Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Mens Kina lider og millioner av mennesker står i fare for å dø, lyser Indias statsminister Narendra Modi av optimisme.
I år vil landet få en økonomisk vekst på rundt seks prosent, mot Kinas skarve tre prosent. «Vi skal gjøre landet vårt stort igjen», ropte han på et valgmøte i høst.
Modi følger utviklingen i Kina med argusøyne. Som alle andre ser han at «Midtens rike» er i vanskeligheter. Landet går for halv maskin, og neste år kan bli riktig ille.
Flere eksperter antyder at rundt fire millioner kinesere kan dø av omikron de kommende månedene. Smittebølgen vil uten tvil sette kommunistpartiet på alvorlige prøver.
Så hva skal de utenlandske investorene i Kina finne på nå? Trekke seg ut eller bli?
Torbjørn Færøvik
Født i 1948. Cand. philol. med historie hovedfag. Jobbet i NTB utenriks, Arbeiderbladet utenriks og NRK utenriks. Har vært forfatter på heltid siden 1999. Har skrevet tolv bøker om Kina og Asia. Mange er oversatt til fremmede språk. Har fått Brageprisen (sakprosa) tre ganger, Cappelen-prisen en gang. Holder foredrag og forelesninger, mest om Kina og andre asiatiske tema. Reiser mye i Asia.
Make in India
Apple-konsernet har allerede bestemt seg. Det vil flytte mer av sin produksjon til India. Konsernet har i en årrekke produsert flere av sine produkter, som iPhone, i Kina. Nå innser Apple-ledelsen at Kina kan bli et utrygt sted å være.
Den politiske tilstramningen under Xi Jinping har skapt et dårlig samarbeidsklima, og regimets smittevernpolitikk har gjort vondt verre. De siste månedene har Apples produksjonsbase i byen Zhengzhou vært rammet av uro og delvis produksjonsstans.
Apples beslutning har modnet over tid. Det vil også ta tid, ja flere år, å flytte tusener av arbeidsplasser til India. Ifølge analytikere i JPMorgan tar selskapet sikte på å produsere 25 prosent av alle iPhones i India innen 2025. I dag står landet for bare fem prosent av selskapets iPhone-produksjon. Jobben gjøres i praksis av Foxconn, et taiwansk selskap.
Et stort antall høyteknologiselskaper har allerede etablert seg i India, og flere er på vei.
Les også: Kineserne har fått nok
Også andre bransjer har begynt å interessere seg for India som produksjonsland. Like etter at han ble statsminister i 2014, startet Modi en kampanje for å trekke utenlandsk kapital og ekspertise til landet. «Vi kan ikke fortsette på samme måte som før», sa han. «Vi må åpne opp og bli en del av den globale økonomien.»
Resultatet ble en storstilt kampanje, «Make in India».
Modi reiste fra delstat til delstat og ba lokale ledere om å skjerpe seg. Regjeringen, for sin del, ville bidra med milliarder til ny infrastruktur, nye skatteregler og forenklet lovgivning.
Ikke minst det siste, for India har siden uavhengigheten vært en sump av byråkrati og sendrektighet.
Landet som byr på alt
Da India ble fritt i 1947, hadde landet stort sett samme utgangspunkt som Kina. Begge var fattige, men folkerike.
I dag er Kinas bruttonasjonalprodukt fem ganger større enn Indias. Store, tungrodde India havnet i en blindgate, mens Kina klarte å ta de rette grepene. Særlig i de viktige årene etter Maos død, da landet åpnet seg for utenlandske investeringer og liberaliserte økonomien.
I mellomtiden strevde India med det som så foraktelig ble kalt «den hinduistiske vekstraten», en økonomisk vekst på to til tre prosent i året. Det var for dårlig.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Først tidlig på 1990-tallet begynte India å liberalisere sin økonomi. Men mange av tiltakene var halvhjertede, og selv om de indiske lederne – offisielt – ønsket utenlandske investorer velkommen, var det få som lot seg friste.
