I et debattinnlegg i Nettavisen skriver Anna Blix om mulighetene for at mennesker i utgangspunktet ikke er monogame. Hun får svar fra Tor Martin Austad som skriver at flerkoneri ikke er en løsning, og at vi er monogame av natur.

Jeg er ikke biolog og skal derfor ikke spekulere i hvem av dem som har faglig rett, men jeg reagerer på påstanden om at alternativet til monogami primært er polygami i form av polygyni (flerkoneri).

Les saken: Sex har aldri bare handlet om å få barn

Les også: Monogami er alt annet enn en patriarkalsk tankegang

I de fleste land hvor likestillingen mellom kjønn har kommet langt er det ulovlig å gifte seg med flere, og monogami er normen. Generelt sett så er det primært land hvor patriarkatet lever i beste velgående at ekteskap mellom flere er lovlig og at den samlivsformen er utbredt.

Vi i PolyNorge stiller oss svært undrende til hvorfor Austad mener at land hvor kvinner har få rettigheter og mannen regnes som familiens overhode, kan brukes til å forstå hvordan ikke-monogami ville fungert i et av verdens mest likestilte land.

For la oss være ærlige: Hvor mange norske kvinner ville akseptert at deres mannlige partner hadde andre, mens de selv kun fikk ha ham?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

I PolyNorge bruker vi betegnelsen «poly» om alle samlivsrelasjoner som bryter med monogamiet og der alle involverte har gitt et informert samtykke (det kan være polyamori, åpne forhold osv.)

Dessverre finnes det lite forskning rundt det å leve i poly-relasjoner i europeiske land, og det er derfor ikke mulig å konkludere med hvilke samlivsformer som er mest stabile.

Det er heller ikke mulig å si noe sikkert om hvordan det påvirker menn og kvinners muligheter til å finne seg en partner.

Hvis vi ser på skilsmissestatistikken så er det liten grunn til å konkludere med at monogame parforhold er mer stabile enn polyforhold.

Ser vi på statistikken over ufrivillige enslige menn er det lite som tyder på at monogamiet som norm fører til at de fleste menn finner seg partner.

Kanskje vil det å gjøre det mer akseptert å være poly, føre til at flere finner seg en partner?

Austad skriver også følgende: «Men med sex følger det som oftest en gjensidig forpliktelse til å være seksuelt utilgjengelig for andre enn partneren.»

Les mer fra Norsk debatt

Det er vi svært uenige i. Man lager avtaler om forpliktelser og eksklusivitet ved å snakke sammen.

Sex i seg selv gir ingen forpliktelser. Det er kommunikasjonen rundt som skaper disse forpliktelsene og forventningene.

Vi er også uenige i at sex er limet i parforholdet.

Vår erfaring er at mange polypar holder sammen selv om de ikke har sex med hverandre, men ofte har én, eller begge sex med andre. De fleste monogame ektepar opplever også forskjeller i lyst, uten at det nødvendigvis betyr brudd. Til syvende og sist er det hvordan vi har det sammen som betyr noe.

Å skape gode og sunne relasjoner handler ikke om relasjonsformer. Det handler om kommunikasjon, å kunne formidle egne behov og følelser på en grei måte, og konstruktiv konfliktløsning. Vi har tro på valgfrihet.