Det er langt mellom de nye og bedre løsningene.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Regjeringen lanserer denne våren tre distriktspolitiske strategier. De handler om mulighetene i distriktene.

Hvordan vi skal utnytte ressursene i fjellet og langs kysten, og ikke minst bygge attraktive lokalsamfunn og småbyer som kan være kraftsentre for sin region. Varierte arbeidsplasser, desentraliserte utdanningstilbud, god infrastruktur og stedsutvikling med urbane kvaliteter er blant temaene vi vil løfte.

1 av 10 unge blir igjen

Før covid-19 var det rekordlav ledighet både på Vestlandet og i Nord-Norge. Det mangler ikke arbeidsplasser, men folk til å fylle dem.

Derfor er det behov for å jobbe langsiktig med å legge til rette for kvaliteter som trekker de unge hjem og tilbake. En bedriftsleder i Møre og Romsdal kunne fortelle meg at i hans bygd var normen at 1 av 10 blir igjen. Når vi vet at grunnlaget for vekst, verdiskaping og velferd er avhengig av at vi har spredt bosetting og sterke distrikter, så må vi også gjøre enda mer for å legge til rette for at flere ønsker å bli, bo og skape.

Kommunestruktur har betydning

For å få det til kan vi ikke si nei til alt som er nytt. Og selv om kommunestruktur ikke er svaret på alt, så har det betydning. Vi må erkjenne at det å reise hjem til et fagmiljø på én, det er kanskje ikke så attraktivt for en ung familie.

Hva vil Sp gjøre for Mina og de andre barna?

I januar i fjor kunne vi lese i Aftenposten om Mina (2) fra Berlevåg. Hun er en av bare seks barn i sitt kull.

For tredve år siden var det 28 barn i et kull. Hva vil Senterpartiet gjøre for at Mina og de andre barna i hennes kull skal være med å utvikle lokalsamfunnet i fremtiden?

Det hjelper ikke å se seg tilbake og håpe at det går over. Vi må ha større ambisjoner for Mina enn som så.