Gå til sidens hovedinnhold

Jakten på nazi-oldinger

Som 18-åring tok hun jobb som sekretær i konsentrasjonsleir-systemet. Nå må hun svare for sine handlinger - og hun er ikke den eneste.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

En 96 år gammel kvinne blir varetektsfengslet - fordi hun forsøkte å stikke fra en tiltale for medvirkning til 11.412 drap. Ellevetusenfirehundreogtolv mord - begått som 18-åring og uten at Irmgard Furchner noen gang møtte sine ofre ansikt til ansikt. Er tyskerne blitt sprø?

Over 100 år gamle menn må for tiden møte for domstolen og forsvare seg mot anklager for titusener og hundretusener med drap.

Og nå Irmgard Furchner - som på forhånd skrev til dommeren for å si fra om at hun ikke kom til å stille opp. I hennes alder å bli utsatt for skam og folkesnakk for noe hun aldri hadde gjort, ville et skikkelig menneske som henne selv ikke utsette seg for.

En forsvarsadvokat fikk snakke på hennes vegne, meddelte Irmgard Furchner.

Stolt sekretær

Som 18-åring tok hun jobb som sekretær i konsentrasjonsleir-systemet, og ble i 1943 sendt til Stutthof utenfor dagens Gdansk, der hun ble ansvarlig for korrespondansen fra og til SS-major Paul Werner Hoppe, som var leir-kommandant.

Skriftlige ordre om henrettelser og instrukser om massedrap med giftgass hørte med blant dokumentene hun renskrev på maskin og fikk ekspedert videre til rette vedkommende.

Om lag 330 nordmenn - derav 270 politifolk - ble i løpet av krigen sendt til den beryktede leiren fire mil sør for en by som den gangen het Danzig. Totalt 26 av dem mistet livet. Den siste overlevende var Johan Solberg (1922-2020), som for to år siden under saken mot en SS-vaktmann, vitnet om hvordan først og fremst jøder ble mishandlet, slått eller gasset i hjel.

Av de drøyt 100.000 fangene - fra alle land i Europa - som i løpet av krigen ble brakt til Stutthof, ble minst 65.000 drept av sine voktere. I leiren var det så vel gasskammer som «nakkeskudd-anlegg».

Da SS-kommandanten i Stutthof etter krigen sto for retten, ble Irmgard Furchner ført som vitne.

Den gangen falt det henne åpenbart ikke inn at hun selv kunne bli stilt til ansvar for den rollen hun spilte som et lite hjul i den store mordmaskinen.

Ikke ett brev eller en ordre forlot kommandantens kontor uten at det hadde vært innom hos henne, fortalte Irmgard Furchner - uten helt å kunne skjule stoltheten over sin viktige posisjon.

WTC-terroristene

Frem til angrepet i 2001 på World Trade Center i New York, ble tidligere SS-sekretærer eller SS-vakter som ikke beviselig selv hadde deltatt fysisk i drap på fanger i konsentrasjonsleirene, ikke engang stilt for retten.

Lovgivningen stilte strenge krav til troverdige vitner og nøyaktige tidspunkter. Men tidligere fanger visste ikke lenger - flere år etter krigen - på hvilken dato og klokkeslett de hadde sett en SS-mann slå i hjel fanger.

Dermed ble ofrene - som vitner - latterliggjort av forsvarsadvokater som forsøkte å trekke troverdigheten deres i tvil.

Les også: De tyske massemorderne i Norge

Etter angrepene i USA fant amerikanske etterforskere ut at en kamerat av terroristene hadde samlet inn penger blant støttespillere i Hamburg, og overført pengene til Mohammed Atta og de andre som allerede var ankommet Statene - der de var i full gang med forberedelsene til 9/11.

En amerikansk dommer krevde at mannen måtte stilles for en tysk domstol, tiltalt for medvirkning til drap på knapt 3000 mennesker.

Livsvarig

Til tyske juristers overraskelse, gikk domstolene med på premissene, og - til tross for at hjelperen i Hamburg ikke selv befant seg i noen av flyene som ble bortført og brukt som angrepsvåpen - dømte ham til livsvarig fengsel.

Med denne dommen som grunnlag ble det tatt ut tiltale mot John «Ivan den grusomme» Demjanjuk, en ukrainer som året før var blitt utvist fra USA fordi han i 1952 svarte usant på spørsmål om hva han hadde drevet med under krigen.

Demjanjuk hevdet at han satt i krigsfangenskap, mens han i virkeligheten hadde meldt seg frivillig til å være hjelpemann i en tysk konsentrasjonsleir.

Aktor argumenterte med at bare å ha vært i en slik leir, og ha utført vakttjeneste - mens andre utførte minst 28.000 drap - var nok til å bli kjent skyldig.

Retten fulgte denne anbefalingen og dømte ham til fem års fengsel, men dommen var ennå ikke rettskraftig da Demjanjuk døde i mars 2012.

Gamle saker

Lærdommene fra prosessen mot «Ivan den grusomme» fikk statsadvokater ved Sentralkontoret for etterforskning av naziforbrytelser i Wilhelmshaven til å plukke frem igjen sakene mot tidligere SS-vakter, som tidligere hadde vært etterforsket, men som aldri ble stilt til ansvar.

Flesteparten av de som fortsatt levde, var den gangen under 20 år gamle.

