Gå til sidens hovedinnhold

Ikke gjør rasebiologi greit igjen

En doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo vil ha mer fokus på rasebiologi, og har forslag til hvordan det å klassifisere folk basert på hudfarge og ansiktstrekk skal bli akseptabelt igjen. Vil vi virkelig dit?

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Om du ønsker at folk skal være stolt av sin rase, om du vil dømme folk basert på hudfarge og kjempe for at dette skal systematiseres i det offentlige, møter du vanligvis på noen hindringer.

For det første er det en konsensus i akademia om at rase hovedsakelig er en sosial konstruksjon.

For det andre kan det bli oppfattet som en type rasebiologi, som vi stort sett holder oss unna.

Men nå kan det se ut som om en doktorgradstipendiat vil overkomme disse hindringene ved å pynte på begreper innenfor raseteorien, slik at folk flest igjen kan bli mer rasebevisste.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det var i oktober i fjor at tyske Laura Führer fikk en doktorgrad fra Universitetet i Oslo som følge av arbeidet sitt ved OsloMet, hvor hun er ansatt som førsteamanuensis og underviser.

En doktorgrad koster over 4 millioner skattekroner. Er akkurat denne forskningen en investering samfunnet vil nyte godt av i årene framover?

* Nettavisen har gitt UiO og OsloMet tilbud om samtidig imøtegåelse til denne saken. Les svaret nederst i saken (red).

Retoriske triks

Måten stipendiat Laura Führer vil løse rasebiologiens omdømmeproblem på, er hovedsakelig ved å snakke om ordet «fenotype» i stedet for «rase». Fenotype er et begrep fra genetikken som beskriver de observerbare trekkene våre, som hud- og hårfarge. Nesestørrelse og- form trekkes også fram som et eksempel, uten at doktorgradsstipendiaten samtidig nevner at dette er en del av en kjent antisemittisk jøde-stereotypi.

For raseforskning er ikke pseudovitenskap som folk flest påstår, hevdet Führer under et foredrag hos Institutt for fredsforskning i november (rundt 11:20) Hun innrømmer i avhandlingen sin at det nye begrepet fenotype i praksis stort sett vil bety det samme som rase (side 13), men peker på de omdømmemessige vanskelighetene med å snakke offentlig om rase (side 31) som en motivasjon for å begynne å bruke nye ord.

Les også: Noen ganger må man bare ta en ordentlig titt inn i budsjettet for å se hva MDG driver med

I tillegg kan det være enklere å snakke om fenotype, mener Führer, fordi fenotype peker eksplisitt på observerbare trekk, mens rase til sammenligning er et større begrep og derfor vanskeligere å forholde seg til empirisk.

Her støtter hun seg på andre sosiologer som klager over at det til nå ikke har vært så lett å «konseptualisere rase på en konkret måte som lar seg bruke i de bredere sosiale og politiske strømninger» (side 46). Vi oppnår jo ikke tilstrekkelig nøyaktighet hvis mennesker skal registreres og klassifiseres basert på diffuse variabler som kan selv-rapporteres. Om identitetspolitikken skal spisses til å bli et enda skarpere våpen, trengs presise verktøy.

Stopp gjerne opp her og vurder hvor positivt det er å gjøre rasebiologi som verktøy for «politiske strømninger». Hvilke erfaringer har vi på dette området?

Å erstatte et følelsesladd ord («rase») med et som er teknisk/tørt («fenotype») er selvsagt lurt om du vil ha gjennomslag for omstridte saker ved å gjøre begrepet mindre følelsesladd. Et eksempel på dehumanisert ordbruk er som da «fosterantallsreduksjon» kom inn som alternativ for «tvillingabort».

«New public management» med på laget

Kulturrådet er - såklart! - allerede på ballen. De er i gang med å «jobbe systematisk med data» for å kartlegge synlig etnisitet blant deltakere i kultur-Norge. Synlig, altså folks genetiske fenotype.

Er det noe byråkrater elsker, er det å leke seg med mer eller mindre relevante data i Excel, og formulere mål for fagområdet sitt basert på disse. Og her er en annen av genistrekene i avhandlingen: Ved å gjøre den nakne hudfargen til et målbar kategori framfor det noe mer ulne begrepet «rase» kan hun få «New public management»-maskineriet med seg på laget.

Det som kan måles kvantitativt er det som teller for staten. Slik kan byråkratiet igjen bli en aktiv deltaker i rasebiologien ved å gruppere, måle, sette mål og delegere.

Les også: Kulturrådet gjenoppretter arvesynden

Kulturfolk har reagert: Trond Åm som er daglig leder for Litteraturhuset i Trondheim sa for eksempel til Subjekt at «vi kommer aldri til å stå i døren og registrere hvilke av våre besøkende som er brune i huden. Det tror jeg de fleste ser det problematiske med».

