(MittLillestrøm): Jeg ekke homo, men jeg sto i garderoben på skolen da HM fikk bennern og sa «gutta, vi må prate». Så var det helt alright det.

Jeg ekke homo, men jeg sto på fotballbanen da Knut fikk slengt «du liker vel kuk» da han bomma ballen. I senere tid skulle det vise seg at Knut likte nettopp det, men brukte veldig lang tid før han turte å fortelle.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg ekke homo, men er 23 år gammel og har fortsatt venner som er like gamle som meg som ikke har kommet ut av skapet.

Jeg ekke homo, men jeg kunne like så gjerne vært det.

I dag brast jeg i gråt foran Domkirka i Oslo, og fikk en klem av en forbipasserende som gjorde det samme.

– Rein ondskap

I natt ble to mennesker drept og et titalls personer skadet av skudd. Ene og alene fordi de var på en plass hvor mennesker som kanskje liker noen andre enn det gjerningsmannen mener er greit. Det er så fjernt.

Å skyte noen som er homo fordi de er homo, blir det samme som om jeg skulle gått på sjømatrestaurant og skutt de som spiste torsk, fordi jeg selv best liker laks. Det er meningsløst, tomt og rein ondskap.

Les også: Lørdag morgen var jeg to timer på luften med NRK. Siden har det stormet på Twitter

Har vi virkelig ikke kommet lenger?

For flere år siden satt jeg for meg selv på en togstasjon på Hamar og venta på toget. Inn på venterommet kommer en litt eldre herremann med grått hår og ei dameveske hengende over skuldra. Selv om det store venterommet er tilnærmet tomt setter mannen seg ved siden av meg.

– Veit du ikke hvem jeg er, spurte mannen.

Litt frempå og arrogant, tenkte jeg før jeg svarte:

– Nei, hvem er du?

– Jeg er Hamars første homse, svarte mannen, som var godt oppi årene.

I samtalen som fulgte, fortalte mannen som for få sekunder siden var en fremmed, den unge tenåringen ved siden av seg om hvordan det var å være utstøtt og utsatt som han som den eneste gutten i bygda som likte gutter og ikke jenter. En utstøtt som folk gikk i ring rundt på byen og som barna fikk beskjed om å holde unna. Jeg fikk aldri navnet på denne mannen og vet ikke hvor han er i dag.

Les også: Mitt første instinkt da jeg hørte om skytingen var å gå i pride-tog

Men i natt dukket denne mannen opp i tankene mine igjen. At man ikke, mer enn 50 år etter denne mannen kom ut som byens første, er det ikke mulig å elske den man elsker?

Brast i gråt

Jeg er ikke homo og har aldri opplevd hatet, hetsen eller redselen for å kunne være seg selv. Jeg er ikke den som har ropt høyest i homokampens navn, eller den som har gått først i toget under Pride, selv om også jeg har stått mang en gang på en talerstol og ropt for likere rettigheter.

I dag tok jeg trikken ned til byen og kjøpte en blomst for de som skulle feire. Sammen med andre som hadde gjort det samme brast vi ut i gråt og fortvilelse.

Fortvilelse for folk som HM som fikk benner´n i i garderoben eller Knut som faktisk likte gutter, som i natt fikk det mye vanskeligere.

Jeg tror nok ikke nattas forferdelige hendelser gjorde det noe enklere å være ung, usikker og homo uten at noen vet det.

Les også: Muslimer har ikke ansvar for udåden, men vi må ta ansvar for fellesskapet

Sammen skal vi vinne kampen

I natt vant terroristen kanskje første omgang, men i tida fremover skal vi sammen vinne kampen. Det vil derfor fremover bli viktigere enn noen gang å vise at hvem du vil ha med deg i senga eller på klein tinder-date med minigolf ikke har en døyt å si så lenge dere begge har det bra.

Les mer fra Norsk debatt

Som vår kjære konge for et par somre siden sa: «Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre». Sånn skal det fortsette å være.

Jeg er ikke homo. Men i dag gråter jeg for alle dere. I morra er jeg med i kampen. Og drapsmannen skal ikke vinne.