På NRK viste man ganske nylig tv-dokumentaren, «Rikets sikkerhet», som var en ny gjennomgang av Treholt-saken. I siste episode ble det fremlagt et nyoppdaget dokument i Stasi-arkivene, som avslørte at KGB i sin tid ba sine østtyske kolleger om hjelp til å få Treholt innlemmet i en potensiell spionutveksling.

I dokumentet ble Treholt beskrevet som en lojal medarbeider, som hadde bidratt i kampen mot NATO, også når det gjaldt militærstrategiske spørsmål. Interessant nok slo dokumentet også fast at Treholts samarbeid med KGB var bygget på et ideologisk-politisk grunnlag, understøttet av materielle goder.

Dette er utvilsomt viktige opplysninger, men jeg kan opplevde likevel ikke at dokumentet utvetydig besvarte spørsmålet jeg har stilt meg selv i snart førti år:

Hvordan kunne det skje at nettopp Arne Treholt endte opp som agent for KGB?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det politiske stjerneskuddet

Arne Treholt var i sine yngre dager en lysende stjerne på Arbeiderparti-himmelen, og hadde han valgt annerledes, ville han en dag sannsynligvis ha endt opp som norsk utenriksminister. Fordi han innlot seg med sovjetisk etterretning (KGB), opplevde han i stedet det som må karakteriseres som et personlig og yrkesmessig havari.

Når man har snakket om Treholt-saken, har man hatt en lei tendens til å glemme at hovedpersonen selv hadde en fremtredende posisjon i norsk politikk gjennom hele 1970-tallet. Sammen med Jens Evensen utgjorde han et politisk radarpar, som fra ulike posisjoner forvaltet norske handels- og havrettsinteresser i disse årene.

Duoen var involvert i alt fra forhandlinger med EEC (EU) om en frihandelsavtale i 1972, til etablering av en 200 mils økonomisk sone utenfor kysten vår i 1974. To år senere fikk de i oppgave å lede forhandlingene med Sovjetunionen om en delelinje i Barentshavet. Treholt var i 1976 rukket å bli 34 år gammel, og han hadde allerede oppnådd en politisk stjernestatus.

Den surrealistiske arrestasjonen

Da han ble arrestert den 20. januar 1984, og spionanklagene eksploderte i media, var det svært vanskelig å skulle fatte at nettopp Arne Treholt var hovedpersonen i dette surrealistiske dramaet. For hvordan kunne dette være mulig?

Tilsynelatende var alt perfekt i Treholts liv: Solid familiebakgrunn, eventyrlig yrkeskarriere, lykkelig etablert med kone og sønn, gode venner og en enorm bekjentskapskrets i Norge og i utlandet.

Til tross for et utgangspunkt som de aller fleste bare kunne misunne ham, lot han seg altså lokke med i KGBs konspiratoriske spill. Hva var det som gikk galt? Eller kanskje det er riktigere å spørre: Hva var det som manglet?

Ingen mennesker har perfekte liv

Nå er det imidlertid et faktum at ingen mennesker lever perfekte liv. Mange fasader kan kanskje illudere perfeksjon, men under den skinnende overflaten skjuler det seg alltid mørke flekker.

Jeg har ingen forutsetninger for – eller ønsker om - å uttale meg om eventuelle mørke flekker i Treholts liv; jeg sier bare at i ethvert livsløp er det oppturer og nedturer. Slik må det ha vært for Treholt, også.

Treholts motiver: Idealisme?

Samtidig må det har vært faktorer til stede i livet hans, som gjorde ham tilgjengelig for KGBs manipulasjoner.

Kan det ha vært en iboende idealisme hos ham som fikk ham til å krysse stadig flere grenser? Treholt så på seg selv som en idealist, og han betraktet de hemmelige møtene med russerne som sitt bidrag til avspenning i verden.

Treholts motiver: Spenning?

Eller kan det ha vært spenningen som fulgte med på lasset, når de irregulære møtene fant sted? Jeg vet ikke hva slags arbeidsoppgaver som tilfaller en personlig sekretær eller en statssekretær, men jeg vil tro at deler av dette arbeidet kan være ensformig og kjedelig.

Ja, kanskje det var for å holde ut den jevne, grå hverdagen at Treholt lot seg fange i nettet som KGB møysommelig spant omkring ham. Jeg mener at Treholt selv har angitt at møtene med Sjisjin i New York var en etterlengtet avkobling fra det rutinepregede arbeidet som ambassaderåd i FN-bygningen.

Treholts motiver: Penger?

Kanskje penger ble en stadig større motivasjonsfaktor med årene? Treholt innrømmet i de første avhørene, og også i forbindelse med anken i Høyesterett, at det var snakk om betydelige pengebeløp.

Vi snakker nok om flere hundre tusen kroner til sammen.

Her kan du lese flere kommentarer av Fred Heggen

Treholts motiver: Samtalene med Titov?

Eller kan det ha vært samtalene med Titov som trollbandt ham, og som førte ham ut på stadig dypere vann?

I selvbiografien, «Gråsoner», omtaler han Titov som en venn. Han betraktet med andre ord ikke Titov som en profesjonell KGB-offiser, selv om han selvfølgelig var fullstendig klar over Titovs posisjon og arbeidsoppgaver.

Pynter Treholt på sannheten her, eller kan det virkelig være tilfelle at han anså de hemmelige møtene for å være en del av vennskapet med Titov?

