«Jeg er ikke et flokkdyr. Jeg har alltid gått mine egne veier, i både motgang og medgang», skriver han. Og har helt sikkert rett. Like sikkert som at han har levd så godt som hele sitt voksne liv i kunstner/kjendis-andedammen: «Alt dette koker ned til at jeg ikke har noe imot å være godt kjent, men samtidig har blandede følelser for å være kjendis.»

Det meste tyder på at han i bunn og grunn liker ganske godt å være kjendis. Hvorfor skulle han ellers røpe så mye om sitt privatliv? «Jan Eggum (66) falt for 27 år yngre sykepleier – Trine er min nye kjæreste.» Han siterer kjendispressen, etter inngående å ha fortalt om et 20 langt «åpent samliv», etterfulgt av 20 år med den over 20 år yngre artisten Kaia Huuse.

Jeg er ikke interessert i verken miljøet i buekorpsets aspiranter eller i det faktum at tippoldefaren til Jan Eggum dreiv et garveri på Gotland. Men jeg skulle veldig gjerne lest mer om hvorfor Paul McCartney ble hans største musikalske forbilde. Hvorfor nettopp Stevie Wonder, Randy Newman, Joni Mitchell og Burt Bacharach?

Jeg har mang en gang skrevet om den sløye låtskriveren Jan Eggum. Sammen med Ulf Risnes (Tre Små Kinesere), er han den norske låtskriveren som best har beherska kunsten å gjøre kompliserte akkordprogresjoner til relativt lettfattelig popmusikk. Som Steely Dan, som Stevie Wonder, som Elton John og Paul McCartney. Dette skulle jeg gjerne ha lest mer om, hvordan han får det til – uten en gang å kunne noter!

Han bodde hjemme hos mamma og pappa, lenge etter at han hadde begynt på turnélivet – der han siden har tilbrakt mesteparten av sin tid. På veien. Den snart 70 år gamle trubaduren har vært på sin egen everlasting tour, nesten like lenge som Bob Dylan. Hele denne tida har han levd et liv «midt mellom borger og bohem»: «Når jeg var hjemme var det som om jeg var borgerlig gift. Når jeg var på turné kunne jeg leve som om jeg var singel bohem.»

Han går tidvis temmelig konkret til verks: «Da jeg var rundt 60 år gammel regnet jeg ut at jeg hadde vært på mer enn 1500 nachspiel. Noen av disse møtene endte med såkalte one night stands, for eksempel i studentmiljøene.»

Greit nok å være samler, tenker jeg. Men å samle på nachspiel? Da er det morsommere å lese om hans fascinasjon for filmkunsten, og ikke minst hans smått nerdete forhold til norsk populærmusikk. 25.000 LP-plater – og dette skal han virkelig ha ros for: I 2005, etter å ha jobba med prosjektet i fem år, fikk han utgitt «Norsk pop & rockleksikon» - et forbilledlig oppslagsverk som fortsatt står seg.

Vi får historien om Ballade og om Gitarkameratene – og om et slumsete forhold til penger: «Etter en konsert i Rjukan satte vi en koffert med 60.000 kroner på tilhengerfestet, mens vi pakket inn resten av utstyret.» De tjener mye, disse folka som er «opphavsmenn» - altså komponister og tekstforfattere: «Én avspilling på NRK P1 er verdt noen hundre kroner. Da blir det gode penger av dette i løpet av året, godt over en halv million kroner for min del.»

De lever altså temmelig fett på at du og jeg betaler kringkastingsavgift – Lillebjørn Nilsen, Lars Lillo-Stenberg, Bjørn Eidsvåg, Halvdan Sivertsen. Det er dem vel unt – disse «folkekjære».

Jan Eggum hadde i sin tid flyskrekk, og er stadig vekk hypokonder - og selv om det ikke tyder på sjukdom, tror jeg fullt og fast på denne historien: «En sen kveld Nilsen og Eggum støtte på rockebandet Backstreet Girls i Kristiansand, måtte vi gå rett på morgentoget til Stavanger.»

Helt til slutt ramser han opp 150 album-titler han aldri blir lei av. Og merkelig nok – alle 150 fins på min egen «album-jeg-aldri-blir-lei-av»-liste! Så god musikksmak, det har Jan Eggum!

Boka er fortalt til og ført i pennen av Geir Rakvaag. For deg som leser Nye Takter i Dagsavisen, kommer det ikke som noe overraskelse at «Så langt har alt gått bra» er velskrevet.

JAN EGGUM

Så langt har alt gått bra

Kagge