På mange måter er det litt underlig at ett enkelt TV-program med temaet eldreomsorg skremmer en hel nasjon på beina. En eldreomsorg som «vi alle» visste at vi som nasjon har løst på en langt fra tilfredsstillende måte.

Men det er når elendigheten kommer inn i stuene våre, at vi virkelig går berserk. Men hvorfor har vi ikke gått berserk tidligere? Og hvorfor godtar «vi alle» at slike reportasjer dukker opp med jevne mellomrom uten at ting har blir bedre?

Svaret er ganske enkelt: I vår kultur har eldre en lav status, og satsingen på eldreomsorgen blir deretter. Derfor er jeg stygt redd for at Brennpunkt kan lage et nytt eldreomsorgs-program om tre-fire år hvor alt stort sett er som i dag.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Prestisje

Å bygge veier og nye kulturhus gir prestisje. Tunneler og vannledning likeså. Selv med gigantiske milliardsprekker. Slik prosjekter lanseres i rasende fart, vedtas og kostnadssprekkene dukker opp nesten før første spadestikk.

Allikevel spar vi i vei. Bare kostnadsoverskridelsene på reservevannforsyningen til Oslo og Fornebubanen er mer enn ti milliarder kroner.

Noen flere ansatte i eldreomsorgen kunne man sikkert fått for dette beløpet?

Les også: Livet med Parkinson: «Shaken, not stirred»

Eldre sykler ikke

I en egen, litt mindre pressemelding etter hovedpressemeldingen fra Oslo kommune angående budsjett 2023, presenteres et prosjekt for eldre:

… hver bydel i Oslo skal få tilgang til en egen klinisk ernæringsfysiolog fra 2023, sier byråd for helse, eldre og innbyggertjenester, Robert Steen.

Mange eldre som bor hjemme i dag risikerer å få ulike sykdommer, redusert helse eller funksjonsnedsettelser fordi de er enten feil- eller underernærte. Det betyr at eldre oftere enn nødvendig får forlenget sykehusoppholdet, blir innlagt på nytt, får økt behov for mer omfattende tjenester og tidligere behov for sykehjemsplass. Hittil er det bare noen bydeler som har hatt tilgang til klinisk ernæringsfysiolog.

Totalsum avsatt: 7,5 millioner, ikke euro, men kroner.

I tillegg kommer en rosa buss for å bedre de eldres mobilitet i bydel Østensjø: kroner tre millioner.

I hovedpressemeldingen nevnes sykkel spesielt:

25 kilometer ny sykkelvei: 600 millioner kroner.

Penger finnes altså. I alle fall hvis du liker sykkel. Men la oss heller ikke glemme de 600 millionene Oslo har brukt på å kjøpe opp private barnehager.

Dette forteller oss noe om prioritering. Eldre blir systematisk nedprioritert.

Les også: Kan man rygge inn i fremtiden?

Nye tanker

De to eneste styringsdyktige partiene i Norge har frem til nå vært Arbeiderpartiet og Høyre. Men hva de har gjort de siste ti årene innen eldreomsorg, er vanskelig å se.

Antall eldre stiger. Likeså antall demente. Sykehjemsplasser bygges ned. Kommunene løser eldreomsorgen svært forskjellig, og med store sprik i hva de bruker av penger.

I «Debatten» fremsto statsråd Ingvild Kjerkol og helsepolitisk talskvinne i Høyre, Tone Wilhelmsen Trøen, som særdeles tafatte.

De var kronisk på defensiven og kom ikke med noen konkrete tiltak som kunne berolige seerne.

Lukten av profesjonsstrid

Mer offensiv var Fremskrittspartiet og Bård Hoksrud. I beste John Alvheim-ånd vil han ha en statlig finansiering av kommunal eldreomsorg for å sikre kvalitet, og utjevne kvalitetsforskjeller mellom kommunene.

Nå er det kanskje på tide å teste denne modellen, slik at vi slipper Kjerkols evinnelige uttalelser om at eldreomsorg er et kommunalt ansvar. I tillegg ivrer han for å opprette 2500 nye studieplasser for sykepleiere og bevilge en eldremilliard. Hvorfor ikke to eller tre, Hoksrud?

Leder av Fagforbundet, Mette Nord, lanserte også noen helt konkrete tanker.