Man måtte være en god menneskekjenner for å gjøre karriere i KGB

Det var nok et uomtvistelig faktum at sovjetiske etterretningsagenter hadde et heller dårlig utgangspunkt når de skulle overtale vestlige personer til å inngå et irregulært samarbeid med dem. Tilstanden bak jernteppet var ikke mye å skryte av, verken når det gjaldt tilgangen til materielle goder, eller vektleggingen på universelle menneskeretter.

Kommunismen i Øst-Europa lot seg med andre ord vanskelig selge som et suksessprodukt.

Skulle man komme noen vei som KGB-agent i Vesten, måtte man derfor appellere til helt andre behov enn de rent materielle hos potensielle rekrutteringsobjekter. Først og fremst måtte man være en god menneskekjenner, og dermed beherske basale, psykologiske manipulasjoner.

Les også: Kunstneren som svermet for tyven

Kartlegge sårbarhetsområdene

Utgangspunktet var alltid det samme: Hvilke spesifikke sårbarhetsområder kunne man anta at rekrutteringsobjektet hadde? Eller sagt på en annen måte: Hvilke behov var det denne personen – på det ubevisste planet - lengtet etter å få dekket? (Jeg snakker ikke nå om dem som ble utsatt for regelrett utpressing.)

Alle mennesker har nemlig uforløste behov for det som i selvpsykologien karakteriseres som speiling og idealisering.

Speiling og idealisering

Veldig forenklet kan speiling sammenliknes med det å føle seg bekreftet. Denne bekreftelsen kan inntreffe de gangene vi føler oss verdsatt av personer som er viktige for oss. Kanskje får vi ros, eller kanskje føler vi oss sett på et dypere plan enn det vi vanligvis opplever.

Idealisering handler om at vi gjerne vil knytte varige bånd til personer vi beundrer. Disse symbolske båndene vil nemlig sikre at våre forbilder ikke vil forlate oss. Personen vil i stedet fortsette å være der som støtte, læremester eller beskytter.

Barndommens mangler

Både speiling og idealisering er allmenngyldige, psykologiske faktorer som setter sitt preg på barndom og oppvekst hos oss alle. Hvordan disse faktorene opptrer i livene våre, vil ha mye å si for det selvbildet og den identitetsfølelsen hver og en av oss utvikler i voksen alder.

Det er dessverre et trist faktum at kun de færreste av oss får dekket behovene for speiling og idealisering fullt ut, og resultatet blir at vi møter voksenlivet med en varierende grad av det som kalles narsissistisk sårbarhet.

Møter vi personer som vet å utnytte denne sårbarheten hos oss, kan det fort dannes en relasjonell avhengighet til disse personene. En slik avhengighet kan det være vanskelig å frigjøre seg fra.

Treholts forhold til Titov

Selv om jeg betrakter dette dramaet på avstand, føler jeg likevel det må være lov til å stille spørsmål om Titov, gjennom sin væremåte, kunne ha skapt en relasjonell avhengighet hos Treholt. Bakgrunnen for at jeg stiller dette spørsmålet, er Treholts egne uttalelser om forholdet han hadde til Titov.

I selvbiografien, «Gråsoner», skriver Treholt: «Titov var en stimulerende samtalepartner. Han lyttet, stilte intelligente spørsmål, og jeg følte meg smigret. For alt det jeg vet, kan Titov ha spilt på og dyrket den streng av forfengelighet som ligger begravd et sted nede i underbevisstheten.» (Gråsoner, side 212).

Han skriver også: «Titov var en god lytter, opptatt av mine vurderinger og analyser. Han skapte gode vibrasjoner rundt seg, og stilte aldri nærgående spørsmål om Norge eller norske forhold. Jeg følte at det i like stor grad var jeg som styrte samtalene.» (Gråsoner, side 178).

Mye tyder på at Treholt satte stor pris på disse samtalene: «Jeg ble vist respekt, og Titov og Sjisjin lyttet interessert til det jeg hadde å si. De berømmet meg for å være en klartenkt analytiker. Det satte jeg pris på. De var oppmerksomme, og de dyrket meg.» (Gråsoner, side 162).

Les også: Hvordan kan rivalisering mellom brødre ende med drap?

Samtalene må ha blitt viktige for Treholt

Man skal selvfølgelig være forsiktig med å legge altfor mye i disse uttalelsene, men jeg sitter likevel igjen med en følelse av at samtalene med Titov etter hvert kan ha blitt så viktige for Treholt, at det kan ha blitt vanskelig for ham å løsrive seg fra denne irregulære kontakten.

Bekreftelsene han fikk gjennom møtene med denne erfarne KGB-agenten, kan derfor ha vært med på å viske ut grensen mellom konspirasjon og fortrolighet. I så fall var Treholt blitt et offer for en ubevisst, psykologisk avhengighet til sin føringsoffiser.

Les mer fra Norsk debatt her

Epilog

Dokumentet i Stasi-arkivet avslører ikke hvilke motiver Treholt kan ha hatt for å ha inngått et samarbeid med KGB, men det slår likevel fast at han ble ansett å ha vært en viktig agent for sovjetisk etterretning.

Treholt ble filmet da han leste dette dokumentet for første gang, og i mine øyne var den umiddelbare reaksjonen hans kanskje viktigere enn dokumentets innhold.

Der og da stod det plutselig klart for meg hva som først og fremst kan ha vært motivet for hans agentvirksomhet.