(Oppland Arbeiderblad)

Jeg husker godt første gang jeg følte jeg ikke var god nok. Utilstrekkelig i livet. Sånn skikkelig. Det var så vondt.

Det går over, sa noen til meg. Jeg trodde ikke på dem. Ikke i det hele tatt. Jeg tok feil. Og nå, en hel del år senere, ser jeg hvor mye sterkere alt var da jeg var yngre.

Alle følelsene – lykkefølelsen var sterkere, men de vonde følelsene var også så mye vanskeligere. Det skulle ikke så mye til for å gi selvbildet en skikkelig knekk. Alt var så sårbart og skjørt.

Les også: Nåde den som elsker en utlending nå om dagen

Så er det sånn da, at vi alle går gjennom oppturer og nedturer – hele livet.

Og i mellom de, er alt stort sett helt ok. Og man skal ikke kimse av ok. Det er en tilstand det er verdt å være tilfreds med. Det har jeg lært nå.

Som 17-18-åring trodde jeg nok at jeg hadde mange av svarene på livet, men jeg vet nå at jeg visste så veldig lite.

Det er så mye fint med å føle så sterkt, men det kan også være skikkelig vanskelig.

Mer enn hver tredje dag tar et ungt menneske livet sitt i Norge. Tre av fire er gutter. Dette fører til at selvmord er den hyppigste dødsårsaken blant unge i landet. Det er en tragedie at så mange unge avslutter livet før det knapt har begynt.

Når jeg nå har en skikkelig nedtur, kan jeg i dag kople på fornuften. Jeg kan fortelle meg selv at det kommer til å bli bedre.

Akkurat nå, er det skikkelig dritt, men jeg kommer til å reise meg igjen, kan jeg si. Og jeg vil tro på det, hvert fall mesteparten av tida.

Vi som har vært med en stund vet så inderlig vel at det meste går over, men hvordan lærte vi det? Hvordan takler vi de store følelsene? Har vi i det hele tatt lært å ta vår psykiske helse på alvor?

En ting er sikkert, det kom ikke over natta. Det kom med erfaring om livet, om andres og egne følelser, med åpenhet.

Jeg kan knapt huske at psykisk helse var et tema da jeg gikk på skolen. Jeg kan ikke huske at noen snakket om depresjon, angst eller sorg. Nå husker jeg jo ikke alt, men jeg kan ganske trygt påstå at det uansett ikke var noen stor del av skolehverdagen.

Mye er nok blitt bedre siden da, men jeg tror likevel at vi ikke kan overlate til ungdom selv å ta kontakt når de trenger en voksen.

Sist uke skrev vi i Oppland Arbeiderblad at miljøterapeutene på de lokale skolene ikke lenger har kapasitet til forebyggende arbeid. Miljøterapeutene forteller stor økning i både lettere og tyngre psykiske utfordringer, samt rus, selvskading og spise- og selvmordsproblematikk.

Les mer fra Norsk debatt her

Vi må se de som ikke synes det er noe ålreit å gå på skolen. Det er sjelden bare én ting som gjør at noen har det så vondt at det føles uutholdelig. Det starter ikke bestandig med en kjempestor personlig krise.

Derfor tror jeg vi hele tiden må være frampå.

De unge har så store utfordringer at det beslaglegger all miljøterapeutenes tid. Det vitner om at vi ikke kan overlate til miljøterapeutene alene å ta hånd om disse tingene.

Vi må snakke med ungdom om mobbing, utenforskap, tunge tanker og vonde følelser. Vi må snakke med unge om sosiale medier, forventningspress og prestasjonsjag.

Og vi kan ikke vente på en eller annen reform.

Det må tas noen grep nå.