Gå til sidens hovedinnhold

 Ingen vaksine kan kurere tapet av oljeinntekter 

Jonas Gahr Støre blir ofte beskyldt for å vingle, men på ett område holder Ap-lederen stø kurs.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Selv om oljeinntektene vil stupe i årene som kommer, skal det ikke kuttes i offentlige utgifter.

Korona-pandemien har litt enkelt sagt gitt nordmenn en forsmak på hva som på sikt blir en realitet. Virusets herjinger har blant annet ført til permitteringer, oppsigelser og nedlagte bedrifter. Parallelt med dette vet vi at olje- og gassindustrien sakte med sikkert skal bygges ned.

Hadde det vært opp til MDG-politikerne og deres støttespillere, ville oljekranene blitt skrudd igjen allerede om noen få år. Vi vet imidlertid at oljeinntektene som har gjort Norge til ett av verdens rikeste land ikke er der for evig. Vi må omstille oss, og den omstillingen må starte raskt.

Les også: MDG-topp vil ha prissjokk på fredags-taco: – Helt ekstremt

Den pågående pandemien bør slik sett være en tankevekker for politikerne, som i likhet med oss andre ikke kan unngå å legge merke til at stadig flere må ta den tunge veien til sitt lokale Nav-kontor.

Et parti for arbeidsfolk?

Selv om Jonas Gahr Støre «sitter greit i det», i hvert fall når det gjelder egen økonomi, er også han vitne til at vanlige arbeidsfolk må be om utsettelse på nedbetaling av boliglånet og omprioritere privatøkonomien.

Les også: Det var en gang et arbeiderparti

Støre leder i tillegg et parti som ble stiftet for nettopp vanlige arbeidsfolk. Før i tiden var dette i stor grad tradisjonelle industriarbeidere, sykepleiere og lærere. Nå er det også ingeniører og personer i ulike yrkesgrupper innenfor teknologi. Mange av disse, om enn stadig færre, har gjennom flere tiår gitt sin stemme til Arbeiderpartiet. Mange er også medlem av et LO-forbund.

Ap-velgerne har levd i troen på at partiledelsen vil ta ansvar for å forvalte Norges økonomi på best mulig måte for landets innbyggere.

Det har da også gått mer enn bra for Norge siden vi fikk tilgang på betydelige oljeressurser. Mer enn én statsminister- eller presidentkandidat i verden har sett misunnelig mot Norge når de skal drive valgkamp og tute velgernes ører fulle med alt de skal levere bare de vinner valget.

Les også: Trøfler og tøfler

Utgiftssiden på norske statsbudsjetter har, litt spissformulert, bare vært en parentes de siste 60 årene. Selv om de offentlige utgiftene har økt kraftig, har norske finansministere bare kunnet smøre budsjettene med oljepenger - og det har de til de grader gjort.

Nå bør virkeligheten så smått begynne å sige inn over ikke bare de som styrer Finansdepartementet, men også politikerne generelt.

Spesielt mener jeg Jonas Gahr Støre bør våkne opp. Jeg har fortsatt ikke hørt eller sett spor av kuttforslag som monner fra Ap-lederen.

Skatteøkning - en dråpe i havet

Det skorter imidlertid ikke på viljen til å bruke penger. Der er Støre, i likhet med så mange andre politikere, svært dyktig.

Det er ikke måte på hvor mange «gode» tiltak som skal finansieres over statsbudsjettet og gjennom offentlige midler dersom Støre blir statsminister.

Les også: Rusreformen: Nå har Ap ballen!

Bedre blir det ikke av å tenke på at de han eventuelt skal regjere sammen med, har et minst like slapt grep rundt pengesekken.

Så vet vi samtidig at Støre har vært tydelig på å øke skattene. Problemet er bare at de skatteøkningene Arbeiderpartiet legger opp til, ikke er i nærheten av å utligne de økte utgiftene som vil påløpe. Det er et regnestykke som ganske enkelt ikke henger på greip!

Det har lenge vært kjent, også for Støre, at pensjonsutgiftene vil stige formidabelt i årene fremover. Når arbeidsledigheten øker - akkurat nå på grunn av pandemien - men på sikt grunnet nedskaleringen innenfor olje- og gassnæringen, sier det seg selv at de offentlige utgiftene løper løpsk.

Arbeiderpartiet liker å omtale seg som et styringsdyktig og ansvarlig parti. Slik sett vil jeg påstå at de har en lemfeldig omgang med fakta. Et parti som ikke evner å sette inntektssiden opp mot utgiftssiden når de skal styre et land, bør innbyggerne vokte seg vel for å gi sin stemme til.

Her kan du lese flere innlegg fra Jan Petter Sissener.