Daglig leder Marianne Hultman ved Oslo kunstforening mente at et statlig kontrollapparat som krever rapportering av ansattes kulturelle sammensetning vitnet om hvor lav tillit Kulturrådet har til innbyggerne.

Om Kulturrådet og andre statlige aktører likevel klarer å innføre slike kontrollregimer, hva skal alt dette lede til?

Ser til USA

Laura Führer gjør det klart at fargeblindhet, altså det å prøve å behandle folk som individer uten å forskjellsbehandle basert på hudfarge, er et enormt problem som vi må få slutt på (side 54). Ja, dette virker opp-ned for folk flest, men det er en sentral del av «kritisk raseteori» som blir stadig mer populært i akademia.

Den tyske forskeren støtter seg i doktorgraden på meningsfeller som mener at fargeblindhet er «overfladisk overføring av liberale prinsipper til rasespørsmål», og at problemer vi ser i USA skyldes for mye fargeblindhet.

Les flere kommentarer fra Are Søberg

Blant amerikanske universiteter er rasebasert segregering på vei inn igjen:

43 prosent av amerikanske universiteter og høgskoler har nå rasesegregerte bofellesskap, mens 72 prosent har egne graduation-seremonier for en eller flere etniske grupper. Universitetene der har altså tatt steg tilbake til rasesegregeringen Martin Luther King og mange andre kjempet imot, mens Führer gir uttrykk for at de ikke har blitt rasebevisste nok.

Hun vil også ha denne rasebevisstheten hit til Norge. Den UiO-sponsede doktorgraden hennes inneholder en intervjudel hvor hun har snakket med folk med forskjellig etnisk bakgrunn. Der er hun spesielt begeistret for intervjuobjektet Rian som fortalte at han var «veldig stolt av sin hudfarge» (side 145) og at han var glad i å snakke åpent om hvordan hans identitet var knyttet til hans rase.

I en passasje Führer gjengir detaljert, fordi hun mener Rian støtter hennes poeng, forteller han at Norge dessverre ikke har et språk som åpner for å snakke like eksplisitt om rase som USA har, og han beklager at dette begrenser muligheten for å posisjonere seg i rasemessig forstand.

Les mer fra Norsk debatt

Rasisme bygges ovenfra

Den akademiske ytringsfriheten skal stå sterkt i Norge, men å finansiere det som kan oppfattes som en «makeover» av gammel rasebiologi må være noe av det aller dårligste å bruke penger på for staten vår, som allerede går med 300 milliarder kroner i oljekorrigert underskudd.

Hva tenker ledelsen ved UiO og OsloMet om å begynne å hente fram igjen gamle begreper som kanskje vil kunne brukes politisk?

Mens det en gang var staten som skulle bekjempe rasisme blant folket, kan det se ut som om det nå er staten som vil finansiere mistenkelig like ideer. La oss kutte ut det.

* Universitetet i Oslo og OsloMet har fått tilbud om samtidig imøtegåelse til denne kommentaren fra Are Søberg, og svarer dette:

Misvisende om forskning fra Søberg

Are Søberg (kjent som Sløseriombudsmannen) har gjort det til sitt varemerke å slå hardt og sette ting på spissen. Det må han få lov til, men i dette tilfellet mener vi at han presenterer en feilaktig og misvisende fortolkning av Laura Führers forskning.

Doktoravhandlingen hennes handler ikke om rasebiologi, men om hvilken rolle hudfarge faktisk spiller i mange sammenhenger i Norge i dag. I internasjonal forskning på rasisme forsøker man å finne frem til gode begreper som kan si oss noe om hvordan mennesker reagerer på andre menneskers hudfarge og hvorvidt dette danner grunnlag for diskriminering og rasisme.

Laura Führer bruker begrepet fenotyp for å få tak i hvordan deltakerne i studien opplever at andre tolker deres utseende, som øyenfarge, hudfarge og hår, og hvordan de forstår både seg selv og andre på bakgrunn av dette.

Vi ønsker oss alle et samfunn fritt for rasisme, men Laura Führers forskning og flere andre studier viser dessverre at diskriminering fortsatt skjer på basis av hudfarge.

Führers avhandling er et viktig bidrag til å forstå hvordan ulikhet skapes i Norge i dag og derav hvordan diskriminering kan bekjempes.

Tilsvaret er signert av:

  • Laura Führer, førsteamanuensis OsloMet og tidligere stipendiat i sosiologi ved Universitetet i Oslo
  • Mette Andersson, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Führers veileder
  • Grete Brochmann, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, disputasleder i Führers disputas
  • Katrine Fangen, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, ledet bedømmelseskomiteen
  • Inger Furseth, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, forskningsleder ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi
  • Führers biveileder, Anniken Hagelund, instituttleder ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Kommentarer til denne saken