Les også: Fra Hitlers gudbenådede til demokratiske kunstnere

«Bokholderen fra Auschwitz» var kallenavnet på Oskar Gröning, som hadde vært SS-mann med lav rang og sittet på et kontor i Auschwitz, der han «bare» drev med å telle ofrenes penger og få dem ekspedert til Riksbanken i Berlin.

Grönings hjem var en velkjent adresse for journalister som ville skrive om Auschwitz, fordi han - som en av ytterst få - var villig til å snakke om sine opplevelser.

Et besøk hos ham varte gjerne en hel dag - og det var ikke grenser for hvilke groteske historier han hadde på lager.

Men de handlet alle om hva andre SS-menn hadde foretatt seg i leiren.

300.000 drap

Oskar Gröning ble nok ganske sjokkert over å selv havne på tiltalebenken - tiltalt for medvirkning til ufattelige 300.000 drap.

I retten gjentok han det som han i flere år hadde hevdet i full offentlighet, nemlig at han utmerket godt visste at det i Auschwitz-Birkenau ble gasset i hjel mennesker - for han hadde selv sett det.

Men at hans rolle som lite - men nødvendig - hjul i en stor maskin, var ikke Oskar Gröning (1921-2018) villig til å akseptere.

Dommen på fire års fengsel ble i 2016 behandlet av tysk høyesterett - som stadfestet den. Men selv om dommen var rettskraftig, ble den etter hvert 97 år gamle mannen aldri innkalt til soning.

Nå hadde tysk justis i det minste fått en av de minst 7000 SS-byråkratene fra en dødsleir dømt.

Dermed gikk jakten videre, og ytterligere en håndfull veldig gamle menn måtte på tampen av livet finne seg i svare for - og bli dømt for - sine ugjerninger begått for 70-80 år siden.

«Symbolsk»

Professor Hajo Funke, som en gang skrev bok om sin egen fars krigsforbrytelser som soldat i Polen, vedgår at dommene som i våre dager blir avsagt mot tidligere SS-forbrytere «selvsagt er symbolske».

De dømte kommer aldri til å måtte gå i fengsel for sine ugjerninger. Men selv om disse forbrytelsene i mange årtier ble neglisjert og gjemt vekk, så blir det nå slått fast en gang for alle at de som medvirket i høy grad var medskyldige, forklarer professor Funke.

Den 96 år gamle Irmgard Furchner presterte mer enn ett enkelt selvmål, da hun samme morgen som rettssaken mot henne skulle starte, ringte etter drosje og sørget for å bli hentet på gamlehjemmet.

Dommeren i saken - som hadde neglisjert Furchners skriftlige melding om at hun ikke ville stille opp - fikk sporenstreks sendt ut en etterlysning. Et par timer senere ble 96-åringen funnet av politifolk, mens hun gikk gatelangs i Hamburg.

Varetekt

Dommeren synes ikke noe om å få prosessen utsatt, og var heller ikke villig til å ta sjansen på at hun forsøker seg på en ny flukt - så han besluttet at Irmgard Furchner skal sitte i varetekt frem til neste rettsmøte en gang i slutten av måneden.

Kvinnen er innlevert på en sykehusavdeling, der hun på grunn av pandemien befinner seg isolert i karantene - og ikke en gang under den daglige timen i luftegården får ha kontakt med andre innsatte.

Disse ukene bak lås og slå har Irmgard Furchner seg selv å takke for - og det var vel flere enn meg som smilte litt i skjegget og hadde trøbbel med å skjule skadefryden.

Her kan du lese flere kommentarer av Asbjørn Svarstad

Denne «høyt respekterte» kvinnen mener seg åpenbart berettiget til å ignorere rettsstaten, fordi hun er redd for folkesnakk og sitt gode navn og rykte.

Dermed demonstrerte hun samtidig sin ufattelige arroganse - og likegyldighet - overfor ofrene og deres etterlatte - hvorav mange hadde reist veldig langt for å være til stede under prosessens begynnelse.

(Noe som sikkert ikke bekymret Furchner så mye som et lite øyeblikk.)

Tar til tårene

At sekretæren fra Stutthof fortsatt er ved sine fulle fem, synes ingen av sakens parter å være i tvil om. Om «flukten» ble foretatt fordi hun ville prøve å vri seg unna offentlighetens søkelys, så oppnådde Furchner det stikk motsatte.

Først gjennom politiets etterlysning, ble kvinnens navn for første gang offentliggjort i mediene.

Les mer fra Norsk debatt

Også en 100-åring fra Neuruppin må i nærmeste fremtid møte for lagmannsretten. Han var i tre år SS-vakt i Sachsenhausen nord for Berlin, en leir hvor minst 200 norske fanger mistet livet. Tiltalen mot 100-åringen lyder på medvirkning til 3500 drap.

Som stort sett alle andre vakter og offiserer fra konsentrasjonsleirene, hevder han sin utskyld og kommer sikkert til å gjenta forsikringene om at han bare drev med uviktige oppgaver, aldri selv hadde plaget fanger - og slett ikke sett noen bli myrdet av andre SS-folk.

SS-oldingene har det med å ta til tårene når de skal forklare seg i retten.

Men det er seg selv og sin egen skjebne de gråter over - aldri ofrene og deres lidelser.

Kommentarer til denne saken