I fjor kom president Vladimir Putin med en påstand som vakte oppmerksomhet. I sin artikkel om de historiske forbindelsene mellom russere og ukrainere skrev han: «ukrainere og russere er én og samme nasjon» og «det er nettopp partnerskapet med Russland som gjør Ukrainas reelle suverenitet mulig».

Verden har vært vitne til hvordan han gikk fra ord til handling i slutten av februar i år, og gikk til krig mot Ukraina. Det er som om Danmark skulle påstått at dansker og nordmenn var ett folk, og så invadert Norge under dette påskuddet.

Men hvor ny er Putins uttalelse, og hvor kommer denne ideen fra?

Les også: Putin i tidsnød for å nå egen «deadline»: - Jeg er redd for reaksjonen

«Lille-Russland»

Før 1917 ble deler av dagens Ukraina i århundrer i Russland offisielt omtalt som «Malorossija» eller Lille-Russland. Dette gjenspeilte den nedlatende russiske holdningen til ukrainerne som familiemedlemmer av lavere rang, med språk og kultur nær det russiske, men noe underlegen i sammenligning.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Etter at den russiske revolusjonen i 1917 erklærte at alle folkeslag i det tidligere russiske imperiet var likeverdige, fikk «lille-russerne» nytt navn og ble heretter kjent som ukrainere. Men fra et etymologisk synspunkt har den nedlatende russiske holdningen vedvart, ettersom ordet «Ukraina» er basert på den russiske roten av ordet for «utkanten».

«Lille-russerne» ble altså omgjort til «de som er marginale», alle de 44 millionene av dem (ifølge folketellingen fra 1989).

Ukraina på ønskelisten

I 1991 resulterte den forestående kollapsen av Sovjetunionen i et ønske fra «de som er marginale» om å bli sine egne sjefer, og bryte med «stor-russerne», for å utvikle ukrainsk identitet og statsdannelse på egen hånd. På samme måte var mange russere i Den russiske føderasjonen (den viktigste delen av Sovjetunionen på den tiden) redde for å miste betydelige deler av Unionen, og holdt fast ved håpet om i det minste å beholde det de anså for å være deres nærmeste. Ukraina sto øverst på denne ønskelisten.

Et tilsvarende synspunkt ble uttrykt av den russiske forfatteren Alexander Solsjenitsyn, nobelprisvinner og moralsk autoritet. I sin avhandling «Hvordan omgjøre Russland fra 1990», refset han «fristelsen for en helukrainsk separatisme (...) til å avskjære Ukraina <fra det virkelige Russland>, inkludert territoriene som aldri tilhørte det gamle Ukraina, som for eksempel (...) Novorossija, Krim og Donbass».

Han appellerte til ukrainerne: «Brødre, ikke gå gjennom en slik grusom splittelse!»

Ukrainas separasjon fra Russland

Uansett, i desember 1991 stemte 90 prosent av ukrainerne (nesten 29 millioner mennesker) i folkeavstemningen om Ukrainas uavhengighet – innenfor grensene som omfatter de ovennevnte områdene. Flertallet for uavhengighet spente fra 54 prosent på Krim, til nesten 84 prosent i Donetsk- og Luhansk-regionene.

En annen russiskfødt nobelprisvinnende forfatter, Josef Brodsky, oppsummerte den påfølgende russiske følelsen i et dikt som advarte leserne: «Tiden vil vise <at Ukrainas separasjon fra Russland var en alvorlig feil> og bringe ruiner og bein av posthum glede med en ukrainsk ettersmak».

Les også: Ukrainsk fortvilelse: En uvanlig påske i Krakow

Broderlig tvang

Spol frem til 2020.

Vladislav Surkov, Putins innflytelsesrike assistent og mangeårige spesialutsending til Ukraina, ga da et intervju og formulerte resultatet av Ukrainas tretti år med frihet, tynget av korrupte og ineffektive myndigheter.

I dette intervjuet, tilsynelatende uvitende om at Russland også led av korrupsjon og ineffektivitet (og at landet de siste fem årene har vært under Ukraina i Corruption Perceptions Index), hevdet Surkov: «Ukraina eksisterer ikke. I stedet, er det ukrainisme, det vil si en spesiell psykisk lidelse som tar etnografi for langt (...) Det er borsjtsj, bandura og Bandera – men ingen nasjon å snakke om» (bandura er Ukrainas nasjonale musikkinstrument, og Bandera er en kontroversiell nasjonalistisk politiker fra det vestlige Ukraina som samarbeidet med nazistene under andre verdenskrig).

I samme intervju foreslo Surkov en løsning på de ukrainske problemene, nemlig at landet skulle vende tilbake til Russland – mot Ukrainas vilje, om nødvendig: «Å fremtvinge broderlige relasjoner er den eneste metoden som historisk har vært effektiv».

Nødvendig avnazifisering

3. april i år, da den broderlige tvangen i form av den såkalte «militære spesialoperasjonen» var i full gang, sendte Timofej Sergejtsev ut et slags manifest med tittelen «Hva bør Russland gjøre med Ukraina» (altså hvis og når «den militære operasjonen» lykkes).

Sergejtsev er en valgkampleder fra Russland, med kunder som inkluderte den pro-russiske tidligere ukrainske presidenten Janukovitsj, blant andre. Manifestet ble publisert på nettsiden til det russiske statlige nyhetsbyrået RIA Novosti, og representerer derfor trolig mye mer enn bare Sergejtsev personlige mening.

Sergejtsev sidestiller i manifestet ukrainisme med nazisme, blant annet på grunn av Bandera (ukrainske nasjonalister omtales ofte som «Banderister») – og delvis, så vidt man kan forstå, i tråd med Godwins lov, som sier at dersom en debatt varer lenge, kan man forvente at motstanderne blir sammenlignet med nazister.

Les også: Putin henter sin retorikk og sine forrædere rett ut av Hitlers oppskriftsbok

Når det gjelder Russlands militære seier over Ukraina (som han ikke tviler på), spår Sergejtsev gjeninnlemmelse av store deler av ukrainsk territorium i Den russiske føderasjonen etter det han kaller en nødvendig avnazifiseringsprosess: «Et avnazifisert land kan ikke opprettholde sin suverenitet».

Etter Sergejtsev mening kan selv «ordet 'Ukraina' ikke bevares (...) Avnazifiseringsprosessen ville uunngåelig innebære en avukrainisering (...) Historien har vist at Ukraina som nasjonalstat er umulig».

Opp til Putin

Forutsatt at Russland ved slutten av sin «militære kampanje» mot Ukraina beholder kontrollen over i det minste noe av ukrainsk territorium, vil det virkelig gå slik som Sergejtsev beskriver?

Les mer fra Norsk debatt

Svaret avhenger i stor grad av Putin. Tross alt er det slik at forfatterne Brodsky, og Solsjenitsyn (som Putin møtte ved flere anledninger) bare reflekterer, og kanskje til en viss grad kan påvirke, folkets mening. Når det gjelder Surkov og Sergejtsev, er de derimot i kraft av sine yrker meningsdekodere og meningsmanipulatorer.

Men bare Putin er en toppleder og kan omsette de ovennevnte meningene til handling i stor skala, uansett hvor feil disse meningene er.