Statsminister Modi er en omstridt person og anklages av sine politiske motstandere for å være en «indisk Trump». Han nyter likevel stor popularitet blant landets hinduistiske flertall.
Ved valget i 2019 vant hans folkeparti, Bharatiya Janata Party, en overlegen seier. Dermed fikk han det mandatet han trengte for å videreføre sin økonomiske politikk.
Under Modi har indisk økonomi vokst med mellom sju og ni prosent i året. Unntaket var kriseåret 2020, da økonomien krympet med seks prosent på grunn av covid-19. Storbyer som Mumbai (Bombay), Chennai, Bangalore og Hyderabad har som mål å bli vekstmotorene i det planlagte oppsvinget.
Overalt lyser plakater med slagord som ønsker «verden» velkommen til «landet som byr på alt».
Gjennomsyret av korrupsjon
De siste årene har USA, Japan og Singapore vist størst interesse for å investere i India. Kinesiske selskaper har også etablert seg, men regjeringen i New Delhi vil ikke ha for mange av dem, for Indias forhold til Kina er ikke særlig godt.
Så sent som i forrige uke barket kinesiske og indiske grensesoldater sammen i Himalaya. Vestlige selskaper som har fått nok av Kina, er imidlertid hjertelig velkommen.
India byr på mange fordeler som produksjonsland, og Modi minner til stadighet om dem. Landet har rikelig tilgang på arbeidskraft, og den er langt billigere enn den kinesiske.
Les også: Saken er nemlig den: Kina går ikke lenger så bra
Høyteknologiske selskaper som vil etablere seg, har tilgang på hundretusener, hvis ikke millioner, av høyt utdannede ingeniører. Med sin fortid som britisk koloni har India også et stort antall engelsktalende innbyggere, hvilket gjør kommunikasjonen lettere.
India er dessuten et land som styres ved lov, og det holder sine valg med jevne mellomrom og uten særlig besvær. Kort sagt, India er forutsigbart.
Men kjennere av landet vet at det også har sitt å stri med. I likhet med Kina er det gjennomsyret av korrupsjon.
Transparency Internationals korrupsjonsindeks rangerer 180 land, fra de minst korrupte til verstingene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. India er nummer 80, Kina nummer 66. Indiske aviser skriver nesten daglig om nye tilfeller av grov korrupsjon i både offentlig administrasjon og i næringslivet.
Les også: Naivt å tro at demokratiet må vinne
I Kina styres domstolene av partiet, og lovverket er mangelfullt. I India er lovene mange og detaljrike, men rettens kvern maler langsomt, og sakene hoper seg opp. Mange tiltalte må vente i årevis før dommen faller.
En stor tung elefant
India har også en lang vei å gå før infrastrukturen blir god nok.
Etter at reformatoren Deng Xiaoping grep rattet på slutten av 1970-tallet, satset Kina maksimalt på å bygge nye veier og moderne tog. Havner ble utvidet og modernisert, og landet fikk et stort antall nye flyplasser. Beijing Daxing Airport ble innviet i 2019.
Når Kina vender tilbake til normalen, vil den være i stand til å håndtere 200. 000 000 reisende i året. Rajiv Gandhi Airport i Delhi, som ble åpnet i 2008, tar hånd om 40 millioner i året.
Det tar tid å snu ene elefant, sier inderne. Og India er nettopp det, en stor og tung elefant som nå skal tilpasse seg en ny tid.
Mulighetene er mange, men det er også farene. En av dem er befolkningsveksten. Til neste år vil India passere Kina og bli det mest folkerike landet i verden. Da vil begge ha godt og vel 1,4 milliarder innbyggere.
For India blir det livsviktig å få alle arbeidsdyktige i arbeid. Kanskje utenlandske investorer kan hjelpe landet et stykke på vei?