Minstepensjonister og milliardærer

Selv om Jonas Gahr Støre mer eller mindre fortjent må tåle fokus på sin egen formue, kommer han ikke unna det faktum at partiet han leder gjør det de kan for å skape vansker for de som «har så de klarer seg».

Vi snakker da ikke nødvendigvis om de som har millioner eller milliarder av kroner på bok, men også de som er formuende i kraft av en nedbetalt bolig eller har verdiene sine i ulike selskaper.

78 år gamle Alfhild som har blitt enke med minstepensjon og bor i en nedbetalt enebolig, skal skattes ihjel. På den andre siden tror jeg heller ikke Støre & Co har tenkt på konsekvensene dersom eksempelvis 10 av landets milliardærer velger å flytte utenlands og ta med seg eller selge ut sine virksomheter.

Svaret er enkelt: Færre arbeidsplasser og mindre inntekter.

Les også: Det lysner for Jonas

I helgen skal Arbeiderpartiets landsmøte konkludere med hva partiet skal gå til valg på kommende høst. Jeg har ingen forventninger til at vi vil få noen store overraskelser. Spørsmålet er heller hvilke av Aps fanesaker som blir en realitet dersom partiet inntar regjeringskontorene etter valget.

Det er jo nemlig ikke slik at Støre kan gjøre som Gerhardsen og regjere på egenhånd. Aller helst ser Støre for seg en rødgrønn regjering hvor Ap sammen med Senterpartiet og SV kan utgjøre et flertall. Det kan holde hardt. Trolig er en slik konstellasjon også avhengig av støtte fra eksempelvis MDG.

Resultatet av et samarbeid mellom Ap og MDG har vi allerede sett i praksis i Oslo. Til de som ikke bor i hovedstaden og har fått merke dette på kroppen: Dere har lite å glede dere til!

Meningsløse kutt

Det er fristende å nok en gang ramse opp alle de meningsløse tiltakene Raymond Johansen og Lan Marie Berg har iverksatt i Oslo. Jeg mener også det er god grunn til å gjøre det med tanke på at dette kan bli en realitet i hele landet dersom MDG enten blir sittende i regjering med Ap, eller at Støre & Co er avhengig av MDGs støtte for å få flertall for budsjettene sine.

Det er dessverre en teori som kan bli praksis før vi har fått bukt med pandemien.

Les også: Vi må avsløre de grønne bløffene

Det budsjettet byrådet i Oslo la frem i fjor høst var svært stramt. Eksempelvis må skolene klare seg med nesten en halv milliard mindre de neste årene. Barnehager og eldreomsorg må tåle nedskjæringer på nesten én milliard kroner. Faktum er imidlertid at Oslo kommune har gått med 3,9 milliarder kroner i overskudd siden Raymond Johansen ble byrådsleder, men likevel gikk byrådet inn for å kutte 1,1 milliarder kroner - og SV-byråd Inga Marte Torkildsen skrek opp om at alt ville bli så meget bedre om Oslo kommune hadde sitt eget oljefond.

Det byrådet ikke ønsker å snakke om, er bompengeavtalen de kunne inngå med regjeringen. Ved eksempelvis å redusere prisene noe i kollektivtrafikken og kutte prisen på bompenger, ville byrådet få tilgang til 5,2 milliarder kroner. I praksis kunne de kuttet bompenger bare for el-biler, men likevel fått tilgang til milliardbeløp.

Det kan ikke være annet enn prinsipper og prestisje som fikk byrådet til å si nei. At Ap hadde sagt nei uten samarbeidet med MDG er imidlertid lite sannsynlig.

Her kan du lese flere innlegg fra Norsk debatt.

Byrådets sløseliste

I stedet har byrådet for eksempel brukt rundt 65 millioner kroner på kjøp av veldrevne private barnehager, 35 millioner på ny kafé og toalettbygg på Huk, 104 millioner på rasering av trær i Olav Vs gate, 120 millioner på bekkeåpning i Hovseterdalen og parkanlegg til over 6,2 millioner kroner ved Sognsvann.

Og dette er for ordens skyld bare noen av postene på byrådets «sløseliste».

Oslo-byrådet har kun seg selv å takke for de mange meningsløse kuttene som de fikk vedtatt gjennom budsjettbehandlingen. Og dette gjelder altså kun for hovedstaden. Jeg tenker med gru på hva som kan bli konsekvensene dersom Arbeiderpartiet og MDG i tospann får hånd om det oljefondet Inga Marte Torkildsen har bedt om tilgang til.

Det finnes ingen vaksine som hurtig kurerer tapet av oljeinntekter, og det finnes trolig ingen vaksine for næringslivet mot konsekvensene av et rødgrønt regjeringsalternativ.

En fattig trøst må være at bivirkningene av en slik «pandemi» kanskje blir noe mildere hvis MDG havner under sperregrensen.