Gå til sidens hovedinnhold

Jeg fikk en telefon fra Afghanistan

Venner og familie roper om hjelp. Men jeg kan ikke gjøre noe.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg var på vei hjem fra jobben og i dype tanker om alt som skjer i Afghanistan, da jeg fikk et anrop derifra. Fra Afghanistan. Nummeret var ikke lagret i min telefon, og jeg visste ikke hvem som ringte.

Jeg kjørte inn i en busslomme og stoppet bilen. Jeg nølte.

Anrop fra Afghanistan har alltid gitt meg angst og stress. Jeg har sjelden mottatt en telefon fra Afghanistan uten påfølgende dårlige nyheter. Typisk handler det om dødsfall i familien eller i nær slekt. Gisseltaking, kidnapping, terrorangrep, sykdom eller behov for økonomisk bistand har også ofte vært blant hovedtemaene i telefonsamtaler jeg har hatt med familie og venner i Afghanistan.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Derfor nølte jeg noen sekunder før jeg svarte.

Anropet fra helvete

«Ja, hallo?», svarte jeg mens adrenalinet begynte å stige. Jeg kjente en stressbølge skylle gjennom kroppen min.

«Hei onkel», svarte nevøen min i andre enden før han fortsatte.

«En stor bombe gikk av nå. Det er forferdelig her. Bomben har drept mange mennesker, det er blod overalt. Jeg løper og snubler mellom kroppsdeler av mennesker som er spredt rundt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvor skal jeg dra, hvem skal jeg snakke med. Kan du hjelpe meg å komme meg ut av dette helvete?

«Jeg har lite batteri igjen. Mobilen kan dø hvert øyeblikk og jeg vet ikke hvor lenge jeg selv kan holde ut i denne situasjonen».

Jeg hører øredøvende støy i bakgrunnen. Det er lyd av skyting, kvinner og barn som gråter og skriker. Han puster tungt, virker dødssliten og redd.

«Hva har skjedd? Hvor er du nå?», spør jeg.

«Kabul, utenfor flyplassen».

Les også: Ansvaret for fiaskoen i Afghanistan kan ikke tilskrives noen andre enn USA, NATO og egen regjering

Stemmen hans forsvinner i folkets støy. Jeg mister forbindelsen.

Jeg lener meg bakover med hendene knyttet bak hodet mitt, lukker øynene og tar noen dype åndedrag. Jeg føler meg desperat, svak og maktesløs. Jeg ringer tilbake, men kommer til en telefonsvarer.

«The person you are trying to reach is not available at the moment, please try later».

Alltid på flukt

I samtaler pleier jeg å si at en flyktning er alltid på flukt, selv om man er bosatt i et trygt land og har etablert seg vel. Frykten sitter så dypt i sjelen at den blir en utrivelig del av en flyktnings eksistensielle identitet.

Ubegrenset tilgang til internett og sosiale medier har på et vis gjort dette enda verre. Sosiale medier har virket som en hindring for gjenforeningen av kropp og sjel. Kroppen er her, i et trygt og vakkert land. Man puster inn ren luft, ser på det vakre landskapet Norge har å by på - og hører kolleger snakke om eplekake.

Men sjelen er fraværende. Den er på stadig vandring gjennom mørke og skumle daler, dominert av skremmende monstre som venter på en sjanse til å angripe. En tilværelse som blir stadig mørkere, mens håpet om dagslys blir stadig mindre.

Les også: Tok NATO seg vann over hodet i Afghanistan?

Siden 15. august, da Kabul, Afghanistan og hele landets befolkning ble overlevert til Taliban, har en tyngde av ubeskrivelig angst og terror spredt seg rundt over hele landet og over hele verden. Er du en afghaner, som ikke støtter Taliban, er du engstelig og livredd uansett hvor i verden du befinner deg.

Det har en ødeleggende effekt på søvn, trivsel og livskvalitet. Og siden den datoen har jeg fått flere henvendelser fra venner og familiemedlemmer som er desperate etter hjelp.

