(Bergensavisen): Som reproduktiv kvinne i 2023 skal jeg være takknemlig. Jeg har så mange prevensjonsmidler å velge mellom at jeg omtrent slipper å bli ufrivillig med barn, og nesten kan ha et fritt seksualliv. Er jeg ikke heldig?

Er jeg ekstra heldig, får jeg oppleve de fantastiske (bi) virkningene av prevensjonen, utover den åpenbare: å slippe barn. Majoriteten av prevensjonsmidlene inneholder hormoner og kan by på; manglende seksualdrift, vektøkning, depresjon, kviser, hodepine og humørsvingninger.

De tryggest og eneste virkelig anbefalte er i tillegg invaderende og like lite kjekke som sine navn, stav og spiral.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Nylig var jeg så heldig å få ta del i opplevelsen for andre gang. Spiral skulle skiftes, en ny skulle settes inn. «Kjapt og gæli», blir man fortalt at det skal være. Min opplevelse var alt annet.

Livmoren måtte måles for at størrelse på instrumentet skal «passe inn». Jeg hylte som en slakteferdig gris idet de kaldeste instrumenter og redskaper ble presset inn i åpninger på kroppen som opprinnelig bare har vært assosiert med nytelse mens jeg sprikte på en stol som ga assosiasjoner til de uhyggelige tannlegebesøkene som barn.

Den tålmodigelegen forsøkte flere ganger før hun måtte gi seg. Fysiologiske sammentrekninger i livmoren gjorde den ikke mottakelig for denne finurlige spiral-saken. Det var rett og slett ikke mulig.

Kroppen har sagt sitt. Jeg ble oppgitt. Følte meg dårlig.

Mest av alt fordijeg kanskje kunne vært litt mer chill og avslappet. Dette er jo slikt vi kvinner bare må tåle, med mindre vi tåler bedre å få barn. Det skal jo tross alt være ubehagelig å sette inn spiral, og ubehagelig er jo noe annet enn smerte. Er jeg en stor pyse, fordi jeg ikke tåler den fysiske smerten kvinner skal tåle?

Les også: Når fedre kaller deg knulledukke på Facebook

På vei ut slo jeg av en prat med resepsjonisten på legekontoret om prevensjon. Vi var i grunn enige om at ingen av alternativene som finnes er problemfrie eller smertefrie. «Alt vi kvinner må gjennom», sier hun med et smil. Selv om vi spøker, demrer det et snev av alvor i samtalen.

I ettertid spør jeg meg selv hvorfor vi «må» det, om vi egentlig må og hvorfor det ble slik. At det utelukkende er kvinner som skal stå for alt som har med prevensjon å gjøre, både når det gjelder økonomisk kostnad, smerte, tid, og alt annet, sjokkerer meg

Som kvinne i 2023 velger jeg det meste selv (liker jeg å tro). Om, og når jeg vil ha barn, med hvem, hva jeg vil jobbe med og hvilke hobbyer jeg skal ha. Her stopper min takknemlighetsgjeld til tidligere generasjoner, teknologien og vårt velutviklede samfunn.

Les også: Dyr lider og dør for din skjønnhet

Skal kvinner være takknemlige herfra til livets ende bare fordi det var verre før? Hvorfor skal vi vise større takknemlighet enn menn? Fordi vi er kvinner? Hvem skal vi vise takknemlighet til?

At kvinner alene skal stå for prevensjonen selv om vi er den fødende part, syns jeg er gammeldags og uhørt. Vi kvinner må slutte å være så takknemlige, ydmyke og godtakende.

Vi må ta vår plass, gi beskjed, gå inn i debatter, sentrale lederroller og kreve. Vi har kommet langt, men definisjonen av langt kan ikke dikteres av hvordan det var for 50 år siden.

La oss heller vende blikket fremover og i stedet spørre hvordan vi vil ha det, fremfor hvordan vi ikke har det lenger.