Jeg tror alle som driver med hest kjente på en klump i magen når de leste innlegget til Isabella M. Møane, publisert i Nettavisen 13.03.2023.

Dette er saken: Hestesportens skjulte lidelser

Selv er jeg ikke en mishandler. Hestene er som bestevenner for meg, og jeg velger å tro at dette er gjensidig.

Jeg tror ikke dette bare fordi jeg ønsker det inderlig selv, men fordi jeg kan se hvordan hestene oppfører seg rundt meg. Ute på beite kommer de til meg. Hadde de blitt mishandlet, slik Møane fremstiller det, kunne de pent ha gått motsatt vei.

Men det finnes alltid unntak. Jeg vet at det finnes mennesker der ute som ikke behandler hestene sine bra, men det betyr ikke at det er likt for hele sporten.

Å avskaffe hestesporten vil derfor være feil.

Dyrevelferd er første prioritet

Møane nevner blant annet at hestene blir tvunget til å delta i sporten.

Nei, de gjør ikke det. Vi trener hestene våre veldig variert, ikke bare rundt i ring på ridebanen.

De trenes med og uten rytter på ryggen, på turer og på banen. De hestene som ikke trives blir ikke værende i sporten. De får som oftest en roligere hverdag, for eksempel som læremester på et nivå de trives, eller som turhest.

Hestevelferd blir hos de fleste ryttere satt som nummer en. Hesten skal ha det bra, være fornøyd og i form. Når den har alt dette på plass, da kan man ut å starte stevner.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

På stevneplassen er det godt regulert, med et reglement som forbedres hvert år, slik at hestene skal ha det best mulig. Stewarder følger med, måler på utstyr og ser til at oppvarming går pent for seg.

Dommere følger med og dømmer selve konkurransen. De gjør en god jobb, det finnes unntak, men stort sett er min oppfatning at det blir slått ned på dårlig velferd hos hesten.

Hester gir tydelige tegn på ubehag gjennom sitt kroppsspråk, og ved å forstå dette kan både tilskuere, stewarder og dommere gi beskjed når noe ikke stemmer.

Et kunnskapsbehov

Man kan nemlig alltid tilegne seg mer kunnskap, og ved mer kunnskap hos de som holder på med hest vil man også få en lavere terskel for å si ifra.

Det arrangeres allerede masse kurser, seminarer, webinarer og så videre, som er bra. Likevel kan det bli mer teori, mer forståelse for hestens fysiologi og atferd.

En løsning på dette kan for eksempel være å innføre mer teoretisk undervisning/kursing allerede på rideskolenivå, og fortsette med dette til og med toppnivå.

Videreutdanning av trenere vil også være viktig. Ved å øke kompetansen til de som driver med hest, både på hobbynivå og toppnivå, vil også velferden bedres.

Noen ødelegger for alle

Skader er også noe Møane drar inn som et argument mot hestesporten. Jeg lurer på om hun har glemt ut hvor lett en hest også skader seg i det fri? Enten det er i form av en villhest som blir etterlatt av flokken, eller en tam hest som skader seg på beite.

Ulykker kan nemlig skje hvor som helst, når som helst, og er ikke nødvendigvis et resultat av sporten. Her finnes det selvsagt unntak, der for eksempel hester blir satt i trening alt for unge. Med mer kunnskap om hestens fysiologi til allmuen, vil flere tørre å si ifra i slike situasjoner.

Les også: Verdens mest urettferdige idrett

Et annet eksempel er når noen trener hesten hardt en dag, lar den stå uten trening i tre dager, og rir hardt den fjerde. Dette er et klart eksempel på manglende kunnskap, som kan endres.

Skjær ikke alle over én kam! Hestesporten har utrolig mye god dyrevelferd, mange fornøyde og skadefrie hester. Ikke la noen tilfeller ødelegge for alle.

Legg heller til rette for mer kunnskap til hestefolket, og den mindre gode håndteringen av hester vil forsvinne av seg selv.