Jada, noen vil kalle det å skite i eget reir. Kritisere gode kolleger i full offentlighet, liksom.

Men så har det seg sånn at jeg prinsipielt mener at mediene kritiserer hverandre for lite. Vi er dessuten pålagt å «sette et kritisk søkelys» også på oss selv – av selveste Vær varsom-plakaten.

So here we go:

Først til kulturredaktør Jens Kihl i Bergens Tidende, som i egen avis har kommet med en sterk oppsummering av Leiv Eiriksson-bråket sist helg. Særlig er han opprørt over alle de løse kanonene på Stortinget, de folkevalgte:

«Politikarane bør ikkje leike kunstpoliti», skriver han, og mener at «vi er heilt avhengige av at kunstmusea får styre seg sjølve – også dei dagane ein direktør plumpar uti med ein dum kommentar.»

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Deretter lar den kunnskapsrike Kihl det skinne gjennom at han har både politisk og kulturell kompetanse:

«Biletet er ikkje kolonialistisk», slår han fast innledningsvis. Og fortsetter i mer kunstfaglig retning:

«Det er eit heilt greitt måleri, men Nasjonalmuseet har langt betre verk av Krohg i samlinga si. Spør du meg, er det eit kurant val at dei prioriterer å vise fram andre av bileta hans.»

Så da vet vi det.

Og med den kunnskapen i bunn, finner Kihl også grunn til å be de altfor folkelige politikerne om roe seg kraftig ned:

«Nasjonalmuseet har eit tydeleg og veldig interessant prosjekt om å løfte fram eit større mangfald av kunstnarskap enn det vi har sett utstilt tidlegare. Det møter no kraftig motbør frå populistane på Stortinget. Eg meiner veldig sterkt at kunstmusea må få gjere sine val utan politisk innblanding på dette nivået.»

Dette er i grunnen interessant, og bør gjelde også på andre områder:

Jeg mener for eksempel at Bane NOR akkurat nå har et tydelig og veldig interessant prosjekt med Follobanen. Også de møter kraftig motbør fra populistene på Stortinget. Jeg mener veldig sterkt at Bane NOR må få gjøre sine valg uten politisk innblanding på dette nivået.

Men får jeg det som jeg vil?

Nei da, her står både pendlere, politikere og andre tilfeldig sammenraskede togpassasjerer og klager og syter, uten å ha det minste greie på jernbanefaglige spørsmål. Jeg forstår frustrasjonen til Jens Kihl godt.

Les også: Noen mennesker oppdager kontinenter, mens andre leter etter en ikke-eksisterende kolonial arvesynd

Og så til politisk kommmentator Emil André Erstad i Vårt Land. Han har skrevet en mer kortfattet og presis oppsummering på Twitter, og begynner slående nok med et retorisk spørsmål:

«Vil vi eigentleg ha det slik at Facebook-kommentarfelt og triggerhappy politikarar på sosiale medier skal kuratere norsk kunsthistorie – uansett kor mykje ein meiner Krohg aldri var kolonialist? Mange bør ha ein besk smak i munnen i dag.»

På dette stadiet kan det oppstå en viss forvirring, med behov for å spørre herrene Kihl og Erstad direkte:

Er det slik at bare kulturredaktører har lov å mene noe om utstillingene i Nasjonalgalleriet? Eller har politiske redaktører og kommentatorer det også, selv om vårt område jo er politikk, og ikke kunst?

Om svaret er ja – altså at Erstad og jeg også har lov å mene noe om Leiv Eiriksson-maleriet – hvorfor har ikke andre det?

Har det noe med den posisjonen vi selv har gitt oss i mediene å gjøre?

Slik at for eksempel snekkere og rørleggere, matematikklærere, fiskere og hjertekirurger helst bør holde munn?

Da burde vi kanskje få laget en egen regel om at kunst ikke kan være tema i kommentarfeltene – fordi «slik vil vi eigentleg ikkje ha det»?

