(Fredriksstad Blad): Tenk deg at du går inn i livets aller siste fase.

Etter å ha bodd hjemme og vært selvhjulpen gjennom et langt liv, innvilges du omsider sykehjemsplass av kommunen du har skattet til i årtier. Det er bare et «lite» men: Du blir spurt om det midlertidig er greit at du deler rommet med en vilt fremmed. Det skal være en kortvarig løsning, sier kommunen.

Hvor lenge er det rimelig å akseptere at du må ha det slik? Én uke? To uker? Én måned? For enkelte er svaret dessverre «mye, mye lenger enn som så». I mer enn ni måneder måtte en eldre mann bo på denne måten ved et sykehjem i Fredrikstad i fjor.

Han opplevde tiden på delt rom som uverdig, og ga uttrykk for at han «sist i livet» ønsket å ha mulighet til å trekke seg tilbake og være alene når han ønsket det.

Denne historien kommer fram i den ferske årsrapporten fra Brukerombudet i kommunen, men er langt fra unik. I september fortalte Fredriksstad Blad om 88 år gamle Inger Berit Hansen. Hun hadde da bodd bak et skjermbrett på et dobbeltrom i nesten ett år.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

En tredje sak handler om en blind rullestolbruker med nedsatt hørsel, som ble innvilget langtidsplass da han var 91 år gammel. Han måtte ta til takke med en plass på Fredrikstad korttidssenter i trekvart år. Kona var dypt fortvilet og fortalte Brukerombudet at hun følte at hun ikke ble hørt.

Så stor er pågangen for en sykehjemsplass i Fredrikstad nå, at 32 sterkt pleietrengende til enhver tid må dele rom.

Det til tross for at det i den nasjonale forskriften for sykehjem heter at «sengerom som hovedregel» skal være enerom. På Fredrikstad kommunes nettsider forsikres det at alle som har langtidsplass på sykehjem, har enerom med eget bad.

Hvem ville akseptert noe slikt

Man kan spørre seg hvilke andre grupper i befolkningen som ville akseptert noe slikt. Svaret er trolig «ingen». De eldste blant oss har blitt noe av en taus minoritet, som enten ikke tør, eller vil si ifra. For hver sak som finner veien til nyhetsbildet, finnes det ti andre vi aldri får høre om.

Fordi de eldre enten ikke vil være til bry, tør å si ifra – eller vet hvordan de skal gjøre det.

«For mange er det vanskelig, og for noen, tilnærmet umulig å melde fra eller klage. Ingen ønsker å være «den vanskelige». Noen er redde for å klage, redde for hvordan en klage blir tatt imot og redde for at en klage skal få konsekvenser for den det gjelder», oppsummerer Fredrikstad kommunes brukerombud Barbro Wærnes.

Les også: Livet på sykehjem er mye verre enn det som vises i NRK Brennpunkt

I så måte blir situasjonen med ufrivillig dobbeltrom på sykehjem bare eksempelet som kan brukes til å illustrere det egentlige og vesentlige problemet her; nemlig at tausheten undertrykker det som burde vært en langt større debatt om hvilke tilbud vi faktisk gir til våre eldre.

Det oppstår en politisk blindsone, helt til for eksempel NRK Brennpunkt, med dunder og brak, ruller ut elendigheten rundt i Kommune-Norge. Da kommer debatten om en verdig alderdom – og hvordan den egentlig bør arte seg.

Før strømpriser, bompenger og andre debatter like raskt igjen tar over det offentlige ordskiftet.

Men hvor lenge til skal det fortsette slik før de eldre blir noe mer enn en homogen, taus masse? Trolig ikke særlig mye lenger.

Den tause minoriteten er i ferd med å vokse seg stor

For den tause minoriteten er i ferd med å vokse seg stor, robust og etter hvert innflytelsesrik. Frem mot 2040 vil det bli 12.000 flere innbyggere i aldersgruppen over 70 år i Fredrikstad.

Eller også illustrert slik: Like mange som til sammen stemte på de seks partiene SV, Sp, KrF, Venstre, MDG og Rødt ved siste kommunevalg i Fredrikstad.

Det vil definitivt merkes på så mange vis, for dette er innbyggere som ikke like stilltiende og taust vil akseptere svikt i tjenester og tilbud som samfunnet har vært vant med. Samtidig rigger norske kommuner seg for å løse eldreomsorgen på nye og så langt til dels eksperimentelle måter.

Alt må gjøres smartere, mer innovativt og kostnadseffektiv enn i dag. Om ikke, vil en kommuneøkonomi som allerede er i knestående fullstendig implodere.

Om sju små år må helse- og velferdsbudsjettet i kommunen økes med 1,3 milliarder kroner og bemannes opp med nye 1000 årsverk – gitt at stadig flere brukere skal få tjenester etter dagens standard. Det forstår enhver vil være umulig.

Det har vært snakket om et eldreopprør i mange år nå, men har det noen gang egentlig kommet?

I så fall snakker vi bare om krusninger i overflaten sammenlignet med hva som er i vente når de virkelig store alderskullene skal utforske innsiden av norsk eldreomsorg i tiden fremover – på samme tid som alt må gjøres mer kostnadseffektivt.

Det er neppe å ta for hardt i å anta at det ikke vil gå fullt så stille og rolig for seg som vi tradisjonelt har vært vant til.