– Midt i konserten hørte vi skudd. Siden jeg kommer fra et ørkenområde i California, er jeg vant til lyden av skudd. Jeg visste hva som ville skje og jeg følte døden nærme seg, fortalte Hughes, med kvalt stemme. Han vitnet i den spesielle domstolen for terrorangrepene i Paris den kvelden og natten. Sammen med 1500 tilskuere ble han og gruppen tatt som gisler. Men han klarte å komme seg unna, sammen med sin samboer og gitaristen Eden Galindo.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Våre 90 venner

De kom seg inn i en drosje og dro til en politistasjon. Der så de flere titalls ofre dekket av blod og fikk vite at deres ansatte, Nick, var drept.

– Den dagen døde 90 av våre venner på en hatefull måte foran øynene våre, vitnet Hughes.

– Alle som var på konserten den kvelden, var våre venner.

Jesse Hughes sa videre at «det onde» ikke hadde overvunnet ham. Han tilgir til og med terroristene, som kristen.

– Jeg ber for dem og sjelene deres, la han til og avsluttet sitt vitnemål ved å sitere Ozzy Osbourne: Man kan ikke drepe rock’n roll.

Etter at han var ferdig, kom mange fornærmede og ga ham en klem. Bandet har holdt flere konserter bare for de overlevende.

Les også: Terroristen i Frankrike: Nesten som to personer

Terroristene tapte

Etter Hughes kom turen blant annet til lærer Cédric Maurin, som jeg har skrevet om tidligere. Han var en av bandets fans, og ble et av ofrene på Bataclan. Jeg har fulgt ham siden attentatene, og vært vitne til hans personlige tragedie i tillegg til terrorangrepet: han og samboeren mistet sin nyfødte datter. Cédric Maurin hadde ikke helt det samme utgangspunktet som Jesse Hughes.

– Jeg ville komme i denne vitneboksen med et budskap om livets styrke og for å si at terroristene, hvem de enn er, tapte selv før de eksisterte, sa Maurin. Det er allerede lenge siden, minnet han om, og andre dramatiske hendelser har funnet sted siden. Men for ofrene, er det prentet inn i hukommelsen, og i deres legemer.

– Jeg fikk øye på en liten fyr med et automatgevær i hånden, sa han.

– Folk begynte å falle. Som dominobrikker. Jeg trodde stadig at det bare var tull. Men så landet en hylse rett ved siden av meg, og den var ekte.

Her kan du lese flere kommentarer fra Vibeke Knoop Rachline

Dø med verdighet

Rundt ham skrek folk. Cédric Maurin mistet kontrollen og begynte å fantasere. Først om mat og øl, men også om å knuse den vesle skumle fyren på en rugbybane – han er en ivrig rugbyspiller. Han ville dø med verdighet. Skuddsalvene avløste hverandre, bare avbrutt av ladegrep. Maurin følte seg unyttig og ydmyket, men også stolt over at han ikke egentlig var redd for å dø.

– Etter døden er det ingen ting. Jeg var mer opptatt av at jeg var på en rockekonsert og ikke hadde drukket øl. Det ville vel bli oppdaget ved obduksjonen, undret han.

Overlevelsesinstinktet var sterkest. Sammen med flere andre klarte han å komme seg ut via nødutgangen, åpnet av Bataclans utrolig uredde vakt, Didi. Han alene reddet flere hundre personer den kvelden.

Psykisk skadet

Cédric Maurin var reddet, men skulle få varige men. Noen dager etterpå klarte han ikke å stå opp for å gå på skolen. Han led av posttraumatisk stress, og det kom og gikk i måneder etterpå. Og det ble ikke bedre da Samuel Paty, historie og geografilærer som ham, fikk strupen skåret over etter å ha vist karikaturtegninger i timen.

Men selv ikke det ble etter Maurins mening det elektrosjokket samfunnet trenger. I motsetning til Jesse Hughes tilgir han ikke terroristene, men understreker at denne lange rettssaken har vist at de ikke er monstre, men tvert imot noen stakkarslige typer som kom på feil spor.

Dette er Nettavisens spaltister

Rettssaken går nå inn i sin siste fase, der advokatene skal holde sine prosedyrer. Men siden de er mer enn 300, kommer det til å ta sin tid. Dommen forventes ikke før tidligst i slutten av juni.