Så må vi tilbake til de verste synserne, alle de «triggerhappy stortingsrepresentantene» som uttaler seg om alt mulig de ikke har greie på, både på Facebook og til alle mediene som ringer:

Hadde det vært enklere om kulturredaktører og politiske kommentatorer rett og slett kunne bestemme hva politikerne skal uttale seg om?

Ok, jeg har trukket det langt nok nå, og skal snakke mer alvor. Og da er det nesten nødvendig å si det:

En stortingsrepresentant er valgt av oss, av folket, og har lov til å uttale seg om akkurat det han eller hun vil.

Vi i mediene kan selvsagt påpeke at dette var idiotisk tenkt eller tåpelig sagt eller dumt skrevet, eller hvilket uttrykk vi enn velger å bruke, men å mene at dette har ikke stortingsrepresentanten rett til å uttale seg om, det kan vi faktisk ikke gjøre.

Da er det vi som går langt utenfor vårt mandat.

Les også: Nå som «alle» har oppdaget hvor tåpelig woke-opplegget er: Velkommen etter

Vi kunne ta et enkelt kontrollspørsmål:

Om Kystdirektøren hadde bestemt at Stavanger havn skal nedlegges, burde ikke Mímir Kristjánsson, en av de såkalt triggerhappy populistene på Stortinget, få mene noe om det heller?

Hvis svaret er jo, selvfølgelig – hvorfor er det da ok for politikere å legge seg opp i Kystdirektørens arbeid, men ikke i arbeidet til Nasjonalmuseumsdirektøren?

Jeg tror det skyldes en enkel tankefeil:

Jeg tror at Kihl og Erstad tenker på prinsippet om «en armlengdes avstand» i kulturen – at «kunsten er fri», og at politikerne ikke skal blande seg opp i hvem som får støtte fra for eksempel Kulturrådet. Men det er noe annet.

For legg merke til: Mímir Kristjánsson har ikke forsøkt å overstyre Nasjonalmuseet. Han har ingen som helst mulighet til det heller. Han har bare ment noe, og det tror jeg direktør Karin Hindsbo lever helt fint med. Vi trenger ikke føle oss krenket på hennes vegne.

Om det derimot hadde vært regjeringen som blandet seg inn i Leiv Eiriksson-rabalderet, da hadde det vært ugreit.

Om statsministeren hadde ment noe, så kunne Kihl ha blåst seg opp. Eller om kulturministeren hadde kastet seg på, da ville det virkelig vært grunn til å rabalder. For hun tilhører den utøvende makt, hun er i posisjon til å styre.

Da kunne Kihl og Erstad rast over at Anette Trettebergstuen forsøkte å overkjøre direktør Karin Hindsbo, og la seg opp i hennes suverene rett til å styre museet.

Men det har hun så vidt jeg har sett ikke gjort.

Les også: Malerens elleville satire rundt Leiv Eiriksson-bråket

Hun har klokelig holdt munn. For hvis hun skulle mene noe om dette, måtte hun ha ha gått en ganske tung og konstitusjonell omvei:

Da måtte hun først ha kastet styret i Nasjonalmuseet som hun selv har oppnevnt. Så måtte hun finne folk til et nytt styre – som så eventuelt var villig til å si opp den nåværende, og ansette en ny og mer Eiriksson-vennlig direktør. Ikke så lettvint, med andre ord.

Heldigvis.

Så tilbake til Erstads første spørsmål, om vi virkelig vil ha det slik?

Ja, det vil vi.

Vi vil både at det skal være akkurat så vanskelig for politikere å kaste museumsdirektører, og vi vil at stortingsrepresentanter skal få uttale seg om akkurat det de vil.

Sist jeg sjekket, ville det norske folk også at både revisorer og småbønder, traktorførere og sykepleiere skal få mene og si akkurat det de vil om både litteratur og musikk – ja, til og med om malerkunst.

Det må til og med vi selvhøytidelige redaktører og kommentatorer finne oss i.