Denne teksten må leses med et glimt i øyet. Det er sånn den er skrevet. Men jeg mener det er noen stikk i retning av sannhet her, og spørsmålet er ærlig stilt.

I mine studier av folkebevegelser kom jeg over veldig konservative tanker fra 1800-tallet. De kom (blant annet) fra kvinneorganisasjoner i New York og Boston. Dette var flotte fruer av flotte menn. Med penger, sosial status, stramt hår og samtalesalonger. De var også blant de aller første organiserte anti-suffragetter.

Hvorfor ville de ikke at kvinner skulle ha stemmerett, spør du?

Fordums kvinnesyn

Kvinner passet ikke i politikken, mente de. Kvinner var for følelsesstyrte. De hadde ikke det samme forholdet til sannhet og fornuft. De lot seg styre av emosjonelle hensyn, kunne ikke stoles på til å forholde seg til verden på en realistisk måte, og ville ta irrasjonelle avgjørelser. Sa altså damene i de fjonge salongene, samtidig som suffragettene sloss for deres rettigheter.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Dette er tåpelige tanker. Det vet vi alle nå. Jeg romsterer i hodet, men må rimelig langt utenfor Norges grenser eller veldig langt tilbake i tid for å finne steder der dette er noe i nærheten av akseptable meninger å inneha.

Men, det er bare en ting som får meg til å lure på om de allikevel kanskje var inne på noe.

Har de samme kvinnesyn som Boston-fruene?

Det ser nemlig ut til at mange politikere, samfunnskommentatorer og aktivister er enige med de stramme fruene. De snakker i hvert fall ofte til kvinner som om de gamle tanker var riktige. Og da får man jo en mistanke om at man selv tar feil.

Gi meg litt tid til å utvikle den mistanken.

Premisset her er imidlertid at når det snakkes om kvinners problemer, så er det kvinner som er hovedmålgruppen. Ikke eksklusivt, selvfølgelig. Akkurat som kvinner bryr seg om sine menn, sønner og brødre, bryr menn seg om sine koner, samboere, søstre og døtre. Men hovedsakelig er det kvinner som er målgruppen.

Og når jeg ser hva som sies, og måten det sies på, så virker det noen ganger å være basert på det samme synet på kvinner som de fisefine fruene i Boston hadde.

Eksempel 1: Kvinner har det bedre enn menn

Et realistisk syn på verden er nemlig noe av det første som faller i denne diskursen. I Norge - som i de flest andre vestlige land - scorer kvinner litt bedre på generell livskvalitet enn menn. Det er marginalt. Men kvinner har det etter slike målinger bittelitt bedre enn menn i dette landet.

Les også: Dette er misforstått feminisme

Dette er allmenn kunnskap blant alle som er interessert i politikk og samfunn. Jeg tror aldri jeg har møtt en politiker, en samfunnskommentator, en ansatt i en tenketank, en akademiker eller en journalist som ikke er klar over akkurat dette. Det antas imidlertid helt tydelig at kvinnene man snakker til ikke er klar over det.

For å gi inntrykk av at situasjonen er annerledes, må man være nøye på å plukke ut akkurat hvilke temaer man skriver om. Man må plukke ut de temaene hvor man vet at kvinner er i en lite fordelaktig situasjon, og ignorere alle andre.

Det er ingen god ide å snakke om selvmordsrater, hvem som dør på jobb, hvem som mister tilgang til barna sine, hvem som er ufrivillig barnløse og hvem som er hjemløse. Dette er noen av temaene der menn er de største taperne. De figurerer ikke i denne diskursen, og man må satse på at dere kvinner ikke tenker over at dette er temaer som berører deres ektemenn, samboere, sønner, fedre og brødre.

Eksempel 2: Likelønnsdagen

På andre temaer må man rett og slett fortelle usannheter, og satse på at dere kvinner ikke vet noe. Den såkalte likelønnsdagen er et godt eksempel.

Fra denne dagen, som blir feiret 15. november, skal kvinner visstnok jobbe gratis ut resten av året. Fordi kvinner som gruppe tjener mindre enn menn som gruppe. Det hjelper overhodet ikke at denne påstanden har blitt tilbakevist av både NRK, Faktisk.no og den regjeringsnedsatte Likelønnskommisjonen. Det er rett og slett ikke sant. Men, man snakker til kvinner som om de ikke har denne informasjonen.

Les også: Likelønnsdagen er en halvsannhet som glemmer skatt og offentlige ytelser

Eksempel 3: Helse

Helse er et annet eksempel. Først: i undersøkelser om dette vises det at kvinner ikke bare lever lenger enn menn. De har også bedre helse gjennom livsløpet.

Allikevel er norske kvinner i en konstant helsekrise, skal man tro kommentariatet. Deres problemer ignoreres, selv om det er skrevet to NOU`er om det (og ingen om menns). Nå vil flere ha en til. Minervas Nils August Andresen har nettopp gått gjennom diverse påstander relatert til dette, og viser at emne etter emne feilrepresenteres.

Igjen antas det veldig lite kunnskap hos gruppen det snakkes til.

Eksempel 4: Segregering

Dette får også merkelige utslag i offentligheten. Når eiendomsmeglerfirmat Nordvik nettopp skulle reklamere for seg selv ved å skryte av sine ansatte, hadde de to kategorier i reklamen sin. «Beste meglere» og «Beste kvinnelige meglere».

Les flere kommentarer fra Espen Goffeng

I den utsatte og marginaliserte gruppen «kvinnelige eiendomsmeglere» mente de altså at det var viktig å gi de utsatte jentene en ekstra klapp på skulderen. Noen synes sikkert dette er å løfte frem de undertrykte. For meg virker det bare infantiliserende og fornærmende. Kvinnene trenger et ekstra klapp på skulderen og litt stryking over håret for å føle at de settes litt ekstra pris på.

Eksempel 5: Offentlighet

Det har også skjedd en skarp vridning på helt fundamentale beskrivelser av kvinners rolle i offentligheten. De første feministiske strømningene og organisasjonene krevde ikke bare like rettigheter. De krevde også at kvinner skulle utsettes for det samme som menn. Noe annet var paternaliserende. De snurpete damene i New York kunne bare holde smella!

Nå ser man oftere og oftere kvinner bli beskrevet som unikt skjøre vesener som må beskyttes ekstra fra den offentlige samtalens utskeielser. For eksempel gjentas det gang etter gang at kvinner utsettes for mye mer netthets enn menn.

Det finnes ikke forskning som bekrefter den fremstillingen. Og den forskningen har blitt gjentatt flere ganger. Igjen antas det at kvinner ikke vet om resultatene av denne forskningen, eller foretrekker følelser over fakta.

Les mer fra Norsk debatt

Hvorfor sier dere ikke ifra?

Jeg vet ikke hvorfor kvinner ikke reagerer mer på slike virkelighetsfremstillinger. Jeg kjenner flere som gjør det. Men de ytrer det ikke.

Så hvorfor sier dere ikke fra at dere ikke liker å bli snakket til på en sånn måte?

Det hele minner litt om sendeskjemaet på TV-kanalen FEM, som blant annet inneholder sannsigersker og spøkelsesjegere.

Har de rett, de som snakker sånn til dere? Jeg håper ikke det.