(Nordnorsk debatt): Jeg har lest enda flere nyhetssaker om lærerstreiken i dag. Og kommentarfelt. Jeg hørte høylytte diskusjoner mellom foreldre i køen til kassa på butikken i går. Alle snakker om barna for tiden. For barna er visst hjemme nå, og da kjenner flere på behovene deres. Når barna er tilbake på skolen igjen, tro om deres behov er like viktige da?

Jeg trodde vi var enige om at det lå noe dyrebart i utrykket «It takes a village to raise a child». Men overskriftene i alle medier sier noe annet. Gro Harlem Brundtland og Anne Holt snakket om hvor sentral «nabokjerringa» var for oppdragelsen av barna våre. «De siste tjue årene har vi gjort barn til enten et rent privat eller et offentlig ansvar. Vi har glemt det gode, gamle kollektive ansvaret» sa Anne Holt til VG i 1995, og inspirerte den påfølgende Nyttårstalen til statsministeren.

Jeg tror ærlig talt ikke vi hørte så godt etter på den nyttårstalen til Gro, for nå sitter vi her i 2022 – og det ser ut som at det er læreren som står ansvarlig for barnas psykiske helse. Alene.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

«Rektoren ringes ned – frykter «drop outs» og akuttinnleggelser på psykiatriske sykehus».

Slik lyder NRK sin overskrift under lærerstreiken. I saken skriver journalisten at rektor Lars Berntsen mener at «elever med autisme, spiseforstyrrelser, søvnvansker, depresjon og sosial angst er ekstra hardt rammet». Videre sier rektoren at «Vi har elever som kan gå i psykose og bli innlagt på psykiatrisk sykehus. Det er fare for akuttinnleggelser. Vi er der».

Denne saken er bare en av mange saker, produsert av norske medier med kun én vinkling på lærerstreiken. Det er nok ingen av intervjuobjektene eller journalistene som vil anerkjenne at de legger den fulle vekta av barnas psykiske helse på skuldrene til lærerne, men det er nettopp det som skjer.

Satt på spissen: Jeg ble ikke orientert om dette grenseløse ansvaret da jeg tok lærerutdanning. Ingen sa til meg «Du kommer til å ha 27 elever i klasserommet. Av disse kommer flere enn du tror til på ha alvorlige diagnoser. Du skal ha ansvaret for deres psykiske helse når du er deres lærer. Det finnes ikke noe støtteapparat. Det er du og dem, alene.»

Jeg tror faktisk jeg hadde valgt meg en annen jobb dersom jeg fikk denne beskjeden under lærerutdanninga, for jeg har fått utdelt et hjerte som brister lett under slikt grenseløst ansvar. Jeg ville nok valgt fem års utdannelse med master, men kanskje en med litt mindre byrde og litt mer lønn.

Dersom læreren er så usedvanlig viktig for at barna skal holde seg utenfor psykiatriske sykehus, så skulle man tro at seks år med reallønn-nedgang ikke var en akseptabel måte å verdsette slik spesialisert arbeidskraft.

Og man skulle i det minste tro at det var flere enn lærerne selv som ropte og reiv seg i håret når rekrutteringen til et så viktig yrke uteble. Sannheten er at selv KS visste at det kom til å bli streik dersom de gav lærerne dette tilbudet, det kom ikke som en overraskelse.

Den eneste grunnen til at KS kunne finne på å komme med et slikt tilbud, er fordi samfunnet med sine politikere aksepterer det. Ingen er overrasket over at denne lærerstreiken kom, for det er jo nøyaktig dette skjæret skuta har vært styrt mot i mange år. Det er jo tragisk at man velger å styre en så flott skute som den norske skolen mot ulykka – men det absolutt mest tragiske er at skutas kaptein ikke har sørget for redningsvester, livbåter eller kommunikasjonsutstyr.

Les også: Bytt ut lærerstreiken med KS, så er vi enige, Gunnar

Og når vi snakker om redningsvester og livbåter; kan noen fortelle meg hvor støtteapparatet til alle disse barna er blitt av? Har vi voksne i dette samfunnet virkelig stilt oss i en slik posisjon at vi tror at en (kanskje) utdannet norsklærer skal kunne klare å håndtere autisme, spiseforstyrrelser, søvnvansker, depresjon og sosial angst på en god måte til hverdags?

Det er tragisk, men sant, at nettopp denne forventningen stilles av en helt ordinær lærer. Listen med alle diagnosene som rektoren i Bergen kommer med er slett ikke uvanlig å finne i et klasserom. Det er vanlig å finne enda flere der, faktisk. Og den læreren som står fremme i klasserommet har gjerne 27 elever å dele sin oppmerksomhet på.

