Gå til sidens hovedinnhold

I dag kom verdensrankingene norsk idrett må lære seg å lese

I verdens beste idrettsnasjon høres det ikke så voldsomt ut å være nummer 22 og 11 i verden. Men det er det.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

RØDT, HVITT OG blå swix har utviklet en grådighetskultur rundt det å vinne, og vi dyrker våre idrettshelter som kongelige.

Med Casper Ruud og Victor Hovland på vei oppover verdensrankingene i tennis og golf må vi lære oss å sette pris på prestasjoner man ikke kan telle i medaljer.

Som en tapt semifinale i Münchens ATP 250, en turnering som tok Casper Ruud til 22. plass på den rykende ferske verdensrankingen i tennis.

Les også: Ekspert tordner mot Godset-trenerne: - Hadde jeg vært i Godset-ledelsen hadde jeg blitt vettskremt

Som tredjeplassen i The Valspar Championship på PGA Touren i Innisbrook Florida, en turnering som tok Victor Hovland til 11. plass på verdensrankingen i golf.

DET HØRES KANSKJE ikke så voldsomt ut i verdens beste idrettsnasjon, i Norge er vi vant med at gull glimrer. Vi har jo Therese Johaug, Johannes Thingnes Bø, Halvor Egner Granerud, Jarls Magnus Riiber og Tirill Eckhoff for å nevne noen.

De er verdens beste.

Og så har vi Ingebrigtsen-familien der til og med pappa Gjert får være verdensmester på jevnlig basis, i tillegg til verdens beste Warholm, verdens beste sandvolleyballspillere, verdens beste håndballjenter, veldig gode håndballgutter, sjelden gode e-sport utøvere og den siste Peer Gynt, Birgitte Skarstein, for å glemme mange.

Det vi sliter med er fotballandslagets 42. plass på FIFA-rankingen - to plasser opp fra Lagerbäck, men likevel 40. plasser bak toppunktet som blindet det internasjonale gangsynet på 90 tallet.

Samt verdivurderingen av 22. og 11. plassene til Casper Ruud og Victor Hovland.

DET ER EN vanskelig øvelse å sette den ene idrettsprestasjonen opp mot den andre, slå mangfold og internasjonal utbredelse i bordet og si at A er bedre enn B av den grunn.

Du kan jo ikke prestere mer enn å vinne. Å være bedre enn best er bare noe vi sier når semantikken biter oss bak i mangelen av et bedre uttrykk.

Men det må være tillatt å bli en smule panegyrisk rundt en 22. plass på verdensrankingen i tennis og en 11. plass på verdensrankingen i golf.

Først og fremst fordi det er historiske bestenoteringer.

Dernest fordi de rykende ferske ATP- og PGA-rankingene kommer med garantier om mer.

CASPER RUUD ER 22 år gammel, har vunnet en turnering og stopper ikke nå. Han er så vidt i gang. Viktor Hovland er året eldre, og det samme gjelder for han. Den eneste veien er opp.

Dette er idrettsutøvere, selv om Suzann Pettersen vant 22 turneringer inkludert to major-titler og pløyde mark hele veien til andreplassen på verdensrankingen for kvinner, som har gjort noe ingen andre norske menn har gjort før dem, og som ingen andre norske menn har vært i nærheten av.

At det skulle stoppe nå er utenkelig.

TENNIS OG GOLF er to vidt forskjellige ballidretter der det eneste du ikke kan se, ta og føle på - den mentale biten av det hele - på mange måter er den eneste fellesnevneren.

I tennis har du motspill som kommer din vei i pluss 150 kilometer i timen, i alle retninger, alt avhengig av motstanderens valg og evner. I golf ligger ballen stille hver eneste gang du stiller deg opp for å slå.

Her kan du lese flere kommentarer av MortenP

Noen ganger ligger den ikke der du skulle ønske, men det er stort sett ingen andres feil enn din egen.

Tennis og golf er perfeksjonistenes idretter.

TAR DU BORT spillenes ekstreme marginer, det som heter flaks og uflaks og som faktisk kan være forskjellen på himmel og helvete – linje inn eller ut i tennis, en enkel liten feilsprett som kan koste deg slag i golf - er alt opp til deg selv.

De som ikke bruker marginene til å unnskylde dårlige dager, men som skjønner at spillet deres ikke er ødelagt selv om uflaks kan ha ødelagt resultatet, vil alltid ta nye steg.

Casper Ruud og Viktor Hovland er to slike utøvere, de vet hvor gode de er, og er trygge på det de holder på med selv om du og jeg har en tendens til å lese resultatene annerledes.

Det er lettere å heie på han eller hun som kommer først i mål.

De er veldig ofte norske.

VED ET PAR anledninger har jeg skrevet at Casper Ruud innenfor noen år vil være i stand til å vinne sin første Grand Slam-tittel på grusen i Paris. Det tror jeg på. At Viktor Hovland vil ende opp med en majorturnering på merittlista er jeg rimelig sikker på.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

I dag er de 22 og 11 på sine respektive verdensrankinger, i idretter for folk som ikke smører rødt klister på brødskiva.

Det er noe norsk ved det også.

Vi har bare ikke skjønt det ennå.

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien