Gå til sidens hovedinnhold

Jeg er lei av mobbingen av ikke-troende i norsk offentlighet

Står en fram som ikke-troende, er det kort vei til å bli mistenkeliggjort og stemplet som skummel og farlig.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

På en solfylt sensommerdag stod det et par middelaldrende somaliske menn og diskuterte høylytt på trikkeholdeplassen ved Prinsens gate i Oslo. Jeg sto noen meter unna og tittet på mobilen, da en av dem begynte å småprate hyggelig med meg.

Han spurte om jeg var iransk, for så å spørre om jeg er muslim - et ikke helt uvanlig spørsmål å få fra somaliere. Jeg nølte et sekund med å svare.

Jeg er svært varsom med å si utad at jeg er ikke-troende og iallfall når jeg småprater hyggelig med tilfeldige innvandrere. Jeg tilpasser meg og orker ikke alltid konfrontasjon. Men da jeg snakket med ham, kom jeg frem til at jeg verken ville eller kunne skjule min identitet lenger.

Det høres kanskje rart ut for utenforstående, men jeg tror det kjennes litt på samme vis som å være homofil og ikke ha kommet ut av skapet. Jeg har lenge følt meg i et skap av frykt for å si at jeg ikke er troende til tilfeldige innvandrere rundt meg. For sjansen er stor for en ubehagelig konfrontasjon. For mange år siden ble jeg for eksempel angrepet av en nabo, midt i en samtale.

I bås med skumle krefter

Det som er verst er at jeg vanligvis unngår å si det i klare ord, også av frykt for å bli ekskludert fra media, fra debatter og norsk offentlighet. Står en fram som ikke-troende, er det kort vei til å bli mistenkeliggjort og stemplet som skummel og farlig. Satt i bås med skumle krefter. Men jeg føler at jeg allerede nærmest er som et svart får å regne.

Jeg svarte denne gangen. Tydelig og fryktløst sa jeg til den store mannen at jeg er eksmuslim. Jeg kjente på stoltheten og lettelse av å kunne si det høyt.

Les også: Hvis velgerne i Iran tar til gaten, risikerer de døden. Dette er deres protest

Ordene falt derimot nærmest som en bombe i mannens hjerte.

«Nei, nei!» sa han, og fortsatte å spørre irritert på gebrokkent norsk og engelsk om jeg er en djevel(dyrker), kristen og sist Jehoodi (jøde), som i muslimsk språk nærmest er blitt et skjellsord. Jeg valgte å trekke meg unna og oppfattet det hele både som ubehagelig og truende.

Det er dessverre blitt slik i vesten at man blir til en trussel mot andre, bare ved å være seg selv. Min identitet har ingenting med ham og hans tro å gjøre. Men om man sier at man er ikke-troende, så oppleves det som provoserende, en grov fornærmelse, et personangrep, og skaper en uhyrlig ubehagelig følelse hos de troende.

For alt i verden, så skal man ikke spotte Gud eller forråde «det muslimske felleskapet», ved å forlate religionen.

Kall meg gjerne en varsler

I løpet av mine 13 år som forfatter og skribent, har jeg sett og fått kjenne på diskriminering, trakassering og ubehag på grunn av min bakgrunn, min identitet og mine skriverier. Kall meg gjerne en varsler.

Jeg er trøtt og lei av dette. Det må ta slutt med misbruk, angrep og mishandling av oss «ikke-troende» i norsk offentlighet.

Jeg var en gang i en politisk debatt der en mann med muslimsk bakgrunn gav en skikkelig klem til min muslimske venninne, men han ville ikke engang håndhilse skikkelig på meg. Han ga meg bare et slags slapt håndtrykk.

Slappe håndtrykk er noe jeg kjenner fra Iran, når noen kvier seg for å håndhilse. Var det fordi jeg er «in Fidel» - en vantro hedning? Jeg vet virkelig ikke, men jeg glemmer ikke ubehaget. Vedkommende har nå en svært høy stilling i norsk offentlighet.

Jeg kviet meg for å skrive dette innlegget, siden jeg bor i et innvandrertett strøk. Men noe er jeg nødt til å gjøre. Jeg kjenner folk som deltar i offentlige debatter og andre medier som lyver og sier at de er en slags muslim, kun for å få innpass i norsk media og i ulike typer organisasjoner - og for å få annerkjennelse.

Man får selvfølgelig lov til å være ikke-troende i Norge, men da er det best om man går stille i dørene. Om du - som ikke-troende - satser på å forsvare de troende mot samfunnets såkalte «grusomme rasisme», slik vi får høre hver eneste dag, får du ekstra poeng og blir invitert overalt. Det er som om en god eksmuslim er en stille eller en død eksmuslim, akkurat slik vi er vant til i Midtøsten.

Trender er viktig

Skal vi virkelig ha det slik at løgn belønnes?

Vi trenger takhøyde og romslighet nok til at folk kan stå fram som det de er, uten frykt for å bli ekskludert fra verken det offentlige ordskifte, eller fra ulike sosiale miljøer. Vi trenger ikke de som lyver om sine indre tanker, sin religiøse tro og sin identitet, kun for å få innpass i den trange korridoren av aksepterte meninger.

Les også: Akademiske alfahanner på sandkassenivå

Eksemplene er mange

Om vi hadde en mer ærlig og inkluderende offentlig samtale, ville det blitt en trend å stå frem med sine virkelige og selvfølgelig ufarlige meninger rundt tro. Men vår offentlighet er ikke demokratisk og noen ganger minner det meg om landet jeg flyktet fra, hvor sensur og selvsensur kveler individer.

Jeg kjenner innvandrerungdommer som dag inn og dag ut er sammen med sine troende venner. De tør ikke å si at de ikke tror på islam, for da risikerer de å miste vennene sine.

Det er svært smertefullt å bli avvist og ekskludert når innvandreridentitet er så innprentet i dem. Hvorfor er det blitt en kvelende trend i vesten hvor tro automatisk må stå sentralt i innvandrernes liv?

Da jeg skrev romanen «Skam», ble jeg kraftig mobbet av den norske tekst-vaskeren, en kvinne med litterære ferdigheter og med dilla på Islam. Hun skrev blant annet røde notater på arkene om at «du er gal» og «du bør søke psykisk hjelp», da jeg i skam og bitende angst forklarte om mine indre kamper i møte med friheten i Norge og en religiøs oppvekst.

Hun ble beskyttet på lik linje som mange andre som beskyttes når det gjelder mobbing og mishandling av oss «ikke-troende» i det offentlige rom. Ville en troende fått samme behandling ved en slik mobbing?

Lev og la andre leve

Personlig er jeg ferdig med islam-debatten. Det er kun kampen mot islamisme som opptar meg nå. Jeg har aldri hatt noe ekstreme meninger og har hele veien tatt oppgjør med ekstreme krefter. Det kommer jeg til å fortsette med.

Som førstegenerasjons-innvandrer i Oslo er jeg omgitt av innvandrere og muslimer i hverdagen. Jeg har gode relasjoner med dem og de har gode relasjoner med meg, så lenge vi ikke diskuterer religion.

Jeg er innforstått med demokratiske regler om trosfrihet og deres rett til å utøve deres tro. Men som siste slag krever jeg også aksept for å ha frigjort meg fra deres religion. Det må være mulig å finne en balansegang.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Det uendelige angrepene, umenneskeliggjøringer gjennom enkelte troende innvandrere og deres norske støttespillere, må ta slutt. Det er vår rett å si at vi ikke tror. Om vi blir undergravd, tiet i hjel, utestengt eller ekskludert, så er det til syvende og sist samfunnet som betaler prisen.

For når virkeligheten tilsløres og tankene ikke blir utfordret, blir spørsmålene heller ikke besvart. Ytterst viktige erkjennelser blir dermed begravd sammen med oss, og det er slikt den frie tanken dør.

Kommentarer til denne saken