Fra ulike hold kommer det kritikk mot det faktum at EU har åpnet for at land i EØS-området kan ta i bruk det som omtales som CO2-kompensasjon.

Det er opp til hvert land å ta denne muligheten i bruk, og vannkraftlandet Norge har som flere andre land sett på dette som et viktig industripolitisk virkemiddel.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Hva dreier dette seg om?

EU har som eneste større region i verden innført handel med klimakvoter som et viktig virkemiddel for å få ned utslippene av klimagasser. Industribedriftene i Norge betaler for sine utslipp i henhold til EUs regelverk.

Norsk prosessindustri produserer sine produkter med et svært lite utslipp av klimagasser da de bruker ren vannkraft som energikilde.

Norske bedrifter foredler viktige mineraler til klimavennlige produkter, som alle sektorer i samfunnet trenger for å redusere sine utslipp.

Prisen vi betaler i Norge for bruk av vår rene vannkraft er sterkt påvirket av den prisen som for eksempel et kull- eller gasskraftverk i Tyskland, setter i kraftmarkedet.

Les også: Gigantiske overskudd etter CO2-kompensasjon: – Ordningen bør avvikles

Det skjer fordi utenlandske kraftpriser smitter inn i Norge via kraftutveksling, og fordi at kull- eller gasskraftverket må kjøpe kvoter for sine utslipp.

Kostnaden for disse utslippene veltes direkte over på den generelle kraftprisen. Dette slår også inn i Norge gjennom et felles kraftmarked. Det er denne påvirkningen av prisen på ren norsk vannkraft som det kan kompenseres for.

Norge har en betydelig prosessindustri på grunn av vår vannkraft, og har derfor tatt ordningen i bruk for å sikre industriens konkurranseevne og hindre karbonlekkasje. Norge benytter imidlertid ikke handlingsrommet i ordningen fullt ut slik flere land i Europa gjør, blant annet Tyskland, Frankrike og Hellas.

Vil denne ordningen redusere viljen eller evnen hos våre bedrifter til å redusere sine egne utslipp, som de allerede må kjøpe kvoter for etter EUs regler?

Les også: Vil ha kutt i industri-støtten: – Dette er helt åpenbart ikke bærekraftig

Nei, snarere tvert om. Ordningen sikrer en noe bedre forutsigbarhet på fremtidig kraftpris. Dette gir grunnlag for nye investeringer i Norge basert på en enda mer klimavennlig teknologi.

Gode eksempler på det er Hydros pilot på Karmøy, Elkems testing av karbonfangst i Mo i Rana, TiZirs satsing på hydrogen og Eramets planlagte karbonfangstpilot.

Uten ordningen ville mer og mer produksjon blitt flyttet fra vannkraftlandet Norge til land som ikke har kostnader knyttet til klima, og som primært produserer energi til sin industri basert på kullkraftverk.

Dette ville svekket det globale arbeidet for reduserte utslipp av klimagasser. Et eksempel på dette er at Hydro har stengt ned produksjon av primæraluminium i Slovakia, der fravær av CO2-kompensasjon var en viktig del av kostnadsbildet. Samtidig ser vi at aluminiumsproduksjon basert på kullkraft øker blant annet i Kina, India og Indonesia.

Les også: Staten sponser 100 milliarder - stiller null krav: - Uholdbart

Prosessindustrien i Norge har siden 1990-tallet redusert sine utslipp av klimagasser med 40 prosent i en periode der produksjonen har økt med omtrent dette samme.

Ingen andre sektorer er i nærheten av dette, på tross av at alle andre sektorer i samme periode har måttet betale ulike CO2-avgifter. Industrien har derimot inngått forpliktende avtaler med ulike regjeringer for å systematisk redusere sine utslipp innen satte tidsfrister, kontrollert av Miljødirektoratet.

I miljøpolitikken trenger vi slike styringseffektive virkemidler for kontrollerbare punktutslipp, og ikke teoretiske modeller om hva som er kostnadseffektivt, men som gjør at vi ikke når målene til rett tid.