Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg har vært lærer i mediefag i 13 år. Noe av det viktigste jeg vektlegger i undervisningen, er pressens samfunnsoppdrag i demokratiet: å informere, kritisere maktmisbruk og skape debatt om viktige samfunnsspørsmål.
De siste årene har falske nyheter og konspirasjonsteorier blitt satt på dagsordenen, og de fleste er enige om at det er alternative medier og sosiale medier som utgjør den største kilden til slike trusler mot demokratiet. Men hva skjer når tradisjonelle medier selv sprer desinformasjon?
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Hvorfor synes ikke norske journalister at dette er problematisk?
En aktuell sak i denne sammenheng er Assange-saken. Etter at WikiLeaks publiserte Hillary Clintons e-poster i 2016 og Donald Trump på infamt vis hyllet WikiLeaks i valgkampen samme år, har store deler av norsk presse snudd i sitt syn på Julian Assange. Fra prisbelønt varsler og heltestatus etter Chelsea Mannings lekkasje om USAs krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan i 2010, til skurk og Putin-venn seks år senere.
Det har nemlig blitt hevdet at det var russisk etterretning som hacket Clintons e-post og ga dokumentene til WikiLeaks, som deretter publiserte dem. Dette har imidlertid aldri blitt bevist.
WikiLeaks avslører aldri kildene sine. At russerne ga WikiLeaks e-postene, kan derfor ikke verifiseres. Likevel blir påstandene formidlet i norske medier som NRK og Aftenposten når de refererer til den pågående saken mot Assange, og senest presentert av Aage Borchgrevink i Morgenbladet 5. januar.
Da Borchgrevink delte artikkelen på Twitter dagen etter, ble tweeten likt av flere norske journalister. En rekke norske journalister liker altså at Borchgrevink sprer udokumenterte påstander som blir brukt til å sverte en fengsla varsler og journalist og dem som støtter han – og de liker at desinformasjon blir spredd i norsk presse. Desinformasjonen gjelder Borchgrevinks påstand om at Assange ikke samarbeidet med svensk politi da han ble mistenkt for for voldtekt i Sverige, noe FNs spesialutsending for tortur Nils Melzer har tilbakevist grundig. Det er altså beviselig feil, men blir likevel bevisst gjentatt.
Da Borchgrevink møtte professor Gisle Selnes til debatt om artikkelen på Dagsnytt 18 den 7. januar, problematiserte ikke NRKs programleder at Borchgrevink har spredd verken udokumenterte påstander eller beviselig desinformasjon. Selv om Selnes tok til motmæle, ble det i praksis påstand mot påstand. Det er naturligvis forskjell mellom en meningsytring og nyhetsformidling, men alt pressen publiserer, skal være sant.
Hvorfor synes ikke norske journalister at dette er problematisk?
Aftenposten nevnte også påstandene om WikiLeaks’ relasjon til russisk etterretning i en artikkel av Kristoffer Rønneberg 30. oktober. Aftenposten ville ikke trykke mitt tilsvar der jeg hevdet at avisa spredde desinformasjon.
I Stavanger Aftenblads lederartikkel 13. desember, med tittelen «Assange må ikke utleveres», ble også den påståtte koblingen til russerne satt fram. Men i motsetning til Aftenposten, publiserte Aftenbladet et dementi tre dager senere etter at Selnes skrev i avisa at påstanden om samarbeid med russisk etterretning ikke kan dokumenteres – noe som er sant.
Både Aftenposten og Stavanger Aftenblad nevnte altså den udokumenterte teorien da de omtalte utleveringssaken, men Aftenbladet valgte å fjerne påstanden fra sin nettutgave.
Hvorfor gjorde ikke Aftenposten det samme som Stavanger Aftenblad?
Udokumenterte påstander
Hvorfor trykker flere norske aviser udokumenterte påstander i Assange-saken? Og hvorfor utelater mange norske medier, med Klassekampen som et unntak, så ofte dette: Det var ikke Obama- eller Biden-administrasjonen som tok ut tiltale mot Assange for spionasje. Det var det Trump-administrasjonen som gjorde.
I høst ble det også avslørt at CIA la planer om å bortføre og drepe Assange mens han oppholdt seg i Ecuadors ambassade. Dette skjedde mens Trump var president. Blant de større norske avisene er det kun Klassekampen som har dekket denne avsløringen. Det blir altså viktigere å publisere løse anklager og å sverte Assange, enn det som er fakta i saken.
Publikum blir dermed ledet til å tro at Assange kanskje har samarbeidet med russisk etterretning. Og at det dermed kanskje er fortjent at han har sittet i fengsel uten lov og dom i over tusen dager, selv om dette ikke har noe med det han er fengslet for, å gjøre?
Imens tas fokuset vekk fra hvilke konsekvenser en dom mot han vil få for internasjonal pressefrihet – og norske avisers frihet. Både NRK og Aftenposten har et større publikum enn Klassekampen, og mange kjenner ikke Assange-saken godt. Dette publikummet blir dermed sårbare for den desinformasjonen norsk presse fôrer dem med.
Pressen skal formidle sannheten
Jeg er ikke en journalist med daglig tilgang til media. Jeg er lærer, og jeg formidler til elevene mine at pressen vinkler stoff og at de må utelate mye.
Jeg lærer dem at vi har stort mediemangfold i Norge, og at det er forskjell på en meningsytring og en nyhetsartikkel. Men jeg lærer også elevene at pressen alltid skal formidle sannheten. Hvis pressen formidler noe usant, må pressen beklage og korrigere. Straks.
Hvis det blir viktigere å sverte Assange fordi han deltok på Russia Today, eller fordi hans avsløringer rammet vår allierte USA og oss selv, enn å fortelle sannheten om hva han har gjort og ikke gjort, har norsk offentlighet, norsk presse og norsk demokrati et stort problem.
Og i dette tilfellet er det pressen som skaper problemet. Ikke brukere på sosiale medier.