(Rana Blad): Hva gjør man når de indre demonene overtar styringa i livet ditt? Å hele tiden kjempe for å «være god nok» er relativt håpløst. Å slippe denne tanken virker vanskeligere enn å bestige Mount Everest. Hvem er jeg? Hvor skal jeg? Hvor finner jeg min tilhørighet? Aksepterer folk meg for den jeg er? Dette er spørsmål som kan dukke opp i perioder. Alle har vi ulik ballast av opplevelser med oss som preger hvem vi er.

I samfunnet finner man strukturer som har utviklet seg over tid. Hvem har status og makt? Hvilke relasjoner er viktig for meg? Hvem bidrer til å gi alle muligheten til å finne sin plass i et sosialt hierarki? Hvordan kan vi ruste opp fremtidige generasjoner til å ta vare på hverandre?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

I min jobb møter jeg ungdommer og voksne som troner høyt i det sosiale hierarkiet. Fotballspillere, selv på lokalt nivå, får tidlig høy status i skolegården eller på jobb. Dette fordi fotball er verdens største idrett og det å være god i fotball gir høy sosial status. I følge meg, en ufortjent høy status. De blir tidlig dyrket og sett opp til. På facebook flommer det over av av unge spillere, som har vært på diverse tiltak utenfor byen.

Det er ikke bare ungenes status som vokser. Foreldrenes status når også nye høyder i takt med den suksessen barnet deres har – på fotballbanen. Denne heltedyrkelsen krever at voksne rundt dem gir dem god veiledning. Ungdommene må lære seg å være raus, ta et ansvar om å inkludere folk rundt seg og ikke minst oppføre seg. I fotball blir ingen god alene.

Karsten Warholm sa det så glimrende i sin tale på Idrettsgallaen: «Min verdi som menneske blir ikke forandret selv om jeg er verdensmester». Vi må snakke med ungdommene om dette. For ofte er det fotballspilleren vi snakker om og ikke mennesket. Alle er vi både sårbare og usikre i perioder – også dem som er kommet lengst som fotballspiller. Derfor er det din verdi som menneske som skal verdsettes, og det er ikke din status som «talentfull fotballspiller» som skaper din verdi. Du er god nok som du er. Det er lidenskapen til det du interesserer deg for som er viktig.

Tidligere var dugnad i form av for eksempel loddsalg vanlig at ungene gjorde selv. De siste årene selges det både dopapir og lodd via facebook. For noen, spesielt for dem med foreldre med et stort nettverk, så selger man ut både to og tre loddark i løpet av et kvarter. For andre, uten det samme nettverket forblir kommentarfeltet stående tomt.

Her må jobben gjøres selv

I mitt nabolag ser jeg stadig vekk en gutt som går fra dør til dør og selger både lodd og dopapir. Han har ikke foreldre som kan ordne opp for han gjennom sitt eget nettverk, så her må jobben gjøres selv. Akkurat som det var før i tiden. Jeg kjøper selvsagt, med glede, hos han hver eneste gang. Likevel observerer jeg at han stadig møter stengte dører og et nei på sin ferd fra dør til dør i idrettslagets tjeneste.

Jeg vet at dette er et tema blant ungene også, der statusen du får, gjennom å ha solgt unna, også i mange tilfeller speiler det sosiale hierarkiet i foreldregruppa. Samtidig opplever jeg at vi alt for ofte kritiserer de samme foreldrene for aldri å stille opp. Hva med å se dette i en sammenheng? Hvis du aldri føler deg god nok, sliter med å få solgt unna det idrettslaget krever, fordi nettverket ditt er lite, hvordan skal du kunne forklare det på en grei måte? Kanskje vil det da være lettere å bare være anonym?

I Rana fotballklubb har vi et gatelag. I et trygt og raust felleskap får en herlig gjeng, to ganger i uka, trent, spist og vært sosiale sammen. Dette har en stor verdi for mange. Her er du god nok som du er. I trygge rammer kan du utfolde deg. På sist hjemmekamp for A-laget deltok de også på dugnad. Den stoltheten av å få være en del av noe større, møte folk og føle seg som en del av et arrangement var gull verdt - både for klubben og dem selv. Flere av dem takket oss for at de fikk lov til å bidra. Jeg vil snu på det og ønsker å takke dem for at de kom og bidro og verdien av at de satt igjen med en god opplevelse og følelse av tilhørighet er kanskje det aller viktigste.

Mer enn nok med oss selv

Flere har kanskje opplevd å havne i situasjoner der man har tatt feil valg. Det kan være at man har havnet utenfor og ikke fullført skolegang. Det kan igjen føre til at man ikke får seg jobb i voksen alder og til slutt at selvtilliten forsvinner. Man låser seg inne og mister kontakten med omverdenen. Praten går og bygdetrollet viser seg fra sin verste side. Noen ganger er det bare noe man føler, andre ganger helt reelle problemstillinger.

Å sette inn tiltak tidlig i livet er viktig. Familier og unger må hjelpes med andre ting enn prat. Det må skje gjennom å få delta i aktiviteter der man får positive opplevelser. Inkludering og trygghet er viktig for å føle seg god nok. Her har virkelig gatelaget truffet blink. I trygge rammer får mennesker oppleve mestring gjennom å takle utfordringer de blir stilt ovenfor, ikke bare i trening, men også som menneske i et stort og raust felleskap.

For det er nettopp det livet handler om. Å få en base med trygghet i seg til å kunne være raus med alle. I en travel hverdag har vi kanskje mer enn nok med oss selv. Da kan det innimellom være vanskelig å løfte blikket, trekke de store linjene og se bak fasaden. For føler du deg god nok - i deg sjøl - vil det være så mye enklere å være raus med dem rundt seg. Da vil vi kunne takle alle de opp- og nedturene som livet byr på, uten å miste seg selv. Uten å måtte hevde seg over andre, uten å måtte kritisere folk vi egentlig ikke kjenner, uten å måtte kjenne på redselen for ikke å være god nok. Fordi du er nettopp det, god nok, akkurat som du er.

Eg kan

Eg skriv ikkje fint, og eg les ikkje fort,
så meg er det lett nok å terge.
Men gjeld det å springa av stad som ein hjort,
å dukke i elva, å klatre i berget…
Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
Om nokon vil seie dei trur at eg kan!

Eg somlar og rotar, sit aldri i fred
og får aldri ferdig ei lekse.
Men gjeld det å lokke ei mor til å le,
ein hund til å danse, ein blom til å vekse…
Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
Om nokon vil seie dei trur at eg kan!

Eg greier mest aldri å fange ein ball,
eg spring nok, men stega er tunge.
Men gjeld det å stelle ein hest i ein stall,
ein sjuk i ei seng og ein ørliten unge
…Jau, det kan eg greie, jau, det går nok an.
Om nokon vil seie dei trur at eg kan!

Ingvar Moe

Med ønske om et rausere og varmere hverdagssamfunn der vi tar vare på alle.

Les mer fra Norsk debatt