Klokka tikker, timen er snart over, deres psykiske helse avhenger av hva du klarer å få til denne timen. Dette skjer samtidig som lærerutdanningen i dag ikke utdanner psykologer – men lærere. Norsklærere, engelsklærere eller gymlærere. Du blir opplært til fag og ordinær pedagogikk. Den utdannelsen er essensiell. Bare det å være en vanlig lærer er en kompleks øvelse i seg selv, om det ikke forventes at du ikke skal være psykolog i tillegg.

Jeg forstår at vi snakker om de daglige rutinene, og behovet for å møtes på skolen. Det er ikke det jeg forsøker å problematisere. I dette tilfellet velger jeg hvert fall å tolke det slik, at det er mangelen på rutine og sosial omgang som kan føre til akuttinnleggelser. Men dersom man skal koke lærerens ansvarsområde ned, så er det ikke først og fremst en eller annen rutine læreren skal tilby - læreren er ansvarlig for å gi opplæring og et godt opplæringsmiljø.

Lærerne er ikke en yrkesgruppe som skal bære vekten av barn og unges psykiske helse alene.

Vi er da flere voksne i denne landsbyen; hvor er skolehelsetjenesten? Hvor er psykologene, familieterapeutene, barnehusene, politiet, legene, miljøarbeiderne? Hvor er alle de som sitter på rådhusene rundt om i det ganske land og gir «råd» om skole? Har ikke de noe å komme med? Hvor er alle de yrkesgruppene som også skal bære ansvaret for barnas psykiske helse sammen med lærerne?

Eller er det slik at vi tenker at arbeidsoppgavene som før lå på en hel landsby, nå skal ligge på en lærer?

Les også: En januardag i 2003 fikk vi meldingen. Vi ble rasende

Slik denne kampen spilles, så skulle vi vært en hel gjeng på barnas lag – men det er kun et par kontaktlærere stiller. Disse lærerne må forsøke å være både målvakt, forsvarspillere, midtbanespillere og spisser samtidig. Lagets trener roper kommandoer fra sidelinja. Han har en ambisiøs strategi som krever full spillerstall med innbyttere.

«Vi må gi mer! Aldri stopp!» skriker han fra sidelinja, og peker på alle andre enn seg selv. Alle forstår at under slike forutsetninger vinner man ikke kamper, det vet lærerne også. Men når treneren tusler arrogant gjennom pressesonen etter kampen, snakker han om at lærerlaget nok må «utvikle seg mer». Det er ikke egen strategi eller mangel på spillere han skylder på. Nei, det er lærerne. Alene.

Dersom det forventes at læreren ikke skal være norsklærer lenger, men også psykolog, familieterapeut, barnehus, barnevern, politi, lege og miljøarbeider – da snakker vi om en ganske mye lengre utdannelse enn fem år.

Er vi villige til å sprøyte inn de midlene som trengs for at skolen faktisk klarer å gi alle barn skolegang, lurer jeg på?

Alle barn har rett på skolegang. En rettighet. Det står i grunnloven. En rettighet er en tosidig sak; For å utløse en rett kreves et ansvar på motsatt side. Noen må ta ansvar for at rettigheten innfris. Og selv om det later til at folk tror det, så ligger ikke dette ansvaret hos lærerne.

Les mer fra Norsk debatt

Hør her: Det er frivillig å være lærer. Jeg som lærer velger å selge min arbeidskraft til AS Norge. Jeg kan si opp. Mange lærere gjør jo det. Men det kan ikke barna. Derfor ligger ansvaret hos vår politiske ledelse, de som har tatt på seg nettopp dette ansvaret gjennom stemmeseddelen.

Og denne streiken er et direkte resultat av et elendig skolepolitisk arbeid siden 2004. Et arbeid som har gitt oss en skole med et grenseløst samfunnsoppdrag, uten å ta stilling til hvordan dette samfunnsoppdraget skal utføres i praksis. For når rekrutteringen uteblir, de ansatte er utslitte, og arbeidskraft forsvinner ut – da ligger ikke ansvaret på arbeidstakerne. Det ligger hos ledelsen.

Ja, mange barn ville ha godt av å komme tilbake på skolen nå – men en tvungen lønnsnemd løser ikke problemet. Norsk skole fylles med elever igjen. De kommer tilbake, alle barna – også de med autisme, med spiseforstyrrelser, søvnvansker, depresjon og barn med sosial angst og alle mulige andre diagnoser - til en (kanskje, muligens) utdannet lærer som skal fortsette å dele sin oppmerksomhet på 27 fantastiske individer.

Jeg sier: Husk bare at skuta fortsatt skraper mot skjæret. Problem løst, sier du.