Tomme gater

De beskriver landets tilstand som en spøkelsesby med tomme gater. Livet er forsvunnet fra gatene. Ingen tør å gå ut - da spesielt kvinner. Det du ser er noen fattige gateselgere som er livredde, både for Taliban som patruljerer i gatene, men også for at de ikke får solgt nok til å forsørge familien.

Vi vet ikke hva som kommer til å skje videre. USA og alle andre land er ferd med å forlate Afghanistan. De forlater det afghanske folket som har lidd i krig og opptøyer i over 40 år, og etterlater det i hendene til mordere og terrorister som har ikke annet på CVen enn drap, terror, massakre og undertrykking av kvinner.

Er du kvinne er du et potensielt offer for Taliban. For Talibans tankesett er basert på en ultraortodoks og streng tolkning av islam. Deobandi-lovskolen, hvor kvinner ikke er likestilt menn og derfor heller ikke har like rettigheter. Kvinner har ingen rett til utdanning, jobb eller å delta i sivile aktiviteter. Kvinner må være fullt tildekket og skal ledsages av en mannlig verge når de ferdes utenfor hjemmet.

Les også: Kvinnene i Afghanistan vet hva de har i vente

Selv om Taliban nå sier at de vil ha respekt for kvinnerettigheter, sier de også at de vil følge «islamsk sharia-rammeverk». Et islamsk sharia-rammeverk? Det sier jo egentlig alt.

Tusen grunner til å være redd

Er du etnisk Hazara shia-muslim eller fritenker, har du tusen grunner til å være livredd for din familie og ditt folk. Folkegruppen Hazara i Afghanistan har opplevd det meste av grusomme hendelser i historien.

Det begynte med den daværende afghanske kongen Emir Abdul Rahman (1880-1901) som drepte over 60 prosent av hele Hazara-befolkningen gjennom om en stor folkerensningsaksjon. Grusomheter og undertrykking av hazaraene har fortsatt i ulike former under ulike regimer.

Da Taliban tok over Afghanistan i 1996 gjennomførte de hyppige, målrettede angrep mot hazaraer, og massakrerte tusenvis av dem. Selv i demokratiperioden, under Karzai- og Ghani-regimene, led hazara-folkegruppen intenst av etnisk diskriminering innført av regjeringen, og også etter målrettede terrorangrep utført av IS og Taliban.

Tusenvis av hazaraer ble drept i moskeer, sportssentre, skoler, under fredelige demonstrasjoner og på landeveier mellom ulike provinser.

Ghani-regimet gjorde ingen forsøk på å forhindre disse angrepene.

Bråvåkner om natta

Mange skriver i sosiale medier at det er vanskelig å komme seg til flyplassen. Veien er kontrollert av Taliban, og de er enda strengere mot hazaraer. Flere personer med Hazara-bakgrunn er slått til døde - og noen er også skutt av Taliban på veien til flyplassen.

Les mer fra Norsk debatt

For meg som en norsk Hazara og fritenker, går hvert sekund så tregt som et helt år om dagen. Jeg bråvåkner flere ganger om natta, tar telefonen og ruller opp og ned på mobilskjermen i håp om å kunne lese en eneste god nyhet. Men nei. Alt er elendighet, og alt synes å bli verre.

Bildene jeg ser på sosiale medier og nyhetskanaler er hårreisende. Hele verden er snudd opp ned.

Med dette debattinnlegget har jeg forsøkt å skildre en liten del av hva en afghaner går igjennom i disse vanskelige tider. Dette er ikke en analyse av hvem sin feil det er, og jeg forventer heller ikke at noen vil ta ansvar.

Jeg vil bare beskrive hva vi mennesker faktisk er i stand til å gjøre mot hverandre, og ikke minst hvordan jeg som individ forsøker å finne mening i livet.

Gjøre livet verdt å leve.

Kommentarer til denne saken