Først og fremst vil hun ha flere heltidsstillinger, økt bemanning og tenke nytt på samspillet mellom sykepleiere og helsefagarbeidere.

Målet skal være at sistnevnte gruppe kan overta flere arbeidsoppgaver fra sykepleierne, men fortsatt med sykepleierne som ansvarlige.

Alle disse tankene ble mer eller mindre skutt rett ned av den nærmest militante lederen av Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen. Det luktet profesjonsstrid lang vei.

Kanskje Larsen nå også burde slutte med alle elendighetsbeskrivelsene om hvordan det er å være sykepleier. Det fremmer ikke akkurat rekrutteringen.

Les også: Brennpunkt: Skjult kamera ble brukt som en dramaturgisk effekt for å få «bra TV»

Bachelor i servering

For egen del må jeg legge til at under et kort sykehusopphold nylig, ble jeg meget overrasket over at sykepleierne serverte meg maten, ryddet, redde sengen og gikk noen små ærend. Veldig hyggelig gjort, men dette må være oppgaver som en bachelorutdannet person ikke skal utføre.

Livet på et sykehjem bør være så transparent som mulig. Derfor burde data fra medarbeiderundersøkelser, sykefraværstall, brukerundersøkelser og økonomi legges ut regelmessig, slik at kommunens innbyggere kan danne seg et bilde av hva som foregår.

En slik rapport må standardiseres og brukes på samme måte av alle sykehjem. Da vet det enkelte sykehjem hvem som er gode på hva, og kompetanse kan deles mellom de enkelte sykehjem og mellom kommuner. Det er en grunn til at noen er gode.

Les også: Seks timer søvn fordelt på 72 timer. Man kan jo spørre seg hvor forsvarlig det er

Ensomhet er ikke akutt dødelig

Ensomhet er ikke akutt dødelig. Det vil aldri stå på en dødsattest at ensomhet var dødsårsaken. Men det kunne ha stått, at ensomhet gjorde vedkommendes liv tristere og bidro dermed til en tidligere død.

Derfor bør man satse i langt større grad på bofellesskap under kyndig overvåking. Terskelen for å komme inn på sykehjem må også senkes. Mange eldre som bor hjemme, er redde og engstelig og vil ha sykehjemsplass, noe de ikke får.

Det er helt forferdelig å tenke på at eldre skal ende sine liv i engstelse og ensomhet.

En annen tanke er livsløpshus. Et livsløpshus er en bygningsmasse som inneholder barnehage, studenthybler og eldre i bofellesskap/sykehjem.

Et slikt «Hus» vil syde av liv. Et felleskjøkken på stedet sørger for matlukt og god mat. Åpen kafé for alle. Inklusive naboer. Allrom hvor alle kan møtes eller leies ut til arrangementer. For pårørende vil det være mye hyggeligere å komme på besøk et slikt sted enn på et vanlig sykehjem. Her kan den eldre faktisk spise middag sammen med sin besøkende sønn. Sammen med en sprudlende halvliter.

Les også: Når vi blir 96

Total avsporing

Å dreie diskusjonen om en god eldreomsorg til en diskusjon rundt velferdsprofitører og konkurranseutsetting, er en total avsporing.

I dag er det aller meste av vår eldreomsorg utført av kommunalt ansatte. Det er ikke de private som skal redde norsk eldreomsorg. Kommunene skal ha full kontroll over omsorgsoppgavene. Men om det er kommunenes egne ansatte eller private ansatte som utfører oppgavene, burde være helt uinteressant så lenge ting fungerer.

Men ideologi er ideologi. Bra for noen få. Mindre bra for de fleste.

Mulighetene er mange i norsk eldreomsorg. Når det alltid bevilges penger til kostnadsoverskridende prosjekter, betyr det at penger finnes.

Men det ligger også i kortene, at du og jeg må skjerpe oss i vår holdning til eldre mennesker.

Flere fagpersoner må utdannes og ansettes i fulle stillinger. Deltid gir den eldre altfor mange personer å forholde seg til. Politikere må ta grep og lage gode strategiske planer, som brytes ned i operative tiltak i hvert enkelt budsjettår.

Profesjonene må vise langt større fleksibilitet og spinne gode nettverk rundt den enkelte eldre etter vedkommendes behov.

Nå haster det med å få gjort noe.

Eldrebølgen kommer. Men bare dersom noen tar bølgen først.