Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Rett før påske gikk det en debatt i stortingssalen om det viktigste angrep på ytringsfriheten i Norge. Temaet var attentatforsøket på William Nygaard, redaktøren for den norske utgivelsen av Salman Rushdis bok Sataniske vers. Det var nærmest tomt i salen. Tre stykker satt der. To fra Høyre, en fra Venstre og statsråd Mehl. Attentatforsøket på Nygaard ble bestilt av den iranske lederen Khomeini, det er mye som tilsier at personell ved den iranske ambassaden var instrumentelle i angrepet.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Det er klart at den iranske lederen lot seg provosere, og inspirerte til angrep fordi Rushdi satte blekk på papir. Det er heller ikke mange år siden læreren Samuel Paty ble halshugd fordi han viste Muhammed-karikaturer i klasserommet.
Tegninger som provoserte, tegninger som såret følelser
Hans mål var ikke å provosere, men å undervise i demokratiforståelse. En far lot seg provosere og var en viktig bidragsyter til at en 18 år gammel tsjetsjener tok kniven i egen hånd og gjennomførte drapet. I etterkant av drapet ble også Paty beskyldt for å provosere.
Tegningene han viste var de samme som resulterte i angrepet på Charlie Hebdo og drapet på de fleste ansatte ved redaksjonen. Tegninger som provoserte, tegninger som såret følelser.
Få har turte å tegne eller publisere karikaturer av Muhammed etter dette brutale angrepet. De fleste som er gamle nok husker karikaturstriden fra midten av 2000-tallet, reaksjonene fra vår daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og kravet om ytringsansvar.
Den samme tonen som tidligere
Det jeg hører nå er den samme tonen som tidligere. De samme ordene, den samme tilnærmingen. Enkelte journalister mener at vi her oppe på berget forstår ikke hvordan vi sårer muslimenes følelser. Burde ikke spørsmålet være hvorfor folk i Midtøsten ikke forstår ytringsfriheten og hvor sentral denne friheten er for å skape et velfungerende demokrati?
Det er ikke mange år siden de samme journalistene kunne opplyse oss om at den arabiske våren handlet om frihet og demokrati. Mange av innvandrerne fra Midtøsten som bor i Sverige i dag bodde i Midtøsten under den arabiske våren. Hvorfor aksepterer de ikke bruken av ytringsrommet? Hvorfor bruker de ikke dette rommet og tar til motmæle, snarere enn å bruke stein, brannbomber og andre våpen?
For enkelt
Når vi er ferdig med å krangle om hvem som har skylden for bilbrenning, angrep på politiet og den blindvolden som finner sted i Sverige er det kanskje greit å reflektere over hvor liten forståelse enkelte grupper og individer har for frie ytringer, og hvor avgjørende dette er for våre demokratier, og hvorfor vi er så avhengig av å verne om den.
Det er lett å henfalle til at det vi ser i Sverige er et resultat av sosioøkonomiske forhold. Det er interessant at det er kun slike saker som utløser gatekamper, ikke høye energipriser, ikke tap av kjøpekraft, ikke mangel reduksjon i stønader. Franske sjåfører brenner dekk når drivstoffprisene går opp, mens andre velger å ta kniven i hånden når noen tegner en karikatur av deres profet. Vi ser de samme tendensene og tilnærming i land som Pakistan, Bangladesh og deler av araberverdenen. Der kan man si at fattigdommen og utenforskapet er nokså jevnt fordelt. I enkelte grupper på sosiale medier er det godt integrerte innvandrere med høy status som tar til ordet for å ta loven i egne hender. Det blir for enkelt å si at det kun handler om utenforskap og sosioøkonomiske forhold.
Såre følelser eller ei, i ingen andre sammenhenger anser vi en voldsutøver for å være et offer-et hjelpeløst vesen uten evne til å påvirke egne handlinger. Vi må kunne forvente mer av våre naboer, klassekamerater og kolleger. Mennesker som av egen fri vilje bor her med oss. Vi må kunne forvente mer, mye mer. Noe annet vil være urimelig, og alle unnskyldninger og bortforklaringer forblir nettopp det.
Til slutt: Vi må ikke glemme at vestlige demokratier er i mindretall globalt. Om noe, så er det disse demokratiene som trenger å beskyttes.