Gå til sidens hovedinnhold

Ingen grunn til å misunne Petter Stordalens sugerør i statskassen

Statsstøtten er bare et lite plaster på en avkuttet pulsåre.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

De siste ukene har avisen Klassekampen og en rekke økonomer bekymret seg over at store selskaper får mer i korona-kompensasjon enn små bedrifter.

Inntrykket som er skapt er at noen få søkkrike eiere har levd høyt på skattebetalernes penger, og det klare målet bak kampanjen har vært å få Stortinget til å senke maksimalgrensen på 80 millioner kroner per måned.

Hardkjøret passer regjeringen greit. De foreslo opprinnelig 50 millioner kroner, men grensen ble hevet av den såkalte «firerbanden» med Fremskrittspartiet i spissen.

Og i januar fikk Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet utvidet ordningen fra april (som regjeringen foreslo) til ut juni.

Nå er det nye toner: Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil sette maksgrensen til 30 millioner og redusere kompensasjonen for tap når tapene er over 10 millioner kroner i måneden.

Det er et dårlig og lettvint forslag som bygger på logiske feilslutninger.

  • Støtten til små bedrifter trenger ikke være avhengig av støtten til de store.
  • Store bedrifter får mye kompensasjon fordi tapene deres er store.

Nettavisen går bra og har ikke fått fem øre i koronastøtte. Men vi forstår at bransjer som er blitt nedstengt av politiske vedtak også må få en kompensasjon for de politisk vedtatte tapene.

Når en frittstående sportsbutikk får holde åpent, mens konkurrenten i et kjøpesenter må holde stengt, så er det en urimelig skjevhet.

Likeså har en hel hotell- og restaurantnæring opplevd forretningsnekt på nokså tynt faglig grunnlag. I det minste kan det oppleves som en urimelig forskjellsbehandling å nektes å servere et glass vin til maten og dermed stenge restauranten - mens Vinmonopolet holdes åpent etter ramaskrik.

Poenget er at dette er en kompensasjonsordning. Og da er det relativt logisk at et hotell med 500 rom har større tap enn et hotell med 50 rom.

De første månedene av pandemien ble kompensasjonsordningen forvaltet av Skatteetaten, som delt ut rundt syv milliarder kroner i erstatning til næringslivet. Deretter gikk jobben til Brønnøysundregistrene, som har delt ut 1,5 milliarder kroner.

De største mottakerne er store bedrifter som Scandic Hotels, Hurtigruten Pluss, Fjord Line AS og Color Line - altså typiske mottakere som hoteller, restauranter og passasjertrafikk på skip.

Med andre ord: Kompensasjonsordningen dekker bare en del av tapene som kommer etter nedstengning av virksomheten.

I debatten har det spredt seg noen myter, og den største feiloppfatningen er at ordningen er skreddersydd for de store virksomhetene. Det er rett og slett feil.

Det man kan søke om å få erstattet er en andel av faste, uunngåelige kostnader - som husleie, strøm, forsikring og rentekostnader.

Du får ikke fem øre hvis ikke omsetningen har falt med over 30 prosent, og andelen faste, uunngåelige kostnader du kan søke om blir barbert med 20-50 prosent, avhengig av måned.

Myten: I motsetning til hva mange tror, er ordningen dårligere for de store enn for de små virksomhetene. Årsaken er et skråtak på tilskudd: Beregnet tilskudd over 30 millioner kroner ble halvert, og det ble satt tak på 50 til 80 millioner kroner avhengig av måned i ordningen hos Skatteetaten for 2020.

Oppsummert: Både små og store selskaper får bare erstattet en liten del av sine faste, uunngåelige kostnader. Og de store får barbert støtten på grunn av nedjustering av beløpet og et maksimalt tak.

Da ordningen ble flyttet til Brønnøysund, ble reglene justert. Logikken er den samme, men ordningen er litt bedret for de store selskapene ved at grensen for «barbering» ble hevet fra 30 til 60 millioner kroner i måneden, og taket satt til 80 millioner kroner.

Men fortsatt er det altså slik at ordningen er best for alle som gjør krav på mindre erstatning enn 60 millioner kroner i måneden, og dårligere jo større omsetningstall og faste, uunngåelige kostnader du har.

Så hvordan har det gått for de angivelige «støttebaronene»?

Svaret er enkelt: Ingen har tapt mer penger på koronanedstengningene.

Embed

Ser vi på det halve året Skatteetaten forvaltet ordningen, ble det utbetalt 7,0 milliarder kroner i erstatning. Til sammenligning hadde bedriftene 15,9 milliarder kroner i faste, uunngåelige kostnader.

Hotelleier Petter Stordalen, Color Line-hovedeier Olav Nils Sunde og de andre bedriftseierne måtte altså selv dekke 8,9 milliarder kroner i faste, uunngåelige kostnader.

Etter at Brønnøysund overtok, er de tilsvarende tallene at staten har dekket 1,5 milliarder kroner av de de uunngåelige, faste kostnadene på totalt 3,4 milliarder kroner.

Støttebaronene har blitt milliardtaperne, og det er altså bedriftene selv, kreditorene og eierne som har betalt 10,8 milliarder kroner for å dekke faste, uunngåelige kostnader.

I disse dager kommer regnskapstallene som viser fasiten etter koronaåret 2020. Hurtigruten har et underskudd på 1,7 milliarder kroner, mens Petter Stordalens Nordic Choice har et inntektsfall på fem milliarder kroner.

Det er ingen grunn til å misunne hotell- og restauranteier Petter A. Stordalen sugerøret i statskassen når pengene renner ut i stride strømmer.

PS! Hva mener du? Er det rimelig at staten betaler erstatning når bedrifter må stenge som følge av politisk besluttede koronatiltak, eller er dette en risiko kapitalistene selv må bære?