Samtidig som Erling Haaland løfter Premier League-trofeet i England, sitter menneskerettsforkjemperen Ahmed Mansoor bortgjemt i isolasjon i et fengsel i De forente arabiske emirater (FAE). Vi kan takke styresmaktene i FAE for begge deler.

Det var dette som var planen da Abu Dhabi United Group, eid av Sjeik Mansour, i 2008 kjøpte Manchester City.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Sjeik Mansour er broren til Mansour bin Zayed Al Nahyan (MbZ), presidenten i FAE. Det er denne familien som styrer landet, og som i praksis eier Manchester City.

De har mye å tjene på å bli assosiert med prestisjen som Guardiola og Haaland leverer.

I år kan det attpåtil bli «the trebbel». Dette er sportsvasking – øvelsen i å avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbruddene som begås.

Stjeler overskriftene

Det er klart det er mye hyggeligere å bli assosiert med idretten, enn at plagsomme Amnesty International skal dra opp det faktum at FNs spesialrapportører nektes tilgang til det samme landet hvor fotballspillere og influensere reiser for å poste luksuriøse bilder på Instagram.

Dersom City endelig skulle få fingrene i Champions League-trofeet, vil det garantert stjele overskriftene fra skandalene rundt undertrykkelsen av ytringsfriheten og den målrettede hackingen av menneskerettsforkjempere som Ahmed Mansoor.

For fem år siden ble han dømt til 10 års fengsel for «å ha fornærmet statusen og prestisjen til FAE og dets symboler, inkludert dets ledere». At Mansoor blir holdt så lang tid i isolasjon er et brudd mot FNs konvensjon mot tortur. Han holdes under helt forferdelige forhold og har blitt nektet helsehjelp.

Tre negative konsekvenser av svak mediedekning

De siste årene før fotball-VM i Qatar var det mye god journalistikk i norske medier, som satte VM i en kontekst.

Les også: Den gode, den onde og Manchester United

Det ble lagt ned en stor innsats for å vise hvordan de migrantarbeiderne som gjorde VM mulig å gjennomføre, ble systematisk diskriminert mens styresmaktene i landet gjorde sitt beste for å så tvil om tingenes tilstand.

Så hva har skjedd etter VM?

Vi i Amnesty International merker en negativ trend, nemlig at problematiseringen av sportsvasking blir ekstremt utøverfokusert og delvis preget av tunnelsyn. Så fort det er en overgang eller en reise til Gulfen, så blir det en «sportsvaskingssak».

Det er i utgangspunktet en mulighet til å motvirke sportsvasking, så hvorfor bommer så mange norske medier i dekningen og er det så farlig?

Les også: Messi og de døde gjestearbeiderne

1. Ofrene for menneskerettsbrudd er fortsatt i skyggen

Dersom man skal motvirke sportsvasking, så må perspektivet dreies fra idrettsstjernene og over på menneskene som omverden har glemt – de som opplever menneskerettsbruddene.

Altfor ofte dropper mediene å skrive om akkurat dem. Det var dette mange medier lykkes godt med før VM. Men dersom man glemmer ofrene, har man egentlig gjort noe for å motvirke sportsvaskingen?

2. Myndighetene granskes ikke

Vi har ikke noe behov for å forsvare Erling Haaland, Cristiano Ronaldo eller Lionel Messi og valgene de tar, men det er faktisk ikke de som har ansvaret for overgrepene som FAE, Saudi-Arabia eller Qatar begår.

Les også: Hva vil NFF gjøre med «blodpengene»?

Ansvaret ligger primært hos myndighetene i de ulike statene som bruker idretten til å skyggelegge egne overgrep. Hvorfor går man ikke myndighetene mer i sømmene?

3. Idrettsmyndighetene slipper unna

Vi har gjentatte ganger bedt Premier League om å oppdatere den såkalte «eierskapstesten», slik at den vil ekskludere potensielle eiere som er ansvarlige for grove menneskerettsbrudd. Tidligere i år ble den oppdatert, slik at personer underlagt menneskerettssanksjoner ville bli ekskludert som potensielle eiere.

Oppdateringen vil dessverre ikke stoppe noen autoritære stater som står bak grove menneskerettsbrudd fra å kjøpe Premier League-klubber. Før fotball-VM lykkes man nettopp med å vise hvordan Fifa var ansvarlig for eller bidro til menneskerettighetsbrudd.

Les også: Moderne slaveri: – Jeg ser en tydelig trend i Norge

Ansvaret må plasseres der det hører hjemme

Det finnes selvfølgelig fortsatt mye god journalistikk i Norge som handler om skjæringspunktet mellom idrett og menneskerettigheter. Det er mange journalister som virkelig fortjener å bli anerkjent for arbeidet sitt, og mange har høstet velfortjent ros.

Samtidig er vi bekymret for utviklingen i pressedekningen etter fotball-VM. Skal sportsvasking kontres, må ofrene vies oppmerksomhet og ansvaret plasseres der det hører hjemme.