Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Coralie var en helfrelst rockefan. Konserten med « Eagles of Death Metal » på konsertstedet Bataclan den kvelden ville hun ikke gå glipp av. Hun var 24, student og med ganske dårlig råd.
- Det var varmt som i en badstu, jeg tok av meg jakka. Vi svettet, forteller hun.
Hennes store blå øyne fanges opp på de store skjermene som er satt opp så alle kan se. Coralie og vennene hennes hadde med en lommelerke med whisky, for ølet var litt dyrt. Lerka ble fort tom, så de ville gå ut og kjøpe øl i en butikk. På vei ut snakket de med dørvakten som satte et stempel på hånden deres.
Plutselig så Coralie blikket hans svartne. Han hadde fått øye på tre menn som nærmet seg, med våpen i hånd. De åpnet ild. Coralie og vennene sanset faren, men nølte et sekund med å gå inn igjen.
- Tusen dumme tanker raste gjennom hodet mitt. Skal jeg dø «på direkten»? Hvordan kjennes det å være virkelig død? Får jeg igjen pengene hvis jeg overlever? forteller Coralie.
Hun gikk inn for å varsle alle, men stemmen bar ikke.
Post-traumatisk sjokk
Hun oppdaget en trapp og kom seg opp i en losje. Som i en film gikk hun inn og sjekket taket på et lite toalett. Det var i dårlig stand, og hun klarte å rive opp et stort nok hull til å gjemme seg, blant glassvatt og elektriske kabler. Der ble hun liggende i mer enn to timer med en ukjent mann.
- Jeg ba ham holde rundt meg hvis vi skulle dø.
De overlevde, men hun med et sterkt posttraumatisk sjokk.
Den novemberkvelden for seks år siden omkom 90 personer på Bataclan. 1500 ble holdt som gisler, til politiet endelig klarte å storme stedet.
Les også: Stemmen fra Paris skriver for Nettavisen
Samtidig angrep terrorgrupper fotballstadionet Stade de France, og en rekke kaféer ikke langt fra Bataclan. Rettssaken er eksepsjonell. 20 personer er tiltalt, hvorav den eneste terroristen som fremdeles er i live, Salah Abdeslam.
1800 overlevende deltar, og det er 330 advokater. Dommen er ikke ventet før i mai.
Det luktet krutt og blod
Edith (43) har rødt hår og masse tatoveringer. Som mange andre av de overlevende trodde hun først skuddene var kinaputter.
- Jeg hadde aldri opplevd skudd, forteller hun.
Så fikk hun øye på en mann i hvit joggedress som holdt en sort greie i været. Det var en kalasjnikov.
- Jeg skjønte fremdeles ingen ting, men folk begynte å falle oppå hverandre. Det luktet krutt og blod. Noen skrek av smerte. Jeg tenkte at det er ikke mulig, noe sånt skjer ikke i vårt land. Omsider skjønte jeg at de skjøt for å drepe.
Edith tok noen skritt bakover og snublet i en mann som sto bak henne. Han tvang henne ned på gulvet mellom to benkerader. Der lå hun i fosterstilling og ventet på å dø. Litt etter litt ble det stille rundt henne, bortsett fra mobiltelefoner som ringte og ringte. Hun tenkte på datteren på tre, og at de hadde gått tom for melk.
Da politimennene geleidet henne ut fikk hun beskjed om å ikke se ned. For sent. Hele gulvet var rødt av blod, og hun måtte skritte over døde kropper.
Her kan du lese flere innlegg av Vibeke Knoop Rachline
Ville se terroristene i øynene
Cédric var sjåfør for en fiskebutikk, også han glad i rock. Han kom til konserten med kona, men de ble adskilt og resten av kvelden ante han ikke om hun var død. Han ble ikke skutt, men fikk benet klemt og endte opp med varige skader. Han fant til slutt kona, men han hadde dårlig samvittighet for å være blant de overlevende.
Fremdeles er han redd for alt. Han snur seg mot tiltaleboksen.
- Jeg har så mange bilder, og så sterkt sinne. Jeg så folk dø, og nå vil jeg se dere i øynene.
Dommeren griper ordet og minner om at de tiltalte er uskyldige til det motsatte er bevist, og at de ikke kan forhåndsdømmes. Men han avbrøt verken Cédric eller andre som har villet si noe til de tiltalte.
Det er sterke følelser her. Innestengt raseri som hos Cédric, bunnløs sorg for de som har mistet noen.
Les også: Overgrep mot minst 330.000 barn i franske kirker
«Spøkelsesmamma»
Edith ble gravid noen måneder senere.
- Jeg var allerede en «spøkelsesmamma» for min datter. Selv om vi ønsket et barn til ble det umulig der og da. Jeg aborterte, forteller hun.
Jobben mistet hun også.
Dagene i retten er svært vanskelige.
Selv vi journalister tilbys psykisk hjelp om nødvendig. Men det er selvsagt verst for de som vitner, og som må gjenoppleve massakren.
Helen mistet sin kjæreste, Nick, som jobbet for The Eagles. Hun ble selv truffet av fire kuler, og mistet fire liter blod. Hun rakk så vidt å si til Nick at hun elsket ham. Og så ba hun terroristene stoppe å skyte.
Men de hadde kommet for å drepe.