Gå til sidens hovedinnhold

I flokk og følge

Det urbane kommentariatet har gått i opposisjon. Mot Jonas Gahr Støre.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Nordnorsk debatt)

Etter at SV forlot Hurdal skal man lese godt mellom linjene for å se forskjell på tekster i de ulike avisene.

Grunnfortellingen om de politiske sonderingene som brøt sammen, ser ut til å bygge på en slags telepati. Støre vant valget og skal styre landet i minst fire år, men fremstilles som taperen fordi han ikke skaffet kommentariatet den regjeringen han hadde lovet dem.

Det åndelige mediefellesskapet har delt ut tre hovedroller med ferdigskrevne manuskripter:

1. The good guy som ble presset ut og forrådt av Støre (Sosialistisk Venstreparti)

2. The bad guy som lurte og svindlet den svake Støre (Senterpartiet)

3. The weak guy som lot seg manipulere av den onde kraften i rommet (Arbeiderpartiet)

Hvis man er opptatt av mediemangfold, burde disse flokkinstinktene være et tankekors for de som ønsker en offentlighet med ulike innfallsvinkler. Når så mange mener det samme og stadig færre utfordrer hverandre, ender man opp med det uunngåelige:

NRK, TV 2 og aviser med ulik historie og verdigrunnlag, presenterer med få unntak samme fortelling. Noen av dem er gamle kjente rundt pølsegryta i Oslo, andre er nye avleggere i Trondheim og Bergen.

Gunnar Stavrum: Jonas Gahr Støres personlige karakter gjør at han består statsministerskolen

I sum blir inntrykket at norsk presse er en fargeløs saus med lite rom for nyanser.

SV ser ut til å være skikkelig i skuddet blant norske journalister for tiden. Alt som skal til for å rydde plass i Dagsnytt 18 er å rykke inn annonser med budskap som har sikker distanse til velgerne i Norge. Og sørge for at den blir publisert i en så marginal avis som mulig, gjerne i et annet land, for eksempel Danmark.

Etter at SV pakket sammen i Hurdal, kan ingen huske et så ukontrollert sinne, ladet ordbruk og aggresjon i spaltene fra enkelte i den meningsbærende eliten. Det er noe hudløst og desperat over det hele.

Nesten som noen som ikke skjønner helt hva som skjer rundt dem, og responderer med journalistiske feberfantasier.

I den virkelige verden gir syv prosent oppslutning fortsatt bare syv prosent gjennomslag. Likevel blir Støre skjelt ut etter noter for ikke å rydde plass til SVs krav i skattepolitikk og oljepolitikk.

Til tross for at 93 prosent av velgerne ikke stemte SV.

Når den politiske avstanden ble for stor, oppleves det å slippe å delta i Støre-regjeringen som en lettelse for mange i SV, på samme måte som det er det for Ap og Sp.

Les også: Full krig om P-avgift i NRK-studioet: - Helt spinnvilt

Uten SV kan de to partiene med 40 prosent oppslutning i ryggen, i større grad føre politikk som i viktige veivalg ligger bortenfor ønskene til den mest radikale venstresiden.

Og nærmere sentrum, der det massive flertallet av velgere befinner seg. Det gir også Støre en sjanse til å sette sitt eget stempel på klimapolitikk som inviterer hele landet med og samler bredt.

Arbeiderpartiet ser ut til å ha utviklet immunitet etter mange doser med moralsk veiledning. Stortingsvalget demonstrerer jo at Ap gradvis har funnet tilbake til kjernen i seg selv.

Her kan du lese flere kommentarer av Skjalg Fjellheim

For å være den dominerende kraften i norsk politikk må man være tilstede for velgere i små og mellomstore lokalsamfunn, som Norge tross alt har flest av.

Hadde Ap skrevet ut en annen resept, kunne partiet blitt like marginaliserte som britiske Labour, som har forskanset seg i London med ødeleggende avstand til sitt gamle grunnfjell. Hvilken ulykke dette vil være, ser man ut til å ha forstått i Arbeiderpartiet, noen vil si i tolvte time.

Å tro at en som har studert ved eliteuniversiteter i Frankrike og fremforhandlet en delelinjeavtale med Russland ikke vet hva han driver med, og har tapt alt etter noen dagers sonderinger med Senterpartilederen, er totalt overspent og selvfølgelig uten jording i politiske realiteter.

Mye tyder på at skyllebøttene heller ikke går særlig hardt inn på Støre. Et av privilegiene med å runde 60 er gjerne at man med enda større omhu velger hvem man lar seg fornærme av.

Støre virker ved godt mot, det har han faktisk gode grunner til. Programarbeidet frem mot landsmøtet i april var et varsel om evnen til å ta ny innsikt inn over seg. Det handler om målsetting og strategi, analysearbeid som peker på hvor velgerpotensialet er størst.

Det har endt opp med noen erkjennelser den kommende statsministeren ser ut til å ha tatt grundig eierskap til.

Les også: Ideologisk sykkel-tullball og hodeløs symbolpolitikk kjører Oslos økonomi i grøfta

Da Senterpartiet var i ferd med å sluke velgermassene i distriktene ble Støre tvunget til å se seg i bakspeilet. Der måtte han spørre hvilken politikk han er best tjent med å levere, ut fra de forventingene velgerne hans har, hva de tjener og ikke minst hvor i Norge de bor.

Støres tale til landsstyret dagen etter valget bærer tydelig bud om hvilket kompass han følger.

Lite av dette er rakettforskning. Men det er forklaringen på at et stortingsvalg som i januar så ut til å gå fullstendig galt, til slutt endte opp som en suksesshistorie. Disse sammenhengene synes å være utenfor rekkevidde for de som bare ser elendighet når Ap danner mindretallsregjering med Sp.

Les også: Støre forsnakker seg - så trekker han uttalelsen

Mediene er mest opptatte av posisjoner, spillet på Stortinget, taktikk og alle mulige slags problemer som vil oppstå. For de som stemte ved valget handler det om noe helt annet og mer materielt, om stabilitet og ønsket om økonomisk trygghet i usikre tider.

Støre har gjennomført en interessant gjenreisning, både av seg selv og sitt parti. Han har ikke gjort det gjennom å fronte radikal politikk. Konsekvensene av lite gjennomtenkte og radikale løsninger kan fort bli dramatiske for Aps oppslutning. Den som tviler, kan finne noen av svarene i den valgkretsen i landet hvor Ap går mest tilbake.

I Oslo har Ap sammen med SV og MDG gått i bresjen for det som lett kan forveksles med et idealistisk rikmannsperspektiv på politikk, med autoritære og utopiske virkemidler Ap neppe tar sjansen på å slippe løs på hele Norge.

Derfor søker Støre en gylden middelvei sammen med Senterpartiet.

Les mer fra Norsk debatt her

Ja, man skal utvikle grønne løsninger og få ned utslippene, men det kan ikke skje på bekostning av alenemødre og lærlinger, og heller ikke på en måte som øker geografisk ulikhet og forskjeller.

Nå er den kommende statsministeren oppsatt på å levere på sitt mandat, ikke minst i klimapolitikken og distriktspolitikken. Det virker klokt og veloverveid å sette foten ned for eksperimenter som velgerne hans ikke vil ha.