(iLevanger)

Kjære leser, her kommer enda et innlegg om den sprengte intensivkapasiteten.

Sa jeg sprengt? Beklager.

Vi må for all del ikke krisemaksimere, vi er tross alt bare inne i den 21. måneden av en verdensomspennende pandemi.

Tiltak for personellet? Ros og omprioritering av ressurser.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Hvor er kompensasjonen?

Intensivsykepleiekompetanse ligger ikke latent hos alle sykepleiere, slik at man som politiker kan skru det på når det trengs.

Konsekvensene? De som allerede er utslitt, må stå for opplæring, overvåke pasientsikkerhet og jobbe ekstra for å sikre tilstrekkelig med kompetanse på hver vakt.

Intensivkapasiteten økes ikke ved å omdisponere personell. Den brister.

Les også: Til tross for flere tabber - på tide å slutte rekkene, folkens

Vi forstår at det ikke er andre alternativer. Det er ikke flere intensivsykepleiere å oppdrive. Men hvor er kompensasjonen?

Dersom fienden ikke hadde vært et virus, men si kuler og krutt – hadde man også da rustet frontlinjen med sjokolade og pizza?

Utdannelse er ikke den eneste løsningen

Jeg er ferdig utdannet om en uke. For å slippe binding til avdelingen har jeg betalt for utdanningen selv og står nå fritt til å bestemme hvor jeg vil jobbe. Om det blir på en intensivavdeling, er jeg dessverre usikker på.

Les mer fra Norsk debatt

Tidligere statssekretær Anne Grethe Erlandsen sa i september til Dagbladet at de planla å bedre den ordinære intensivkapasiteten. Arbeidet for å rekruttere, utvikle og beholde intensivsykepleiere i sykehusene skal styrkes. Et ekstraordinært kull med studenter er allerede i gang.

Klart vi må utdanne flere, men er det her den eneste løsningen ligger? Kanskje er man også nødt til å se på andre kompensasjoner for frontlinjen enn pizza og applaus?